Endelig Paris

Lørdag formiddag i parken

Høsttur til Paris. Å, så deilig. Men svært deprimert over å være hjemme igjen allerede. En helg er aldri nok.

Det var så mange ting jeg hadde savnet uten å vite om det. Demonstrasjonen som ventet meg i ankomsthallen på Orly for eksempel. Med trommer, flagg og høye rop om rettferdig lønn. Det så nesten ut som en velkomstkomité. Jeg kjente at jeg ble varm i hjertet.

Eller det faktum at du, dersom du er jente, ikke får en fransk mann til å gå inn døren før deg, uansett hvor mye du gestikulerer og sier det er greit. Høflighet fremfor alt. Og selv når det ikke er din skyld at du har dumpet borti naboen på bussen, sier du “pardon” og smiler. Det samme gjør han.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke hadde tatt med meg noen finsko til Paris denne gangen, men jeg skjønte etter ti minutter at jeg var nødt til å handle. For i Paris hjelper det ikke hvor fin du er i tøyet dersom du ikke har ballerinasko. Damene på gaten måler deg opp og ned, særlig ned – helt til de slitte, men akk så behagelige, tøyskoene. “Men man må lide litt for skjønnheten,” tenkte jeg der jeg humpet avgårde i mine nye, franske ballerinasko. Jeg tror aldri jeg har hatt så vondt i bena noen sinne etter en bytur.

Noe av det fineste med å være i Paris i om høsten er imidlertid at nattefrosten ennå ikke har ankommet og tatt med seg alt liv. Det var blomster i gult, rødt og oransje som frisket opp trærne i høstfarger. Så hjalp det da kanskje også litt på med sol og 15 grader. Det blir med andre ord ikke lenge til mitt neste besøk. Det kan jeg love med én gang.

En ikke-liste

Dagens tips: Ikke prøv å skrive 10-ting-jeg-ikke-kommer-til-å-savne-i-Frankrike-lister fire dager før du skal dra hjem. Det går ikke, for nostalgien er så altoppslukende at selv treige, franske banker ikke når opp. Det gjør heller ikke den irske baren i første etasje som holder meg våken om natten eller det faktum at jeg bor i femte etasje uten heis.

Du skulle kanskje tro at alle streikene ville fått en plass, men jeg putter dem heller i kategorien hverdagsunderholdning. Språkproblemer er da bare en selvfølgelig del av det av livet her nede, og det kan i grunnen skape mange morsomme replikker. “Tror du det kommer til å gråte ute i dag?” er en schläger jeg vanskelig glemmer.

Været har vært bedre enn i Bergen og kollektivtransporten er mer presis. Matbutikkene har større utvalg og bredbåndstelefoni hjem er gratis.

Dersom jeg likevel skulle nevne én ting jeg ikke kommer til å savne, måtte det være det intense klorsmaken på vannet i springen. Men bare vent – på mandag kommer jeg garantert til å felle en tåre når jeg sier ha det til kjøkkenvasken også. Sippehøne!

Henter du steintavlen, eller?

Mannen i banken: For å avslutte kontoen, må du sende et brev til banken.

Norsk jente: Kan jeg sende en mail?

Mannen i banken: Eh. Jeg har ikke internett.

Norsk jente: Jeg forstår. Frankrike. Steinalder. Brev.

Pudding!

Jeg tror jeg har vært utsatt for verdens snilleste demonstrasjon denne helgen. Fredag pakket Hélène og jeg pikk og pakk for å rømme Normandie før Obama og d-dagen tok over showet. Det var sol og godtider den gang (i dag regner det), og vi fløt avgårde på motorveien på vei mot Versailles og morsdagsfering.

Å kjøre motorvei i Frankrike er en dyr affære. For hver halvtime dukker det opp en ny bomstasjon, og det var nettopp ved en slik stasjon at demonstrerende melkebønder skulle få utføre underverk denne ettermiddagen.

For du aner ikke hvor enkelt det er å bøye en bom til side, slik at gjennomkjøringen plutselig blir gratis. Da tenker du kanskje at det er litt dumt å stikke inn bankkortet likevel for å betale? Vel, det tenkte ikke vi på. Derfor ble vi sittende et kvarter før en politidame endelig våget seg ut av solen og hyggen for å hjelpe oss med å hente ut kortet.

Enden på visen ble i alle fall at vi fikk med oss 56 vanlijepuddinger (3 kasser) som plaster på såret for at vi hadde ventet så lenge. Man skulle visst egentlig bare få én kasse.

Gladstreik? Mhm. Jeg tror jeg har funnet på et nytt ord.

“Alors, qu’est-ce que je veux manger?”

Det er ikke lenge siden jeg begynte å tenke på fransk, drømme på fransk og snakke til meg selv på fransk. I starten var det morsomt. Det er bare det, at når man har et så lite ordforråd som jeg, så begrenser det seg en del hva man kan tenke og drømme og si. Jeg ender som regel bare opp med å bli like frustrert som jeg gjør hver gang jeg prøver å si noe og jeg ikke har ordene til det. Noe som skjer omtrent hver halvtime i løpet av en dag.

Når man i tillegg driver og pugger grammatikk, blir det ekstra slitsomt. Man blir kritisk til setningsoppbyggingen såvel som bøyingen av verb og overgangen mellom setningene.

Noe som i grunnen er litt unødvendig når man egentlig bare har lyst til å ligge i sengen med sine hummerrøde lår  og la tankene fly en søndagskveld.

Arrrg. Nå må jeg vel slå opp “hummerrød” også. Hvis ikke får jeg ikke fred. Bonne soiré, tout le monde!

Petites chèveres mignonnes

Jeg må visst få skvist inn litt reiseblogging her også. Altså. I helgen var vi og besøkte slekten til Hélène, som bor i en liten by vest i Normandie. Der har de høner og kjøkkenhage. Men det er ikke alt – de har også en innhegning med geiter. Joda. Geiter.

Sist jeg var i nærheten av et dyr må ha vært på leirskolen i 6. klasse, tror jeg. Da klappet jeg en hest. Det skal sies at jeg ganske så redd for dyr (man kan jo ikke diskutere rasjonelt med dem), men noen skarve geiter skulle til og med jeg overleve.

Så jeg troppet opp med støvlene mine – litt redd for at de skulle ta det personlig. Det er vel ikke alltid man trenger støvler bare fordi man forlater storbyen. Men det viste seg å være en suksess. Byjenten som kunne kle seg ble godt tatt i mot med guidet tur i byen, middag og til slutt – en tur i geiteåkeren.

Geitene var svært søte, særlig de minste, som bare var to uker gamle. Vi fikk gi melk og klappe og leke med dem, og jeg var nesten ikke redd i det hele tatt. Bare når de av og til begynte å hoppe opp etter beina mine.

Jeg må jo også legge til at jeg for alt i verden ikke liker geitost, eller chèvre som det heter på fransk. Men opphavet til osten skulle vise seg å være ganske så kjekke. Selv om lukten var akkurat den samme …

1. mai

Jeg føler nesten det er litt gammelt nytt å fortelle om demonstrasjoner i Frankrike nå, men jeg et bilde fra 1. mai kan man ikke unngå. Det var tog med 15000, megafoner, musikk og flagg.

Dessuten holdt fredagsmarkedet åpent, hvor vi fikk kjøpt oss både asparges, pommes frites, makaroner og liljekonvaller. Det er nemlig tradisjon for at hvem som helst kan selge liljekonvaller på gaten 1. mai i Frankrike. Mange hadde stilt seg opp med små bord og solgte blomster fra hagen, og over alt kunne man se folk gå rundt med små, hvite buketter. Jeg regner det for å være en meget sympatisk tradisjon ved siden av alle demonstrasjonenene og kinaputtene.  

Oppdatering

Etter at vi forlot universitetet til fordel for middag og oppgaveskriving à la maison, tok det seg selvsagt opp med manifestaksjonen i går ettermiddag. Enden på visen var at politiet kom med skjold og gjorde kort prosess. Men ikke uten motstand fra demonstrantene. Jeg nevner bare tåregass og det faktum at til slutt satte fyr på hele barrikaden som medvirkende faktorer.

Jeg må si at det rører ved en stakkars frossen nordmann å se slikt et brennende (!) engasjement.  Jeg skulle likt å se det universitetet i Norge som klarte å samle såpass mange mennesker til  sittende blokkade i veibanen – til og med i regn. For oss norske her er dette altså meget spennende, men for de franske studentene lurer jeg i grunnen på om det kanskje er en blandig av blodig alvor og en glede over å kunne uttrykke seg. De går i alle fall inn for oppgaven med et engasjement uten sidestykke. Chapeau, sier bare jeg!

Manifestaction

Nå er de i gang igjen. Franskmennene vet å stelle i stand en skikkelig barrikade. De har jo god trening her på universitetet, siden de allerde har barrikadert byggene på camps 1 i noe som føles som en halv evighet.

Nå virker det imidlertid som om de er villige til å å gå enda lenger. I dag troppet de nemlig opp mannsterke med paller, gamle dører og svære bildekk. Jeg var på et tidspunkt redd for at de skulle tenne på hele sulamitten, men de viste seg at de kun skulle stable sammen en uskyldig barrikade -  i bilveien.

Ti minutter senere satt alle demonstrantene godt plassert midt i veibanen (for ikke å snakke om trammebanen) og ropte slagord mot Bologna-prossessen og den europeiske standardiseringen av utdanningssystemet. De dro til meg opp en grill og begynte å grille pølser, gjorde de, franskmennene.

Politiet på sin side gjorde ingen tegn til å stoppe demonstrasjonen, men varslet plikskyldigst tilkomne biler om omkjøringsmuligheter. Kaoset var etterhvert et faktum, selv om jeg har en mistanke om at den hefige regnskuren for en times tid siden satte en stopper for aksjonen.

En tout cas er de altså villige til å gå langt for å vise hva de står for. Og jeg gleder meg allerede til generalaksjonen den 1. mai.

Men kaffen min får du aldri!

I løpet av min tid i Frankrike, har vi vært på mange utflukter med klassen. Vi har kjørt Normandie rundt, sett kirker i hopetall, smakt på ost og Calvados og kjent gufs fra andre verdenskrig på d-dagsstrendene.

I går gikk turen til Paris, knappe tre timers kjøretur fra Caen. Oppmøte var satt til 0545, og siste bargjest var ennå ikke forlatt gaten da bokorm trasket avgårde til universitetet. Første post på programmet skulle være la Consiergerie på Ile de la Cité klokken 0930. Er du litt god i hoderegning, ser også du at det er noe som ikke stemmer der. Selv iberegnet kø inn til Paris sentrum ville vi være fremme en halv time for tidlig. Pourquoi?

Du har kanskje gjettet det. Kaffepause. Selvsagt skulle vi ha en halvtimes kaffepause – ikke på bensinstasjon, men på et førsteklasses bakeri med esspressomaskin og nybakte croissanter. Du kan ikke dra en franskmann opp av sengen klokken fem om morgenen uten å gi ham kaffe!

Denne rastetrangen har i grunnen vært et gjennomgangstema på alle turene våre. Mat og kaffe overgår alt annet. Til lunsj trenger man minst en og en halv time. Gjerne to, der det lar seg gjøre. Kaffepausene kan imidertid være korte. Så korte at et folk flasket opp med take away-kaffe får problemer med å holde tritt med  de kjappe, espressoslukende franskmennene. Der glir kaffen ned som var det leskedrikk.

Lunsjen består som regel av to eller tre retters middag med tilhørende drikke (les: vin). Her hiver man imidlertid ikke nedpå, man koser seg i behagelig tempo. Og man ler mye. Denne pausen skal tross alt gi nok styrke til å holde det gående til langt på kveld.

Jeg drikker te. Jeg er ikke avhengig, annet enn når kulden setter inn og eksamen nærmer seg. Derfor vil jeg aldri forstå denne prioriteringen av kaffe fremfor søvn. Den lange lunsjen derimot, kjenner jeg at jeg kan vende meg til …

Evig solskinn

- Unnskyld, du har ikke tilfeldigvis oversikt over værmeldingen? to unge, norske jenter smiler bredt til mannen på turistinformasjonen.

- La meg se … sier han mens han klikker seg inn på internett.

- Joda, her har vi det. Ehm. Er dere sikker på at dere vil høre?

- Kjør på!

Prognosene var mildt sagt dårlige. Vi hadde kjørt Frankrike på langs for å oppdage at fineværet ikke var meldt i Provence, hvor vi befant oss, men i nord. Typisk. Men ingen grunn til å miste motet.

Positive mennesker som vi er, sa vi til oss selv at dette umulig kunne være sant. Kanskje er det fordi nordmenn ser på Middelhavet som en evig kilde til sol og hygge, men optimismen var festet med superlim, og turplanene ble lagt deretter.

Det rare er at noen ganger lønner det seg ikke å være ekspert. Det eneste man trenger er a litte bit of luck. Som for eksempel at stormen og tordenvære skal komme midt på natten. Eller at regnet kommer i det du setter deg på bussen etter fire timers sight seeing i en middelalderby. Eller at man rett og slett kjører fra det.

Og det var jo akkurat det som var resultatet da vi leide bil. Noe som resulterte i gledeshyl fra Gliset da vi innså at regnskuren var på vei innover Gordes akkurat da vi forlot byen til fordel for Les Beaux, sol, varme og is. Sjåføren selv, så ingenting, men utsikten ble dokumentert gjennom bakruten.

Vi hadde rett og slett kjempeflaks hele turen. Både t-skjorter, knebukser og halvermete skjorter fikk luftet seg. Så da lønner det seg kanskje, da? Å være litt naiv og påståelig. Det smitter sikkert, vet du.

Er det laget av stein?

Da må jeg ta bilde av det. Det kan i alle fall virke slik når jeg er på tur i Frankrike. Hvor man enn snur seg, finner man et historisk monument, en kirke, et tårn eller en middelalderborg.

Jeg visste det ikke fra før, men det kan synes som om jeg har en greie for slike gamle ting av stein. For ikke å snakke om ruiner. Og klostre. Gatedører og pene vinduer er en helt annen ting, som jeg sikkert kan skrive mer om en annen dag.

For her får dere bare et lite utvalg av alt jeg har klart å ta bilde av på turen til Avignon. Liker spesielt portalen og det enslige vinduet. Slikt fenger når man prøver å være høykulturell uten audioguide. Det skjerer seg lett. Så tar man litt bilder for å trøste seg selv og bøte på den dårlige, ukulturelle samvittigheten.

Drømmebilde

Fredags formiddag. Sol og varmt i været. Ja, faktisk slik at man kan gå i kjole og kort tights. En liten by i Provence huser en borg og et kloster. I kulturlandet Frankrike er rundturen selvsagt gratis for alle EU-borgere under 25. I en god halvtime var jeg dansk statsborger og opplevde middelaldertårn med flott utsikt og fangekjellere fra det 15. århundre.

Deretter bar turen ned i selve landsbyen til et koselig, lite torg hvor lunsj og kaffe ventet. Joda. Det var idyllisk som bare Frankrike kan klare det. Ikke mindre enn fire restauranter var fylt til randen i solsteiken, og midt på torget løp ungene glade rundt.

Tempoet senker seg på en måte litt når man kommer i slike omgivelser. Da var det kanskje ikke rart at lunsjen plutselig varte i  to timer, akkurat i tide til å rekke bussen før himmelen åpnet seg for vårregnet. Et drømmebilde, kaller jeg det. I virkeligheten var det Villeneuve, et par kilometer utenfor Avignon. En av mange flotte landsbyer i området.