Luftetur

Ni dagers biltur i Skottland har vært mitt bidrag til reiselivsnæringen i år. I den anledning har jeg tatt et tonn med bilder, de fleste av fjell eller åser. Derfor skal jeg være så taktfull at jeg ikke legger dem ut i sin helhet her. De som ønsker grundig oppdatering kan heller stikke innom på te og shortbread en dag det passer.

Jeg gir dere heller høydepunktene som beskriver ferien kort og presist. To jenter på road trip uten GPS, men med et etter hvert ganske så fillete veikart.

Merker at de fleste bildene går i fargetonene grønt, grått, blått og hvitt. Neppe tilfeldig.

Den lille, rare leiebilen vår.

Turister, azz ...

De har mye utsikt i Skottland.

Møkkavær.

Godvær. Om enn litt kjølig. Vi badet ikke.

Giverny

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om Monets hage. For det var flott – akkurat som forventet. Det kan anbefales som reisemål, men reiser man midt på sommeren, tror jeg ikke man får muligheten til å ta mange av de folketomme bildene jeg hadde anledning til denne gang.

Alle de klassiske motivene var der, selvsagt. Broen, vannet. Det var visst feil årstid for vannliljer, men til gjengjeld viste både syriner, tulipaner og epletrær seg fra sin beste side.

Men jeg har tenkt på én ting. Hvilket mareritt må det ikke være å være nabo til Monets hage! Da kan man ikke bare slenge opp noen margeritter og pelargonia og håpe de i det minste holder til over søttende og pinse. Jeg er ganske sikker på at det står noe i loven om hvordan man skal holde hagen sin dersom man er innbygger i Giverny, som byen faktisk heter. Det så i alle fall slik ut da vi kjørte igjennom.

Tommel opp, altså. Kan legges til listen over mange, mange gode reisemål i la France’n. Det går forresten fint an å kombinere med storbyferie til Paris. Sånn bare for å reklamere litt for godlandet.

Bill.mrk. “Turer i skog og mark”

Jeg er ikke av det romantiske slaget. Jeg tror kanskje jeg hadde fått panikk om noen møtte opp på døren min med konfekt og blomster, og jeg drømmer ikke om å reddes opp på noen hvit hest. Likevel klarte jeg å bli trollbundet av Marie-Antoinettes lille gård i Versailles. Men jeg mener – hvem blir vel ikke det? Du må sikkert være ond, død og begravet for ikke å bli overmåte glad av den ydilliske, franske farmen som møter deg innenfor gjerdet på le petit Trianon.

Gården ble altså bygget til Marie-Antoinette for at hun og barna skulle ha et intimt sted i landlige omgivelser. De som har sett Sophia Coppola-filmen vet nok hva jeg snakker om. Det var en ordentlig gård med dyr og planter som krevde mange årsverk med arbeidskraft. Marie-Antoinette selv nøt nok heller det gode liv enn å løpe etter bortkomne kuer og slakte geiter, men dette var altså hennes favorittsted i Versailles. Og når man ser resten av slottet og parken kan man i grunnen forstå at hun trengte et sted å gjemme seg bort, for det er virkelig enormt.

Den gamle gården er i dag museum og så vidt jeg kunne se et ypperlig sted for å ta med seg kjærester på sånn ferie som jeg har hørt om at folk drar på. Små, idylliske stier fører deg rundt på det lille området, og hyggelige trebenker er strategisk plassert på bortgjemte plasser. Dette er et reisetips, folkens. Så lenge dere unngår sommer (for mange folk) og vinter (for kaldt og kjipt), er dette et klart kjærestereisemål.

Den gode nyheten er imidlertid at dette er et fint sted for alle oss andre også. Det er massevis å se på, fine bilder å ta og gammel arkitektur å studere. Dessuten er det noe spesielt ved å stå med beina plantet midt i historien på den måten. Jeg er glad jeg har spart le grand Trianon til neste besøk. For jeg regner med at det blir flere. Man blir aldri ferdig med Versailles.

Gaudí

Da var det endelig Gaudí-tid. Du har kanskje lurt på hvor han er blitt av i min reiseskildring, denne flotte mannen som har æren for store deler av Barcelonas kunsteriske utsmykninger. Men den som venter på noe godt…

Antoni Gaudí var altså en katalansk kobbersmed og arkitekt, og det er han som står bak storheter som La Sagrada Familia, Casa Milà og parken oppkalt etter ham selv – Gaudiparken. Ellers kan man se mange mindre utsmykninger rundt om i byen som bærer hans karakteriske preg, som for eksempel gatelykter og brostein.

Jeg visste heller lite om Antoni Gaudí før jeg dro til Barcelona, men jeg kunne skryte av én ting, og det var at jeg visste hvordan han døde. Gaudí døde nemlig en tragisk død da han i en alder av 74 år ble overkjørt av en sporvogn, stakkars mann.

Barcelona er imidlertid fortsatt spekket med hans kunstverk, og de skulle vise seg å være ypperlige objekter for fotografering. Noen ganger kan man gå litt bananas, som vi, som kom hjem med en haug med bilder av flisene på benkene i Gaudiparken. Men vi er vel neppe de første. De er så fargerike og mangfoldige at det er som å plukke stein på stranden. Man må bare ha én til …

Tapas, baby!

Jeg hadde aldri smakt verken paella eller tapas før jeg satte mine bein på catalansk jord. Det skulle vise seg å bli en suksess. Paella er, kort fortalt, gul ris med sjømat og grønnsaker i en svær panne som de setter midt på bordet slik at alle kan forsyne seg. Meget sosialt, og innmari godt.

Tapas er småretter som man velger fra menyen. Det kan være kjøttboller i tomatsaus, små kyllingkebabspyd, grillet asparges, dampede blåskjell osv. Med andre ord et eldorado for en kresen bokorm med raffinert gane. Det som likevel tar kaken, er de herlige potetene – patatas bravas. De består av ovnsstekte poteter med aïoli og en sterk paprikasaus og går ned på høykant så det synger.

Én ting har likevel forvirret meg i det siste. Jeg har alltid trodd at tapas var slike små ting til å putte i munnen. Andre ville kanskje kalle dette kanapeer, og jeg ser poenget. Likevel har jeg etter grundig research funnet ut at jeg har hatt litt rett, for det finnes nemlig flere typer tapas. Den vanligste er den der man får en liten rett på en liten tallerken, slik at hele bordet kan smake litt av alt. Men det finnes altså i tillegg en baskisk utgave hvor smårettene legges på små baguetteskiver med en tannpirker igjennom. Disse tar man vare på, slik at man betaler for antall tannpirkere på tallerkenen når man etter flere timer er klar for å trille ut av restauranten. Schmart, ikke sant?

For dere kalvbente, skjeløyde nordmenn som aldri har smakt slike herlige, spanske lekkerbiskner, anbefaler jeg rett og slett en tur nedover på kontinentet. Jeg var selv i deres sted for bare en uke siden, og hør på meg nå – overbevist tapaist.

Ser du Lincoln?

Salvador Dalì, folkens. Et geni av en maler som jeg har lært å beundre i løpet av den siste uken. Fyren er rett og slett genial. Han har malt, tegnet, laget utallige konstellasjoner, designet smykker og jeg vet ikke hva. Museet i Figueres i Nord-Catalunya er virkelig verdt et flere dager langt besøk, selv om vi bare tok oss tid til noen timer. Denne gangen.

For museet er virkelig stort. Det strekker seg over flere etasjer og rommer sikkert flere tusen kunstverk. Noen av dem er reproduksjoner av eldre spanske klassiskere, gjerne med en ironisk vri. Andre er totalt surrealistiske og gir deg med ett følelsen av å leve i en verden så kjedelig og forutsigbar at du har lyst til å ta skrittet over i maleriet og utforske et univers av forvridde klokker, geometriske figurer og gale mennesker med øret på nesen.

Ett av multikunsterens mange finurlige kunstverk  er altså dette bildet av Gaia, hans muse, som ser utover Middelhavet. Ser du godt etter, kan du imidlertid skimte omrisset av en meget kjent amerikansk president.

Helt genial, er han, den godeste Dalì, mannen som burde gi en hver kunstner komplekser av avorlig størrelse. Min første forelskelse sitter ennå i, og det spørs om den noen gang går over.

Nå koser vi oss, dere

Jeg tror det bare er jenter med en god dose kosevett som klarer å planlegge en togtur på en 1 time og 47 minutter en måned i forveien. Da det gikk opp for vossingen og meg at vi begge skulle ta det samme toget den samme dagen, helt til flyplassen, var det akkuart som om det så klikk oppi hjernene våre. Vi begynte med én gang å glede oss. Vi skulle ta med kjeks, sjokolade, frukt, aviser, kryssord, kortstokk. Også skulle vi kose oss hele veien.

Nå er det kvelden før den store reisedagen, og vi har hamstret epler, klementiner og sjokoladeboller. Vi møttes på Monoprix klokken seks og kjøpte sammen inn nisten (viktig!). Noe sier meg at denne turen er mektig oppskrytt. Men jeg gleder meg som en liten unge likevel.

Prejudice, ja takk

Jeg ser det som en generell oppgave i livet å knerte fordommer. Fordommer er liksom erkebildet på det ordinære og det ubereiste, og jeg er full av dem! Derfor elsker jeg å dra utenlands og komme tilbake og kunne si “Nei, det er ikke sånn, de spiser ikke det. Trodde du virkelig det?”

Men nå har det gått så langt på franskefronten hjemme hos oss at jeg må fortelle om det. I går laget vi crèpes (fint ord for pannekaker, veldig fransk greie). Og i dag da jeg kom hjem, fant jeg én quiche (pai) på bordet, og én i ovnen. Dessuten lå det en halvspist baguette i vinduskarmen. Jeg venter i spenning på alpeluer i garderoben og frosker i badekaret.

Honfleur by rain

- Dette er ikke ekspressbussen, sier jeg i det jeg synker anpusten ned i setet.

Det var noe med folkene, den harkende lyden i motoren og manglen på air condition som slo ned som et lynnedslag. Vi hadde løpt til bussen for å rekke ekspressen 1240. Den fant vi aldri. I stedet havnet vi altså på kystbussen som tar to timer, ikke én, som stopper på nitten stoppesteder, ikke ett. Og som venter tjue minutter i tidenes tristeste by, Deauville (eller dø-ville, som vi har begynt å kalle den). Vi kan nå skryte av å ha sett hver eneste lille småby på østkysten av Calvados, i plaskende regnvær med dogg på rutene.

Men vi kan også skryte av å ha sett Honfleur robbet for turister, i gråvær. Det blåste og regnet, og likevel satt vi ute, under tak, med terassevarmer og skjerf. Blåskjell har aldri smakt bedre, og det sluttet å regne da vi tok fotorunden. Man kan vel si at det tok seg opp. Ja, det var nærmest eksotisk.

Våte og slitne trasket vi imidlertid av gårde til busstoppet med niste (nøtter og mentos) til den to timer lange hjemturen. Damen i luken på stasjonen hadde nemlig tidligere på dagen kunnet fortelle oss at neste ekspressbuss fra Honfleur til Caen først gikk på fredag. Det var litt lenge å vente. Men det gikk en rutebuss 1805. Da får man kalle det flaks når man ti minutter før tiden ankommer rutebilstasjonen og ser rett i glaningen på intet annet enn ekspressbussen til Caen. Den var tre minutter forsinket. Vi rakk den.

Damen i luken hadde ikke gjort jobben sin. Det går nemlig ingen rutebuss fra Honfleur til Caen tirsdag klokken 1805.  Den har siste stoppested lenge før Caen og neste buss derfra går en time senere. Men det går en ekspressbuss klokken 1752. Og med den rekker man å kjøpe brød på nærbutikken, spise kveldsmat, legge grisehale og se Grey’s anatomy på fransk når man kommer hjem. Lykke.

Lærepromenade

Denne helgen har vært satt av til sight seeing i byen. Det er så typisk at man finner seg noen steder som man liker, også glemmer man resten av byen helt til langt uti mai. I et forsøk på å unngå denne tabben dro altså Gliset og Bokormen på parkpromenade. Botanisk hage var herlig i t-skjorte-vær med baguette under armen og ost i vesken. Dessuten fikk vi med oss roseparken, en hekklabyrint og jardin du monde. Der fant vi til og med en liten afrikahytte med palme ved siden av.  Crèperiet var stengt, så det ble ingen pannekake, men vi koste oss godt i solen likevel. Men det beste med sånne turer her i Frankrike, er at man alltid finner noe å lære. Man leser et skilt eller må spørre om veien, eller man utforsker simpelt hen byen.  Uansett ender man alltid opp med å gå hjem med god samvittighet fordi man har lært noe nytt og fransk.

Se opp!

Hm. Jeg har jo litt problemer med disse franske ostene sånn generelt. Selv om de fleste glir ned med litt brød og god oppdragelse. I dag toppet det seg  imidlertid. Chèvre, folkens. Det er ikke noe å skryte av. Selv om det er nok av folk som gjør det. Jeg, på min side, velger å sammenlikne det med multer, som jeg også synes er temmelig oppskrytt. Likevel er ikke multer fælt. Det er bare litt kjedelig. Chèvre er fælt. Det smaker stramt og sterkt og litt plastikk. Også blir man aldri kvitt ettersmaken. Nope, jeg må passe meg for chèvren, for de putter den i alt her nede. Til og med på mine elskede croque monsieurer (ostesmørbrød). Dette var litt trist. Men nå vet jeg i alle fall hva jeg må se opp for. Nemlig CHEVRE!

Hvorfor ser du sånn på meg?

Du vet du har sagt feil når du får Blikket. De ser på deg på samme måte alle sammen. Helt uforstående som om du akkurat hadde snakket norsk. Og du tenker “hvorfor ser de sånn på meg? Jeg snakket jo fransk.” Men det skal ikke mer til enn en liten lyd feil, så har du syndet i steden for å fiske. Eller du har spist fersken. Det er aldri godt å vite. Og da er det bare å starte på nytt, prøve neste lyd til du endelig treffer blink og de ser på deg og smiler – “aaah, oui!”

Honfleur

Sånn kunne Caen sett ut også dersom den ikke var blitt bombet sønder og sammen under andre verdenskrig. Men dette er altså Honfleur, en liten by på kysten av Normandie hvor folk fra Caen og Paris drar på lørdagstur for å spise blåskjell og nyte livet. Svært stereotypiske satte vi oss derfor på ekspressbussen østover for å oppleve vidunderet. Og det var flott, selv med en milliard parisere rundt oss. Seilbåtene lå tett i tett i det lille havnebassenget, og restaurantene like så på kaien. Blåskjellene skal være med kremsaus, som alt annet normande ( normande betyr à la creme), og vi tenkte ikke å skille oss ut. I tjue graders høstsol satt vi i t-skjorte under en parasoll på en tilfeldig valgt restaurant og nøt livet så mye vi bare orket. Honfleur byr også på mange trange gater med små butikker, et Eric Satie-musem og, som navnet tilsier, uendelig med blomster. Husene er underlig nok smale, høye og mørkegrå. Vakkert og vel verdt et besøk til.