Min nye favorittdessert klynger seg fast til det som er igjen av sommeren og gir sesongens siste jorbær en sjanse til å stråle. Oppskriften er enkel. Jorbær, vaniljeyoughurt og en stripe hakket kokesjokolade.
Ja, det er så enkelt. Her trengs verken sukker eller is, men smaken blir himmelsk. En smooth overgang til høstens dessertmarked. Kan til og med nytes som frokost. I alle fall til helgen.
Youghurt og jordbær er dessuten så sunt at man kan unne seg en porsjon ekstra selv til hverdags.
Og allerede peker det seg ut noen innslag, på godt eller vondt, som man bør få med seg. Ideelt sett bør man jo få med seg alle sammen. Men dette er altså kremen. Hver i sin klasse.
Årets kaketyv er latviske Aisha. Hennes hobbyfilosofiske innslag «Only Mr.God knows» tar rett og slett kaken. Iført en liten slikeslåbrok tripper hun rundt på scenen med gråten i halsen og store øyne. Hun hadde definitivt sklidd rett inn i en gjennomsnittlig norsk ungdomsskoleklasse. Den naive stilen står til den naive sangen. Hadde hun bare ikke sunget surt i tillegg, kunne dette blitt en av årets store herligheter.
Verre er det for Hviterussland, som faktisk sender FEM dårlige sangere på én gang. Jeg hadde vært villig til å sette penger på at ikke skulle komme til finalen. Godt at jeg er et klassisk eksempel på en risikoavers konsument. Europa vil altså ha sommerfugler. Jeg blir mest redd av dette innslaget. Og må gi kred til produsenten som har fått det til å låte helt ok i studioutgaven.
Hellas. Gang på gang sender de superharry bidrag som alle tar helt av. Hva skal jeg si? Opa! Giorgos, som i mine øyne ser ut som en avdanket bartender, klynger seg desperat til siste rest av ungdom. På et vis funker det visst. For han er poppis på nettet. Og jeg blir revet med av rytmene i sangen. Litt urovekkende er det likevel.
Men alt er ikke bare sorgen. Tyskland sender det som må karakteriseres som årets ten sing-bidrag med søte Lena, som ser ut som om hun står foran speilet hjemme og synger for seg selv. Man må jo bare like det. En favoritt sammen med Frankrikes fotballsang. Bare fordi den er på fransk.
Så er vi i gang igjen. Bjørken springer og Eurovisionen har inntatt tv-skjermene. SVT er først ut med «Inför Eurovision» og sitt ekspertpanel. Rødvin og sjokolade må til når jeg benker meg.
Det som slår meg, er et mønster som synes å gå igjen hos nylige vinnere av konkurransen. Serbia vant i 2007 med balladen «Moltiva» (hun damen med det korte håret). Året etter stilte de med en nok en seriøs ballade, men det var Russland og Dima Bilan som hentet hjem seiren (med han blonde på skøytene). Så i 2009, Norges store gullår, slo Serbia til med en riktig tullelåt. Du husker kanskje han med den blonde afroen? Mhm. Gikk ikke så innmari bra. De strandet i semifinalen. Russland derimot gjorde det rimelig godt med balladen «Mamo» og havnet på en 11. plass. En av mine favoritter dette året.
I år, vet dere, stiller Norge med en ballade som er både tung og kjedelig. Tilfeldig? Neppe. Det kan virke som landet som innehar tittelen ønsker å sikre seg. Det er ikke verdt å vinne ennå et år på rad, men man kan godt ta seg bra ut. Derfor kjører de safe. Russland tråkker imidlertid i Serbias fotspor og sender gruppen Peter Nalitch and Friends, som jeg ikke helt vet om er ironisk eller ikke. Rart er det i alle fall. Kanskje er det skuffelsen over ikke å nå helt opp på hjemmebane. Jeg vet ikke.
Vi aner altså et mønster her. La oss inderlig håpe det stemmer slik at Norge neste år sender noe freshere enn gutten i den hvite dressjakken.
I dag er la journée internationale de la francophonie – félicitations à vous tous! Jeg feirer ved å høre på fransk lokalradio, og her er det mye god info. Det er visst en vårfestival på gang i Normandie. Med sjonglering, konserter og tog og greier. Parallelt med en rekke demonstrasjoner, bien sûr. Dessuten spiller de den samme gamle crappy musikken. Lite har skjedd på spilleliste til FranceBleu Basse-Normandie på et år, selv om de lover «les plus belles chansons francaises».
Et lite nikk går også til Monsieur Ibsen, som hadde fylt 182 år i dag dersom han hadde vært litt hardere på omega3-pillene og joggingen tilbake på 1850-tallet. Kanskje skal jeg feire med 1941-filmversjonen av Peer Gynt med Charlton Heston i hovedrollen. Eller bare med en liten ibsenquiz. En tout cas, bonne anniversaire!
Alice in wonderland. Hva skal jeg si? Underholdende, fargerikt og litt for lite crazy. Men Johnny Depp gjør en god figur som Hatter, og jeg får lyst til å plukke med meg den røde dronningen hjem. Hun var kostelig. Det var i det hele tatt litt trist å reise seg fra stolen og legge hele det deilige universet bak seg og traske ut i snøværet.
Men da er det godt at man kan kose seg med den herlige filmmusikken om og om igjen. «The technicolor Phase» er finfin lesemusikk, og «Her name is Alice» er god å hoppe til. «Painting flowers» er også fin i grunnen. So enjoy – albumet ligger på gode gamle Spotty for de som har det.
Etter at jeg møtte veggen på et spørsmål i Bezzervizzer i helgen, måtte jeg rett og slett google hvordan en postmoderne bokhylle faktisk ser ut.
Jeg må si det er et hederlig forsøk på å konkretisere noe så svevende som postmodernismen. Dyr er den også. Og sabla upraktisk, kan jeg tenke meg. Men her har dere den i alle fall. Til skrekk og advarsel.
SiB-kantinen har ansatt to svenske damer i kassen. De sliter med det man kan kalle slak læringskurve for tiden. På et tidspunkt i dag var jeg redd jeg ikke skulle få lov til å kjøpe noe. Jeg hadde rasket med meg en kopp varmt vann (te-pose i lommen) og to skiver med ost:
– En te og to brødskiver?
– Nei, det er bare varmt vann.
– Og hva betaler du for det da?
– Nei, ingenting, kanskje?
– Jaha. Hva koster skivene da?
– Ingen idé.
– Hva pleier du å betale da?
– Fortsatt ikke peiling, du.
– Er det noe tilbud på den der kombinasjonen?
– Det tviler jeg sterkt på.
– Hva koster de der skivene? (Til hun ved siden av)
– Tolv kroner for to.
– Jaha. Da blir det tolv kroner. Du betaler med kort?
– Nei, kontant.
Er det én ting jeg er sikker på i livet, så er det at ingenting koster så lite som tolv kroner i SiB-kantinen. Men jeg tok prisreduksjonen som et plaster på såret jeg fikk av kundebehandlingen hennes. Veldig slak kurve. Veldig.
Jeg vil ha dette. Nå. Nok snø og elendighet. Savner asfalt.
Det er en god følelse når man kan konstantere at man går og legger seg litt sterkere og litt klokere enn man var da man stod opp. I løpet av dagen har jeg ønsket meg i fosterstilling et par ganger. Jeg har drukket fem kopper kaffe, noe som er ny rekord for meg, og jeg har sagt «fuck» fjorten ganger. Også ny rekord.
Klokken halv elleve svevde det en sort sky omkring mitt legeme. Det løste seg litt opp da jeg møtte på noen som hadde det verre enn meg, men slik lykke er dessverre kortvarig. Halv tolv var derfor hodepinen tilbake, og da klokken nærmet seg to, var jeg så høy på kaffe at tastaturet på datamaskinen gikk varmt.
23:44 skulle klokken bli før jeg skjønte at jeg faktisk ikke er verken dum, inkompetent eller sløv. Jeg takker det offentlige ansatte kvinnemennesket som uten å vite det åpenbarte dette for meg. Læringskurven har vært bratt i dag, og i morgen starter jeg dagen med litt mer ballast og et skarpere blikk på livet.
Men himmel og hav – jeg håper ikke alle dager blir som denne.
Når du har planlagt tre treningsøkter i løpet av uken, men helt på tampen slår til med en fjerde. Garden neste, sier bare jeg. Lurer på hvor lenge denne energiboosten varer, gitt?
Grønn bølge på vei hjem fra biblioteket hvor ikke mindre enn fem – 5 – bøker fant veien via skranken ned i vesken min. Jeg må ha laget lykkelige knirkelyder og anskaffet meg nye smilerynker der jeg trippet over gangfelt på gangfelt med den grønne mannen i øyekroken.
Det er en slik dag i dag.
Det er vel ingen hemmelighet at jeg misliker nyttårsaften. Mer enn snø, eksamen og røykt kolje på samme tid misliker jeg denne aftenen som synes å være viet hemningsløs festing med folk man verken liker eller kjenner, før klimaks nås med meningsløs oppskyting av dynamitt i ulike fargesjatteringer. En hel kveld viet til å tenke over sine laster og hva man skal kvitte seg med bare klokken bikker over midnatt. Det er ulogisk og urovekkende.
Dagen derpå ligger de fleste med nesen i madrassen mens hodet banker og de lurer på hva de tok seg til på årets siste aften. Nyttårsforsett gikk opp i røyk med rakettene kvelden før, og årets første dag blir årets første lavmål.
Men ikke for meg. For like mye som jeg misliker nyttårsaften, elsker jeg første nyttårsdag. Det er akkurat som om denne dagen bringer med seg lys og fornyet energi. Og det er kanskje derfor jeg allerede har rukket å lese ut årets første bok, begynne på nummer to, vaske bad og kjøkken og bedrive styrketrening til nyttårskonserten fra Wien.
Snart er vårpiffen på vei. Velkommen skal den være. Den er etterlengtet og skal feires med fransk åttitallspop i lakserosa joggedress.
Godt år.
Jeg tror dette er tidspunktet for å innrømme det mange kanskje lenge har ant: Jeg er for global oppvarming. Når jeg blir statsminister, skal jeg dessuten nedlegge forbud mot snø i byene.
Akkurat nå nøyer jeg meg med å hente frem gulvteppet fra kjelleren og satse på en diett bestående utelukkende av te, kakao og solbærtoddy de neste ukene.
Minus 20 grader i tre uker
Le rat de bibliothèque 