Jeg tror dette er tidspunktet for å innrømme det mange kanskje lenge har ant: Jeg er for global oppvarming. Når jeg blir statsminister, skal jeg dessuten nedlegge forbud mot snø i byene.
Akkurat nå nøyer jeg meg med å hente frem gulvteppet fra kjelleren og satse på en diett bestående utelukkende av te, kakao og solbærtoddy de neste ukene.
“Så … fredag er ikke den beste dagen å handle på Bunnpris,” tenker jeg idet jeg hånden min treffer luft der hvetemelet skulle stått. Jeg bøyer meg ned for å sjekke. Nope. Det er tomt.
Og det er ikke første gang. Mandag er heller ingen god dag. Da mangler de ost. Lørdag er det som regel tomt for smør. Og tisdag kveld kan du ikke vente å finne verken rundstykker eller brød. Jeg kunne fortsatt listen.
Det rare er at det alltid ser ut som om de holder på å få varer. Det er alltid en pappkasse en plass. Eller litt plast. Men aldri noen varer.
Så … hvilken dag er egentlig den beste å handle på Bunnpris? Kan noen fortelle meg det?
- Hei, hvisket jeg til bibliotekaren.
- God dag, svarte hun med høy stemme.
- Eh. Jeg får opp feilmelding på samtlige skrivere på biblioteket, fortsatte jeg med hviskestemme.
- Ja. Jeg vet. Det er noe gale med dem.
- Jaaa?
- Du kan jo snakke med it-vakten, han sitter der bak, sa hun over brillekanten.
- Å? Kan jeg skrive ut der? spurte jeg optimistisk.
- Nei, men du kan be ham om å fikse skriverne.
Kjære, lille bilioteksdamen, hvorfor har du ikke selv lettet på de små beina dine, trippet de tjue meterne bort til it-vaktens kontor og gitt beskjed om at skriverne er nede? Får du bare betalt når du sitter i ro? Eller kanskje er du hemmelig forelsket og tør ikke å åpne munnen i nærheten av ham? Men det tror jeg ikke noe på. Jeg tror du er lat. Eller bare inkompetent. Eller begge deler.
NrK kan i dag melde at VG-nett kan melde at det blir et stjernespekket MGP-show når semifinalene går av stabelen i januar. Så da er det vel bekreftet at a1 stiller? Ryktene har gått en stund uten at prosjektlederen for MGP i NrK har villet uttale seg. Det vil han fortsatt ikke.
Da er det kjedelig å være NrK-journalist og bundet til taushet om det man vet. Takk og pris at noen har lekket til VG, slik at NrK kan få skrive om saken likevel – sitert fra VG. Det var det der med bekken og vannet igjen da.
Jeg ligger i sengen og skriver etter en lang dag. Egentlig har jeg ikke fått gjort så mye, men det føles som om jeg har utrettet en hel del. Jeg har ordnet så mange ting. Sånne småting som man ikke tenker skal ta tid, men som sluker både energi og motivasjon.
Øynene mine er firkantet etter å ha sittet foran dataskjermen. Eksamensplan, kalender, e-poster og generell oppdatering på verden utenfor. Jeg har hullet forelesningsnotater og satt dem inn i perm. Og jeg har gått igjennom listen over lånte bøker. Den begynner å bli lang nå.
Har du det også slik av og til? At du utretter og utretter uten å komme av flekken? Det er kanskje det som i større sammenhenger kalles byråkrati. Jeg kan ikke si jeg er fan.
Jammen godt jeg ikke har noen skrivebordsskuff. Da skulle den sikkert vært ryddet, den også.
- Unnskyld … Vi må bare …
To menn i arbeidsklær sniker seg inn og ut i forlesningssalen. Foreleser nikker bare kort. To minutter senere kommer mennene tilbake. Med et pc-bord mellom seg. De setter det fra seg foran lerretet og snur seg for å gå.
- Skal dere ikke flytte over pcen også? spør forelseren.
Mennene ser på ham. Så svarer den ene kort og kontant. Som om det var noe alle burde vite:
- Nei. Det gjør IT.
Så gikk de.
I dag så jeg noe som sjokkerte meg dypt, og jeg tar det som et tegn på at stilmessige selvmord er i emning. Foran meg på forelesning satt det nemlig en søt, blond jente med en pen, utringet topp. Typisk en slik som man kan bli litt misunnelig eller irritert på om man nå er disponert for slike følelser.
Dette er i og for seg hverdagskost for de fleste som setter sine ben på en norsk utdanningsinstitusjon, noen i større i grad enn andre.
Det som sjokkerte meg var håret. Det som først så ut som en kjedelig, gjennomsnitlig, bleiket hårmanke satt opp i strikk og holdt oppe av to fliseklemmer, viste seg å inneholde store deler – hold deg fast – falskt hår.
Mhm. Det er helt sant. Den pene, populære jenten hadde på seg en sånn hårstrikk med falskt hår som man kunne se på ungdommer en gang på slutten av 90-tallet. Du vet hvordan jeg mener? Jeg var rystet. Er dette noe hun har funnet i en skuff og tenkt at hun skulle gå med på gjørs, eller er denne fryktelige moten faktsik på vei tilbake?
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, for jeg er i grunnen for alt folk putter på seg som kan trekkes i en tvilsom 90-tallsretning. Men hva skjer dersom vi alle lar oss rive med? Om det hele kommer ut av kontroll?
Det jeg er mest interessert i å vite er følgende. Er det andre som kan melde om liknende observasjoner, eller snakker vi om et engangstilfelle? Jeg vet bare ikke om jeg er klar for enda en slik farsott. Men når briller uten glass kan være inn, kan vel også løshår komme på moten. Kanskje.
Som en del av utdannelsen min, har jeg i det siste vært nødt til å sette meg inn det nye norske grammtikksystemet. Den nye ordklasseinndelingen er jeg helt for – tommel opp og smil fra øre til øre. Problemet kommer når man begynner å studere kategoriseringen av verbene. Er det jeg som er gammeldags, eller stinker virkelig det nye verbsystemet på norsk?
Jeg tror vi alle kan være enige om at det er verbsystemet som stinker. Nå har man nemlig tatt i bruk resirkulering også innen språket, og det nye verbsystemet baserer seg på to system – presenssystemet og preteritumsystemet.
Presenssystemet består av presens, presens perfektum, presens futurum og – hold deg fast – presens futurum perfektum. Dette erstatter de gamle gruppene presens, perfektum, 1. futurum og 2. futurum.
I preteritumssystemet inngår nå preteritum så vel som preteritum perfektum, preteritum futurum og preteritum futurum perfektum. Dette erstatter de gode, gamle preteritum, pluskvamperfektum, 1. kondisjonalis og 2. kondisjonalis.
Ikke bare burde man vie en dag til å sørge over tapet av pluskvamperfektum, men man sitter igjen med to aldeles sinnsyke betegnelser – presens futurum perfektum og preteritum futurum perfektum. Selvsagt finnes det system i galskapen, men hvordan skal en 6.klassing kunne vite det?
Og – millionspørsmålet – hvordan i alle dager skal de klare å lære seg en annet språk? For det har ikke rablet for resten av Europa. Der lever fortsatt conditional, future og plusquamperfekt i beste velgående. Heldigvis. Kanskje burde man søke asyl i Sentral-Europa på grammatikalsk grunnlag. Det er i alle fall et alternativ om høstens stortingsvalg også skulle skjære seg (preteritum futurum).
- Vi begynte å tro at du ikke skulle dukke opp. Kranmannen så oppgitt på meg. Båten skulle settes på vannet igjen etter tre dagers arbeid.
- Vel, her er jeg, svarte jeg nervøst og så på klokken. Den var kvart på fem. Avtalen var klokken fem. Jeg kikket ned på klokken igjen og ristet litt på armen som for å forsikre meg om at jeg hadde sett riktig.
- Hva er telefonnummeret ditt? svarte kranmannen bryskt.
- Eh …
Han hadde altså prøvd å ringe meg. Kvart på fem. Da må jeg nesten spørre: Når ble det å møte for tidlig til en avtale plutselig ikke bra nok? Hvor har jeg misforstått? Jeg vet at vi ikke snakker samme språk, disse garvede sjøfolkene og jeg. Men jeg prøver da virkelig!
Neste gang får jeg bare ta med meg en bok og møte opp i god tid. Ikke planer om at jeg skal ventes på igjen. Jeg bare lurer på om to timer før er passende margin. Ellers er det jo soveplass i båten. Bare synd jeg blir så sjøsyk når båten ligger til kai …
Fransk bestemor: Dere vil ikke tro det. Jeg har fått meg en elsker!
Norsk jente: *Setter appelsinjuicen i halsen* *hoster*
Fransk mor: Hva?! Det hadde jeg aldri trodd. Hvor da?
Fransk bestemor: Å, nei det husker jeg ikke helt. Det var her i traktene.
Fransk mor: Har du betalt da?
Norsk jente: ?
Fransk bestemor: Jada, for lenge siden. Men er dere ikke stolte? Jeg kjørte i 57 km/t i en 50-sone. Jeg er jo ikke akkurat kjent for å råkjøre.
Norsk jente tenker seg om. Amende og amant er ikke samme ord, nei.
Norsk jente: Åh, du har fått en bot? *Puster lettet ut, glad for at hun vet å holde kjeft av og til*
I dag hadde jeg bestemt meg for å sove til ni. Halv ni hadde jeg allerede ligget våken i en time og ventet på klokken da jeg plutselig hørte et musikkorps.
Jeg snudde meg sakte rundt i sengen for å høre bedre, men musikken var der fortsatt. Sangen var kjent, og etter noen strofer gikk det opp for meg at det var en av de der klissete vi-elsker-amerika-sangene som spilles på fotballkamper og på presidentens bursdag.
Dette høres kanskje litt rart ut, men forklaringen er ganske enkel: Byen er gått av hengslene. Barrack Obama aka Supermann aka Jonas Gahr Støre kommer til Caen i morgen ved lunjstider, og halve byen er stengt av i to dager – butikker, buss, fortau og hele bøtteballetten. Foran rådhuset planter overarbeidede gartnere frenetisk blomster for et helt årsbudsjett, og amerikanske jeeper har kjørt gjennom byen hele den siste uken.
Rådhuset i Caen er offer for vårrengjøring når selveste Mr.President himself kommer til byen.
Det er selvsagt markeringen av D-dagen den 6. juni som er anledningen, og 400 amerikanske soldater sies å være gått i land, igjen, denne gangen for å sørge for presidentens sikkerhet.
Og hvor er jeg midt oppi all denne galskapen? Jeg pakker tingene mine i ettermiddag og vender nesen mot Versailles, hvor jeg skal tilbringe helgen langt borte fra korps, soldater, presidenter og kransenedlegginger. Jeg er jo tross alt monarkist.
I dag kommer jeg rett og slett med et spørsmål, på en helt vanlig torsdag. Under min vanlige morgenlektyre kom jeg nemlig over en kronikk av Jonas Gahr Støre i Dagsavisen.
Siden hjernen min er skrudd sammen akkurat likt til alle andre nordmenn, klikket jeg nesten mekanisk på linken. Jeg begynte å lese, og jeg lo høyt. Så sa jeg noen fraser om hvor klok, internasjonal og vittig Jonas Gahr Støre virkelig er.
Og i det jeg sa det, kom det til meg en tanke som var så grusom, så selvutslettende og så sannsynlig at jeg raskt klikket meg tilbake til forsiden for å fordype meg i hjernedødt Ivring-pjatt.
Hva om det ikke er Jonas Gahr Støre, aka Supermann, som har skrevet kronikken? Hva om det er hans meget intelligente rådgiver og høyre hånd? Nå vet vi jo alle at Støre er en kjernekar med lang utdannelse og fartstid fra Frankrike, men selv ikke Supermann har 35-timersdøgn.
Så her er mitt spørsmål til dere i dag: Hvordan fungerer det egentlig for disse politikerne? Hvor mye av det de sier og publiserer har de faktisk kommet på selv?
I dagsavisenartikkelen står Jonas Gahr Støre frem med bilde. Han snakker i jeg-form med en tørrvittig og ironisk undertone. Men er det virkelig ham jeg møter? Har han sittet, som jeg gjør nå, foran datamaskinen sin og tastet villt for å få frem ikke bare en mening, partiets mening, men sin mening? Jeg undres.
På forhånd takk for alle svar som kommer til å strømme inn i kommentarfeltet!
Jeg har en greie for å lese til eksamen og skrive oppgaver. Vanligvis. Det hender at jeg ikke finner motivasjonen, og da går det bare ikke. Men vanligvis har jeg ett fag i semesteret som jeg koser meg med. Jeg leser litt sånn til og fra og sjekker fakta på internett og i andre bøker.
Hvem skulle trodd at dette faget i vår skulle bli historie? I hvertfall ikke jeg. Litteraturen har liksom gravd seg litt ned i et hull og ligger der i mørket og godgjør seg (håper jeg).
Fordi jeg altså har slått meg på fransk historie, dro jeg meg ut tidlig i dag med banan, mp3-spiller og bøker for å lese. Jeg hadde tatt med meg to bøker – sånn for å kunne dobbelsjekke litt innimellom og hoppe mellom dem. Det gir alltid en god følelse.
Jeg satte meg i havnen på en av de gigantiske benkene og kom straks i stemning. Og det var ikke før etter en time at jeg oppdaget at de to bøkene jeg hadde egentlig var den samme. Bare i litt ulik innpakning. Jeg hadde lest samme kapittel dobbelt. Hva gir du meg?
Tingen med å lese historie er at det er jo stort sett det samme som står i alle bøkene, bare med litt ulik vinkling. Så jeg synes ikke det er så rart at jeg lot meg lure. Det var jo ikke som om tittelen sa meg så mye heller. Tror ikke de brukte lange tiden på å komme med Histoire de France.
Uansett. Der har dere det. Dere kan le av meg. Jeg gjør det selv. Til mitt forsvar skal det sies at bøkene ikke akkurat likner på hverandre.
Minus 20 grader i tre uker