Hånd i hånd

Angela Merkel og Nicholas Sarkozy feirer dagen for våpenhvile etter første verdenskrig sammen. “That’s a first!” skriver den franske avisen Libération. Og det er så sant, så sant. 11. november er fridag i Frankrike, men ikke i Tyskland. Jeg lurer på hvorfor, gitt. Var det ikke sånn at det var Frankrike som vant krigen?

Joda. Frankrike vant med et nødskrik. Tyskland ble på sin side totalt ødelagt av den strenge fredsavtalen (den i Versailles), og betalte ned på sin gigantiske gjeld til Frankrike helt frem til andre verdenskrig (da sa de “Drit i! Vi gidder ikke å betale mer”).

Håper Merkel og Sarkozy klarer å legge det bak seg og feire dagen på skikkelig vis. Det er tross alt ikke deres feil at de to nabolandene mistet besinnelsen en gang for  95 år siden. Jeg gleder meg til å få rapport. Lurer på hva de skal spise …

Honning, ser du.

- I dag tror jeg at jeg tar en frokost i steden for middag, sa morfar. Han satt godt fornøyd i bilen på vei hjem fra legekontroll.

- Javel, er du sikker på det? svarte jeg.

- Ja, for du ser det, at frokosten er mitt beste måltid, og jeg har så masse godt pålegg jeg kan spise.

Jeg trakk på skuldrene som for å si at det var opp til ham.

Da jeg kom opp til ham en times tid senere, satt han ved respatexbordet med kaffekoppen i hånden og gumlet på en gammel grovbrødskive. Fremfor seg hadde han et mindre utvalg pålegg: Kokt skinke, smør og honning. Han gliste.

- Honning, ser du, er fineste kost. Jeg tar meg alltid en skive honning til sist i måltidet. Spiser du honning?

Jeg nikket og smilte. Tidligere på dagen hadde en dame på bussen lekset opp for meg om forbrukersamfunnets ødeleggende effekt. Hun hadde tydeligvis aldri møtt morfar.

Sentrum i verden

- Nå skal jeg fortelle deg om hvordan jeg tilbereder middagen, sier morfar.

Jeg sukker og nikker. Jeg har hørt det før. Jeg vet hvordan han tilbereder både fiskegrateng, vossakorv, torsk og kyllinglår. Jeg vet at han legger kjøttbollene i en glasskål i mikrobølgeovnen på full styrke i fem minutter. Kyllinglårene varmer han lett i steikepannen og torsken holder seg fint, den, i bunnen av kjøleskapet, bare den får litt salt på seg. Det saltet koker han så likevel ut  igjen.

Tenk at mat kan ha så mye å si i hverdagen. Mat, søvn, aviser og tekst-tv. Det blir livet når man er 95 år og verden skrumper inn.

Tapas, baby!

Jeg hadde aldri smakt verken paella eller tapas før jeg satte mine bein på catalansk jord. Det skulle vise seg å bli en suksess. Paella er, kort fortalt, gul ris med sjømat og grønnsaker i en svær panne som de setter midt på bordet slik at alle kan forsyne seg. Meget sosialt, og innmari godt.

Tapas er småretter som man velger fra menyen. Det kan være kjøttboller i tomatsaus, små kyllingkebabspyd, grillet asparges, dampede blåskjell osv. Med andre ord et eldorado for en kresen bokorm med raffinert gane. Det som likevel tar kaken, er de herlige potetene – patatas bravas. De består av ovnsstekte poteter med aïoli og en sterk paprikasaus og går ned på høykant så det synger.

Én ting har likevel forvirret meg i det siste. Jeg har alltid trodd at tapas var slike små ting til å putte i munnen. Andre ville kanskje kalle dette kanapeer, og jeg ser poenget. Likevel har jeg etter grundig research funnet ut at jeg har hatt litt rett, for det finnes nemlig flere typer tapas. Den vanligste er den der man får en liten rett på en liten tallerken, slik at hele bordet kan smake litt av alt. Men det finnes altså i tillegg en baskisk utgave hvor smårettene legges på små baguetteskiver med en tannpirker igjennom. Disse tar man vare på, slik at man betaler for antall tannpirkere på tallerkenen når man etter flere timer er klar for å trille ut av restauranten. Schmart, ikke sant?

For dere kalvbente, skjeløyde nordmenn som aldri har smakt slike herlige, spanske lekkerbiskner, anbefaler jeg rett og slett en tur nedover på kontinentet. Jeg var selv i deres sted for bare en uke siden, og hør på meg nå – overbevist tapaist.

Kreativ latskap

Jeg skulle ha pastasalat til middag. Siden jeg fint kan klassifiseres som over middels lat, koker jeg alltid alt jeg kan i samme gryte. Denne gang poteter, pasta og egg. Dersom man i tillegg også er over middels smart, legger man gjerne den monsterstore poteten oppi vannet  før pastaen. Egget kan seile sin egen sjø, bare det koker i minst 10 minutter. Gjorde jeg det? Mmmnei, jeg gjorde vel ikke det.

Slik ender man opp med å fiske opp pastasommerfugler av gryten mens vannet koker. Aldri prøvd det, sier du? Det er ikke så gærnt.

Moralen? Du tror jeg skal si noe om at det straffer seg å være lat, du. Men det skal jeg ikke. Det straffet seg jo strengt tatt ikke. Moralen er at ting som regel ikke er umulig og det som oftest finnes en løsning på ting, om den enn er litt snodig. Det gjelder bare å snu litt på flisa. En flott moral å starte uken med, spør du meg.

Det handler om: Kål

I dag kjøpte jeg et kilo rosenkål. Jeg ser at jeg ikke faller inn under kategorien “den typiske student”. Jeg innser også at jeg ikke kan spise annet den neste uken, skal kjøpet lønne seg. Det var et innfall av kjøpetrang, tror jeg. Andre kjøper sko på impuls. Jeg kjøper rosenkål. Det må i det miste være en god ekteskapssøknad. “Kjære, jeg måtte bare ha dem!” blir ikke like fryktinngytende. Med mindre du er allergisk mot grønnsaker.

Men jeg kan anbefale rosenkål, folkens. Enkelt å tilbedere og varer lenge i magen. Nå skal ikke jeg skryte på meg at det er rosenkålen som gjør at jeg ikke har spist siden middag – det kan muligens ha noe å gjøre med det halve kiloet potetstappe som gikk ned på høykant. Men likevel.

Jeg synes det er på sin plass å selge rosenkålen til norsk ungdom i beste sendetid. Jeg har hørt at internett er det nye flygebladet. Eller var det kongens rundskriv? Rosenkål, sier bare jeg.

Prejudice, ja takk

Jeg ser det som en generell oppgave i livet å knerte fordommer. Fordommer er liksom erkebildet på det ordinære og det ubereiste, og jeg er full av dem! Derfor elsker jeg å dra utenlands og komme tilbake og kunne si “Nei, det er ikke sånn, de spiser ikke det. Trodde du virkelig det?”

Men nå har det gått så langt på franskefronten hjemme hos oss at jeg må fortelle om det. I går laget vi crèpes (fint ord for pannekaker, veldig fransk greie). Og i dag da jeg kom hjem, fant jeg én quiche (pai) på bordet, og én i ovnen. Dessuten lå det en halvspist baguette i vinduskarmen. Jeg venter i spenning på alpeluer i garderoben og frosker i badekaret.

Miljøordbok

Det er ikke alltid lett å finne det man leter etter i butikkene. I dag var jeg på jakt etter fløte, og bare det å finne området for flytende melkeprodukt i en tjue meter lang hylle, er en liten utfordring. Crème, tenkte jeg. Er ikke det fløte da? Men de har jo både på flaske, glass og pose! Jeg innså nederlaget og lusket forsiktig lommeordboken opp. Og med ryggen til resten av butikken (det så sikkert ut som om jeg stjal noe), slo jeg opp ordet crème. Jeg fant følgende.

Crème: Fløte, krem, pomade, suppe, likør.

Ja, da var vi vel strengt tatt like langt. Det er helt greit for meg at franskene er sykelig opphengt i miljø og økologiske produkter, men når de begynner å resirkulere ord også, da er det jammen gått for langt. Det blir spennende å se om det blir noe av fløtesausen min i dag, eller om jeg må nøye meg med krem, pomade (æsj), suppe eller kan feire med likør.

Æblebjærg

Det kunne vært et sted i Danmark. Eller hundre tonn epler på en eplefarm i Normandie. Jeg har aldri sett noe liknende før. Et berg av epler, som alle skulle brukes til å lage en eller annen form for epledrikk. De bare lå der på bakken og luktet himmelsk – som rykende fersk eplekake.  Det er en sånn ting  man ikke kan slutte å stirre på. Det er bare så lekkert. Og så innmari høst.

Kyltyr

Kjøttkaker i brun saus i Frankrike er i grunnen på grensen til blodharry. Men det blir på en måte mer kultivert når man har rødvin til. Jeg spiser også brunost på skiven. Og føler meg fæl. Man gjør jo ikke sånt når man bor i samme distrikt som byen Camembert. Men jeg gjør det likevel. For brunost lukter tross alt ikke noe i forhold til Camembert i kjøleskapet. Hjemme vasker man kjøleskapet når det lukter rart. Her er det bare snakk om hvilke ostekombinasjoner man har klart å anskaffe seg. De selger faktisk kjølebager til ti kroner på supermarkedet, slik at man kan begrense luktområdet noget. Jeg trodde lenge de var til å ha is oppi. Ha ha! Så uerfaren kan man altså være.

Faren med å få servert kjøttkaker i toppklasse, er selvsagt at man spiser til man ruller. Så ruller man seg hjem og stapper i seg mer dessert og sjokolade. Men da sier jeg dere – da er det lurest å holde seg unna kjøleskapet en god stund, så ikke stanken tar knekken på deg mens du ligger nede. For osten bryr seg virkelig ikke om fair play. Det kan jeg fortelle dere.