Dette blir en kort post.
Gjett hvem som avsluttet eksamen i litteratur med en setning med verbet i konjunktiv? Jepp, det var meg. Så nøgd. Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn da jeg satte siste punktum og oppdaget at konjunktiven hadde sneket seg inn helt av seg selv.
Så gjenstår det bare å se om resten av oppgaven er like bra. Vi krysser fingrene, det ligger tross alt litt yrkesstolthet i dette.
- Hvor har du lært engelsk, du da? sier damen i belgisk vaffel-kiosken.
- På skolen. Der lærte jeg fransk også, svarer bokorm.
- Åh, så du er ikke fransk?
Jeg skal ikke skryte på meg å ha holdt noen lang tale på fransk før damen så feilaktig bedømte min nasjonalitet. Men jeg hadde da rukket å lire av meg noen fraser i godt tempo og tydeligvis uten de altfor store feilene. Jeg smile til henne og tenkte at hun var det beste mennesket jeg hadde møtt på lenge.
Kanskje sa hun det bare for å selge meg en belgisk vaffel. Men vi hadde jo allerede betalt og praktisk talt siklet etter å sette tennene i de nyvarmede godbitene, så oddsen for at vi skulle ombestemme oss var likevel ikke til stede. Derfor velger jeg å tro at det var helt oppriktig og meget seriøst ment. Jeg tar det til meg og soler meg i glansen. Og skryter gladelig av det til alle mine trofaste lesere. I alle fall frem til neste grammatikkprøve.
Ja, da var jeg blitt så godt kjent med fransk politikk at jeg faktisk lo høyt av forsiden på Le Monde lørdag. Der var det bilde av en stor elefant som liknet mistenkelig mye på den ene lederkandidaten til det sosialistiske partiet. Ved siden av lurte Ségolène Royal (presidentkandidat 2007) i miniskjørt.
Det var en god følelse å kunne le slik uten å ha lest en eneste overskrift eller studert bildet noe nærmere. For en måned siden syntes jeg fransk politikk var dølt. Jeg skal ikke akkurat skryte på meg at jeg koser meg med innenrikspolitikksidene i avisen hver dag, men jeg henger med. Jeg er nøgd og håper på stadige saftige avsløringer i den uavklarte valgkampen. Det går rykter om både valgfusk og omvalg. Men det viktigste er at jeg henger med.
Jeg resirkulerer ikke. Jeg spiser ikke økomat. Og jeg kjøper for alt i verden ikke skrivebøker i gjennvunnet papir. Det ville være som å stikke en blyant i øyet og vri rundt. Miljøet skal med andre ord være glad for at det ikke bare er bokormer i verden. Men jeg har likevel én kjepphest, og det er forbruk. I den forstand at jeg mener vi kjøper for mange ting som vi ikke trenger og som vi aldri bruker. Min filosofi er at har man først kjøpt noe, skal man bruke det til det går i stykker (kanskje med unntak av Buffalosko fra 2000, som jo aldri slites ned). Derfor var det med klump i magen jeg gikk ut i dag for å kjøpe ting til rommet mitt. Jeg kjøpte flere fine ting på én gang som passet sammen. Det har aldri skjedd før, og kommer nok aldri til å skje igjen. Antakeligvis har dette mer å gjøre med latskap enn miljøengasjement. Men én ting skal være sagt: Jeg har kjøpt ting som passer sammen. Men de passer ikke til rommet. Dersom de hadde passet til rommet, hadde de nemlig vært svarte, røde og lyserosa. Og da hadde jeg ikke tatt dem med meg hjem. Mitt nye blå og brune sengeteppe, derimot, har allerede plass i kofferten til sommeren. Og den grå hatteesken? Vel, den burde ikke bli altfor flatklemt på turen dersom jeg passer riktig godt på …
Det var den kvelden jeg skulle legge meg tidlig og endte opp med å spille Pictionary på fransk. Med ordbok, mye tålmodighet og godt mot. Her er greien: Det går helt fint å tegne selv, ordboken fikser biffen. Problemet kommer selvsagt når man skal gjette hva de andre tegner. Da nytter det ikke å slå opp i ordboken for hvert eneste ord man vil gjette på. Da er tiden ute før man har funnet ordet, riktig ordklasse, betydning og bøyning og pønsket ut hvordan man faktisk uttaler det. Nei, den beste måten å vinne pictionary på fransk er å gaule ut alle de enkle ordene man kan (tre! fersken! jente! avis! kopp! universitet! hus!). Når det ikke funker, for det gjør det faktisk ikke (enten har franskmennene allerede sagt det så fort at du ikke fikk det med deg, eller så var det bare ikke så enkelt), så går man over på norsk. I 97 % av tilfellene er dette en håpløs tilnærming, men så treffer du plutselig spikeren på hodet så det synger. Og da imponerer du. For det er ikke det at jeg ikke ser hva som tegnes (jeg er jo tross alt sabla god til å spille spill), jeg får det bare ikke ut!
“Trampoline, for søren! Hva heter det?” “Oui, oui, oui – trampoline!”
“Åh! Det er jo krokket!” “Oui, croquet. Très bien!”
Med en god dose vinnerinstinkt, litt flaks og gode geografikunnskaper kan man altså vinne Pictionary – selv på fransk.
Forstill deg følgende. Du ligger i sengen søndag morgen og slumrer for tredje kvarter på rad da du hører en bli tute utenfor. Flere mennesker roper entusiastisk til hverandre og minbusser begynner å samle seg foran vinduet ditt. En mann slår ned lemmen på vognen sin og et vell av grønnsaker åpenbarer seg. En annen har startet å bære ut gamle møbler. Mens en dame plasserer store kasser med bruktbøker på et bord, lasser en annen opp honning og oliven. Visst hadde de fortalt meg at det var marked i byen hver søndag, men ingen hadde sagt at det var utenfor soveromsvinduet mitt. Et stort øyeblikk for en liten meg.
Kan livet være bedre enn når man sitter alene på sin balkong mens solen går ned over katedralen? Ja, hvis man har en stor plate sjokolade (noir noisettes) og en feit (!) grammatikkbok. Mens jeg leser om argumenter, nomen-grupper, komplementer, predikativ og syntaksfunksjoner kjenner jeg brødlukten fra bakeren over gaten. Jeg venter på vossingen. Vi skal spasere langs kanalen før Grey’s Anatomy starter halv ti – på fransk. Det har skjedd et under – jeg har funnet sous-titres (undertekst) på tekst-tv. Da går alt så mye lettere.
