Actually alene

Er det litt patetisk å se Love Actually alene med strikketøyet på fanget, adventsstaken tent og rødvinsglasset foran seg?

Mulig det. Men bare hvis man samtidig synes synd på seg selv. I mitt tilfelle vil jeg si at det er helt greit. Jeg bygger på julegavefjellet jeg skal gi vekk og koser meg på samme tid. Så får dere heller være tidligere ute neste år, dere andre ulver som også vil se Love Actually. Da lover jeg å stille med rødvin og adventslys. Ja, hvem vet – kanskje julekaker også.

God juleferie, folkens! Kos dere med Pet Shop Boys og deres glade julebudskap. Kostelig.

Tapere

Jeg vet ikke hva det var i dag tidlig som fikk meg til å tro at pannebånd og støvler går hånd i hånd. Det ligger noe inkonsekvent i det. Det er irrasjonelt – en tap/tap-situasjon. Dersom det regner, blir jeg våt på hodet. Holder jeg manken tørr, vil det si at jeg har gått rundt i støvler en hel dag til ingen nytte. Det finnes ingen vinnere, bare tapere.

Og taper er den som kommer for sent til eksamen. Heldigvis slapp de meg inn. Meg og de femti andre urutinerte bussere som trodde de kunne stole på Tide. Tro om igjen, folkens!

Moralen: Ikke gå med støvler – gå med hatt.

Evig eies kun det tapte osv.

Kjære Julenissen. Til jul ønsker jeg meg: Evig ungdom.

Historien bak dette ønsket? Gårsdagens konsert med Gisle Børge Styve og Heine Totland. Det var flott, Gisle Børge Styve var kjekk, Heine Totland var litt i veien. Men jeg koste meg godt.

Jeg var bare ikke i målgruppen. Med målgruppen mener jeg kvinne 35-70 med tilhørende ektemann, Beat for Beat-fan, overmodne vibrerende eggstokker og høy rødvinslatter.

Underholdningen bestod med andre ord i stor grad av å iaktta de rundt oss. De trampet (eller steppet på et vis) takten, de vugget, danset mens de satt og lo høyt betingelsesløst av alle vitser som ble servert fra scenen.

Hvordan er de blitt slik? Var ikke også de en gang unge og kule? Hvorfor drar alle mennesker over 40 frem vuggebevegelsen hver gang de koser seg på konsert? Jeg håper de bare er et produkt av sin tid, slik at vi som er vokst på 90-tallet, ikke skal behøve å være arvelig belastet. Men jeg har mine tvil.

Derfor, kjære Julenissen, ønsker jeg meg evig ungdom. Og la meg få beholde den lille rytmesansen jeg har selv når jeg passerer 40. Jeg vil ikke bli en vugger!

Knask.

Folk som spiser nøtter på eksamen, burde kanskje ikke få lov til å ta eksamen. I alle fall var det akkurat det jeg tenkte da jenta ved siden av meg i eksamenslokalet åpnet opp Den lille nøttefabrikken-kinamat-boksen sin og begynte å gnafse.

Ja, jeg er nevrotisk. Men det hjelper ikke stort. Alt jeg kan høre er knaskingen, og det går saktere og saktere med skrivingen. Jeg skuler. Det hjelper ikke. Selvsagt har ikke jenta selvinnsikt, hun skjønner ikke at hun holder på å lage jordskjelv i øremembranen min.

For ordens skyld nevner jeg at hun hadde med seg antibac. På skrivepulten, på eksamen! Hva gir du meg? Noen burde i grunnen fortelle henne at bakterier er sunt og at nøtter inneholder store mengder fett. Jeg burde i grunnen fortalt henne det med én gang. Da hadde det kanskje blitt en fredelig og gledelig eksamen for alle oss anspente men akk så hyggelige bokormer.

Våkn opp!

Som vanlig er på forelesning, satt jeg litt henslengt med et kryssord ved min side og hørte bare delvis etter på det foreleseren hadde å si. Mitt fokus var på 4 vannrett, og det var først da han for tredje gang nevne de fire hippieklanene på 80-tallet at jeg skjønte jeg burde følge med.

“De fire første hippieklanene opplevde veldig strenge vilkår,” messet foreleseren. Jeg rynket pannen og rettet meg opp i stolen. “Etter hvert kom det heldigvis flere til, men jeg er ikke sikker på hvordan det står til med dem i dag,” fortsatte foreleser.

Jeg myste bort på tavlen. Der stod mange tall, men ingenting om hippier. Øynene skummet kjapt nedover før de blikket falt på overskrifen:

HIPEC-landene på 1980-tallet

Jeg leste det høyt inni meg. “Hipe – klanene”, tenkte jeg på bergensk. Alt falt på plass, og plutselig kom en scene fra ungdomsskolen tilbake til meg der lille bokorm for første gang lærte om abba-konstruksjonen i poesi. Jeg hadde sovnet, og våknet akkurat i tide til å få med meg lærerens spørsmål om hva abba var for noe.  ”Men, Abba er jo en popgruppe!” ropte jeg entusiastisk. “Vi vet det, ” svarte læreren. “Vi har akkurat snakket om det.”

Den gangen lo de. Nå har jeg lært meg å tie stille. Heldigvis.

Hånd i hånd

Angela Merkel og Nicholas Sarkozy feirer dagen for våpenhvile etter første verdenskrig sammen. “That’s a first!” skriver den franske avisen Libération. Og det er så sant, så sant. 11. november er fridag i Frankrike, men ikke i Tyskland. Jeg lurer på hvorfor, gitt. Var det ikke sånn at det var Frankrike som vant krigen?

Joda. Frankrike vant med et nødskrik. Tyskland ble på sin side totalt ødelagt av den strenge fredsavtalen (den i Versailles), og betalte ned på sin gigantiske gjeld til Frankrike helt frem til andre verdenskrig (da sa de “Drit i! Vi gidder ikke å betale mer”).

Håper Merkel og Sarkozy klarer å legge det bak seg og feire dagen på skikkelig vis. Det er tross alt ikke deres feil at de to nabolandene mistet besinnelsen en gang for  95 år siden. Jeg gleder meg til å få rapport. Lurer på hva de skal spise …

Vann

Jeg gikk til frisøren med en forventning om å kommere finere ut enn jeg gikk inn. Det gjorde jeg ikke. “Kanskje det bare er stylingen, ” tenkte jeg, og jeg gledet meg til å komme hjem og dusje ut alt gørret som damen hadde puttet i håret mitt.

Men i gaten min er det et stort, svart hull. Oppi der står det menn i oransje bukser og graver. De river opp rør som om det var spaghettistrå, og fra kranen min kommer det ikke så mye som en dråpe vann ut.

Jeg brukte siste restevann fra morgenens teoppkok til å vaske hendene i. Nå er det tomt, og jeg kan med god samvittighet drikke juice til alle måltider og spise grandis til middag.

Alt går bra, bare jeg ikke ser meg i speilet.

Jeg elsker Dagsavisen

For det er da bare Dagsavisen som kan ha følgende link til sin artikkel om Medvedevs kritikk av Stalin og Sovjetunionen:

Diskuter Sovjetunionen og russisk historie her. 13

Det gjør meg glad at vi kan ha slike nettdebatter også.

Fredag.

Jeg har knekt nøtten. Hvordan fortsatt underholdes av NrKs gullrekke og Beat for beat især? Jeg svarer – en halvflaske rosévin gjør susen. Gisle Børge Styve blir kjekkere (no surprise there) og sangen begynner å høres grei ut. Noen ganger føles det til og med okei ut å synge med.

Kanskje er det et resultat av at av jeg ikke lenger har tv, men jeg koser meg alene i høstmørket. I morgen blir det tur i friluft. Så jeg er ikke heeeelt fortapt. For de som lurte.

På Frogner

… henger det et skilt på døren til ICA: “Ingen hunder eller andre kjæledyr tillatt!” Min første tanke går til sauer og kyr, og jeg ler litt inni meg. Men så går det opp for meg at dette faktisk må være et problem for ICA Frogner, og at de stadig sliter med pene damer som smugler med seg marsvin, chinchilla og mus i vesken.

… heter ikke Bunnpris Bunnpris, men Kolonial. De har markiser foran vinduene og tulipaner i bøtter utenfor inngangsdøren.

… ser hundene ut som rotter uten verken pels eller flesk. Noen av dem er dessuten ganske smale i hodet og relativt forvokste. De ser ut som om de har blitt tatt av skyvedøren på Elkjøp.

Jeg har venner som er redde for å gå gjennom Frognerveien lørdag formiddag. Og jeg kan i grunnen forstå dem. For Frogner kan være ganske skremmende for de uinnvidde. Du må kunne koden, eller du må kunne gi blaffen i koden. Jeg velger på min minihøstferie i Oslo noe midt i mellom og koser meg med høstfarger i Frognerparken, kaffe på hjørnet og førsteklasses grønnsaker.

Det er best å profittere mens man kan før man vender nesen hjemover til kaffe på studentsenteret, Bunnpris uten varer i hyllene og elendig regnvær.

Dagens sitat

- Bruk av ordbøker er eit teikn på danning, forkynte foreleseren før han smelte opp på storskjerm den internettsiden han mente vi alle burde være innom minst én (men aller helst flere) ganger for dagen.

Selvsagt var det bokmåls- og nynorskordboken han siktet til. Og selvsagt ligger den på topp i trefflisten min på internett. Sabla smiskenerd.

Neste gang tar jeg like godt med eple til læreren.

Mr.Friendly

Av og til er bergensk en lite praktisk dialekt å være bundet til. Jeg drar på båltur og blir nødt til å si at jeg ikke liker pølser. Så spør de om jeg ikke vil grille noe annet, og jeg blir nødt til å svare at jeg i grunnen kan spare meg for smaken av røykt mat.

Akkurat da skulle jeg ønske jeg hadde en snerten liten østlandsdialekt å falle tilbake på. “Vet du?” kunne jeg sagt. “Jeg er ikke så fan av grillmat, jeg.” Jeg kunne sagt det i en positiv tone som gikk opp på slutten i et lite hvin.

I stedet brauter jeg ut, bastant og sur, at jeg ikke liker grillet mat. Med trykk på liker. De ser på meg, og jeg vet hva de tenker. Særing. Suring. Hvorfor er du egentlig med?

I en ideell verden hadde jeg sluppet å snakke. Da skulle det trillet ut Toto-låter når jeg åpnet munnen. “Africa” skulle jeg ha spilt.

På den andre siden, hadde de vært ordentlig bergensere de også, hadde de svart med samme mynt. “Likar du ikkje pølsar, siar du? Det ska vi no bli to om!” Også hadde de begynt å spille “Rockmaker”.

Når høsten stunder til

Høstmelankolien er i grunnen en god tilstand. Den karakteriseres av nostalgi og en klar oppfatning av at tiden går. Høstmelankolien slår som regel til i det du innser at sommeren forsvant før du rakk å forsone deg med at høsten var på vei. Du står med én fot i hver tid og ser deg både fremover og tilbake. Det er en priviligert situasjon.

Høstmelankolien har, akkurat som vårpiffen,  en positiv undertone. Stadig vekk føler jeg meg som et spørsmålstegn i møte med hverdagen. Jeg føler på det å være levende uten å bli for eksistensialistisk. Eksistensialismen skal man helst holde seg unna, for den skaper bare problemer. Man får ikke gjort noe når man bare filosoferer.

Øvelse: Sett deg foran et åpent vindu en av de første høstdagene og kjenn på den skarpe morgenluften. Ikke gjør noen ting. Tenk på hvordan tiden går mens du sitter handlingsløs.

Dersom følelsen du får er god, kan det hende du kjenner på en aldri så liten høstmelankoli – gratulerer. Dersom du ikke føler noen ting, er du nok for opptatt med andre ting i hverdagen. Dersom du kjenner en snikende panisk angst, kan det hende du nærmer deg eksistensialismen. Da bør du passe på.