Festivalen er i gang!

Og allerede peker det seg ut noen innslag, på godt eller vondt, som man bør få med seg. Ideelt sett bør man jo få med seg alle sammen. Men dette er altså kremen. Hver i sin klasse.

Årets kaketyv er latviske Aisha. Hennes hobbyfilosofiske innslag «Only Mr.God knows» tar rett og slett kaken. Iført en liten slikeslåbrok tripper hun rundt på scenen med gråten i halsen og store øyne. Hun hadde definitivt sklidd rett inn i en gjennomsnittlig norsk ungdomsskoleklasse. Den naive stilen står til den naive sangen. Hadde hun bare ikke sunget surt i tillegg, kunne dette blitt en av årets store herligheter.

Verre er det for Hviterussland, som faktisk sender FEM dårlige sangere på én gang. Jeg hadde vært villig til å sette penger på at ikke skulle komme til finalen. Godt at jeg er et klassisk eksempel på en risikoavers konsument. Europa vil altså ha sommerfugler. Jeg blir mest redd av dette innslaget. Og må gi kred til produsenten som har fått det til å låte helt ok i studioutgaven.

Hellas. Gang på gang sender de superharry bidrag som alle tar helt av. Hva skal jeg si? Opa! Giorgos, som i mine øyne ser ut som en avdanket bartender, klynger seg desperat til siste rest av ungdom. På et vis funker det visst. For han er poppis på nettet. Og jeg blir revet med av rytmene i sangen. Litt urovekkende er det likevel.

Men alt er ikke bare sorgen. Tyskland sender det som må karakteriseres som årets ten sing-bidrag med søte Lena, som ser ut som om hun står foran speilet hjemme og synger for seg selv. Man må jo bare like det. En favoritt sammen med Frankrikes fotballsang. Bare fordi den er på fransk.