Hurra!

- Jeg vet om en kar som ble strøket så grundig av listen på valgdagen at han ble rent sinna, sier morfar.

- Men det er ingenting i forhold til hva de gjorde mot meg. Mitt navn klippet de ut av listen, så de skulle være sikre på at jeg ikke ble valgt inn, ler han.

Det er valg i dag folkens! Både stortings-, sametings- og kirkevalg. Jeg var en av dem som ærbødig stod foran valglokalet klokken ni i dag tidlig. Det var sol og 17.mai-stemning. Først bidro jeg til en bedre verden med mitt valg i stortingsvalget. Så stod bisperådsvalget for tur. Der var det god stemning, og sognepresten poserte stolt ved siden av meg mens menighetsrådslederen tok bilde. Jeg var jo tross alt historisk som den første som avla stemme i det nye systemet. Også fem over ni, da!

God stemning følger nok resten av dagen også. Pølsefest på Narvesen og is i parken. Hurra for valgdagen!

Komplimentet – en enakter om pene ord

Rolleliste: Morfar, bokorm

AKT 1

M o r f a r (gumler på en kjøttbolle): Fin hårsveis du har.

B o k o r m (svelger fort): Jo, takk.

- Slutt –

Du tenker kanskje at dette ikke er noe skrive om. Et skarve kompliment for fin hårsveis gitt over en tallerken kjøttboller? Mhm. Men da har du ikke tatt høyde for at det er morfar som står som avsender. Og morfar skusler ikke bort pene ord for ingenting. Derfor er det litt rart at det bare er to uker siden han, på vei ut av bilen etter en legetime, så ned på de hvite tennisskoene mine, smilte og  sa:

- Fine sko du har.

Kanskje han er blitt bløt på sine gamle dager? Jeg har hørt at det ikke er uvanlig.

Honning, ser du.

- I dag tror jeg at jeg tar en frokost i steden for middag, sa morfar. Han satt godt fornøyd i bilen på vei hjem fra legekontroll.

- Javel, er du sikker på det? svarte jeg.

- Ja, for du ser det, at frokosten er mitt beste måltid, og jeg har så masse godt pålegg jeg kan spise.

Jeg trakk på skuldrene som for å si at det var opp til ham.

Da jeg kom opp til ham en times tid senere, satt han ved respatexbordet med kaffekoppen i hånden og gumlet på en gammel grovbrødskive. Fremfor seg hadde han et mindre utvalg pålegg: Kokt skinke, smør og honning. Han gliste.

- Honning, ser du, er fineste kost. Jeg tar meg alltid en skive honning til sist i måltidet. Spiser du honning?

Jeg nikket og smilte. Tidligere på dagen hadde en dame på bussen lekset opp for meg om forbrukersamfunnets ødeleggende effekt. Hun hadde tydeligvis aldri møtt morfar.

Sentrum i verden

- Nå skal jeg fortelle deg om hvordan jeg tilbereder middagen, sier morfar.

Jeg sukker og nikker. Jeg har hørt det før. Jeg vet hvordan han tilbereder både fiskegrateng, vossakorv, torsk og kyllinglår. Jeg vet at han legger kjøttbollene i en glasskål i mikrobølgeovnen på full styrke i fem minutter. Kyllinglårene varmer han lett i steikepannen og torsken holder seg fint, den, i bunnen av kjøleskapet, bare den får litt salt på seg. Det saltet koker han så likevel ut  igjen.

Tenk at mat kan ha så mye å si i hverdagen. Mat, søvn, aviser og tekst-tv. Det blir livet når man er 95 år og verden skrumper inn.

Jeg står for middagen i dag!

Morfar er et vanedyr. Mest sannsynlig fordi han er snart 95 år. Han spiser middag hver dag mellom halv fire og fire. Den varmer han oftest i mikrobølgeovnen. I alle fall dersom mamma allerede har laget den ferdig. I går hadde mamma laget svinekoteletter med saus til morfar. Det var to svinekotletter som skulle vare i to dager.

Men morfar hadde andre planer. I dag skulle ting bli litt annerledes. Han ventet nemlig en og halv time med middagen på at jeg skulle komme hjem fra Frankrike. Han mente selv det bare var “god timing” som gjorde at han “selvsagt stod for middagen i dag”. Det ble ferdigskrelte, kokte poteter og svinekoteletter varmet i mikrobølgeovnen. Til dessert hadde vi hver tre biter fersken i lake, med en god dæsj boksekrem. Men han tilbød seg selvsagt å åpne en ny boks. Noe jeg høflig takket nei til.

Morfar var i sitt ess. Han fortalte historier fra gamledager og prøvde å finne ut hva jeg vil bli når jeg blir stor. Klassisk. Og innmari koselig. Vi spiste middag i over en time, før siste tallerken endelig fikk plass i oppvaskmaskinen.

- Husker du hvordan det var før i tiden?

- Mmm.

- Da spiste du kjøttkaker i brun saus til middag her.

- Ja, det var godt!

- Men svinekotelettene var jommen ikke dårlige, de heller.

- Nei, det var de ikke, svarte en meget glad bokorm. Av og til er morfar bare herlig.

Jul med morfar

Det å feire jul med morfar er usannsynlig underholdende. Likevel må man ha en god dose tålmodighet.

- Ka e da der for noke? sier morfar mistenksomt og ser på meg med store øyne.
- DET ER JULEGAVE TIL DEG! roper jeg tilbake.
- Du får pakka opp, du, svarer han og knekker en nøtt.

Det beste morfar vet er å knekke valnøtter, noe han gjør én gang i året – på julaften. Da er han helt i sin egen verden og bryr seg lite om gavepapiret som flyr rundt ørene på ham. Helt til han får lagt i fanget en bok som er enten en a) andaktsbok eller b) bygdebok.

- Nei, den boka der har eg, sier morfar skråsikker og peker på bygdeboken for Åsane jeg akkurat har pakket opp for ham.
- Det er bind nummer to.
- Åja, svarer han, åpner boken og er tapt for omverdenen i en halv time mens han dykker ned i lokalhistorien. Noen ganger leser han høyt fra innholdsfortegnelsen.

Imens kan vi andre åpne våre gaver i ro og fred, inntil vi hører at det begynner å smatte og knekke borti stolen igjen. Da er det bare å hive seg rundt og slenge bort en ny bok. Bare det å få av papiret er litt av en jobb og stjeler nesten fem minutter. Slik holder vi morfar i arbeid hele kvelden, før han god og mett sjokker i seng rett over midnatt, med valnøttskall i underbuksen og kransekakemasse i munnviken. Da er han nøgd.

Proppen

Morfar stod i trappen og ropte. Han hadde ikke falt eller brukket noe. Likevel hørtes han nok så desperat ut.

- Rørleggeren har tatt med seg proppen!

- Proppen?

- Ja, den til vasken på badet. Hvordan foreslår for eksempel du at jeg skal få barbert meg uten propp i vasken?

Selv om jeg ikke så det helt store problemet, lovet jeg dyrt og hellig at jeg skulle få tak i propp.

- Også må det være sånn kjede på det. Se på det blandebatteriet da! Hvor skal man henge kjedet? Det går ikke an.

- Vi skal nok fikse det, svarte bokorm optimistisk.

- Nei, dette var sørgelige greier. Hvis ikke du får tak i propp, og det får du nok ikke, så gammel som denne vasken er, kan jeg nok aldri barbere meg igjen.

Var det rart at bokorm var målbevisst da hun troppet opp i badebutikken? Det var vel heller ikke så rart at hun jublet litt da hun fant Proppen med stor P dinglende på en krok sammen med alle de vanlige proppene – 3,15 cm i diameter med tilhørende kjede. Julen var reddet – for denne gang.

Nøkternt

- Det var nesten litt synd at du skulle reise nå, sa morfar.
- Ja, du kan vel si det sånn, sa jeg.

Til morfar å være er dette nærmest en kjærlighetserklæring, og jeg tar det til meg. For han er litt som meg. Eller jeg er som ham, heter det vel helst. Også var vel ikke svaret mitt noe særlig å skryte av heller. Men jeg tror han forstod det. Fordi vi likner på hverandre.

Paven og morfar

Jeg så Paven på direkte-tv i dag tidlig. Det gikk på alle kanalene her, for han er i Paris (skjønte jeg etterhvert). Han kjørte i en liten, hvit bil med skuddsikkert glass på alle kanter og så helt ut som morfar når han sitter på i Yarisen. Bare at Paven vinket. Morfar pleier å spise skive med brunost, dingle med beina og snakke om hvor fin bilen er. Paven hadde dessuten en liten heis under setet sitt sånn at han kunne heves en halvmeter opp så folkemassen kunne se ham. Kanskje de har en sånn på Forvaltningen? Det må vi sjekke.