Datanerder, foren dere!

Jeg lever for tiden et liv uten tilgang til internett hvert eneste sekund. Det er nytt for meg, og det er ikke særlig praktisk. Ei heller frivillig. For eksempel tok meg et døgn før jeg fikk vite at Kristin Halvorsen blir ny kunnskapsminister, og jeg faller helt ut på kulturfronten (Giske, næringsminister?). Så jeg spør med én gang – er det noen som kan forklare følgende:

Dataen sier den har funnet nettverket og koblet til, men nettleseren later som om den ikke vet det og sender ut feilmelding. Jess, det er en utfordring!

Før du spør:
Ja, jeg har restartet maskinen.
Ja, jeg har reparert tilkoblingen et tosifret antall ganger.
Ja, jeg har prøvd å koble meg til et annet nettverk uten hell.
Jeg har til og med prøvd feilsøking i Explorer. Noe som er meget optimistisk, siden jeg til daglig bruker Opera.

Jeg setter min lit til dere kunnskapsrike lesere der ute. Det er alvorlig. Kanskje er det snakk om at min trofaste følgesvenn endelig må kasseres. Det har jeg verken tid eller råd til. Jeg har heller ikke særlig lyst, for den er svært så pen å se på. Jeg tror ikke de selger så pene datamaskiner lenger.

Hjelp!

Miljøsvin er det du er

Jeg er ingen miljøforkjemper. Selv om jeg har begynt å resirkulere, lar jeg som regel pris og komfort bestemme fremkomstmiddel på reise. Jeg blir nok ikke tilstrekkelig opprørt av ojleskadde fugler, og jeg begynner å vri på meg hver gang noen nevner konseptet “grønt alternativ”. Jeg orker ikke dette tunnelsynet hvor hensynet til dyr og planter skal gå foran alt.

Men det som faktisk provoserer meg, er det vanvittige forbruket nordmenn ser ut til å mene at de har rett til. “Skal vi pusse opp kjøkkenet i år, eller er det på tide med en ny omgang i stuen?”

Ingen av delene! svarer jeg. Bruk det du har så lenge det er i god stand. Her er det neppe mitt miljøengasjement som ligger bak, men et skrik om hjelp ut av tingenes fengsel. Trengte du virkelig ny bukse? Ny TV? Nye grytekluter? Neppe.

Når jeg nå står som eksempel på et lite miljøbevisst menneske, for ikke å snakke  student, reagerer jeg likevel med forskrekkelse på det som er den miljøvennlige gardes grådige sluking av gratis stæsj. Forelesningen føles mer som en kinopremiere når hver enkelt deltaker med grådige, tjukke fingre prøver å  lure opp av studentposen gullgruve på gullgruve av gratis peanøtter, sjokolade og vaskepulver. “Æsj! Har de puttet oppi sånn kyllingsuppe i år også?” syter en stavangerblondine på raden bak meg.

Hvorfor, kjære medstudent, tar du i mot? For så å slenge rundt deg med det som ikke helt falt i smak. Jeg blir kvalm av slike holdninger, og jeg er skuffet. Jeg hadde faktisk trodd at alt pjattet om miljøet (du stemmer kanskje MDG eller SV?) skulle gjenspeile seg i hverdagen. Men så var det ikke så viktig likevel. For du var jo så nysgjerrig på hva som var oppi posen. Og kanskje fikk du deg en gratis tampong. Gratulerer! Det var det nok virkelig verdt.

Valgfusk

Det går som det alltid gjør når nettene blir lange og høstens valg nærmer seg: Jeg blir likegyldig til det meste folk har å fortelle meg om verdier og satningsområder. Og jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke har tv og derfor kan bruke all min tid min på å fortelle andre mennesker hvordan tingene egentlig henger sammen og hva vi egentlig bryr oss om.

Valgomatene man finner rundt om på nettet er til gjengjeld særs underholdende, men ekspertene advarer mot å ta dem for seriøst. Det blåser jeg av. Jeg må innrømme at jeg i det siste heller har begynt å tvile på valgkampens seriøsitet generelt. For er ikke det hele bare som en eneste stor realityserie der avisene prøver å overtale deg om at det hele ikke er avgjort ennå? Det er bare å stemme, kanskje vinner nettopp din kandidat!

Det er Dagsavisens artikkel om at de rød-grønne for første gang på flere uker har flertall på målingene som penser meg inn på tanken. For det er lenge siden jeg innså at de rød-grønne faktisk vinner valget. Uten diskusjon. Hvorfor de fortsatt regner Venstre som et borgerlig parti på målingene, er for meg et mysterium, når de har gjort det soleklart at de aldri i universets levetid kommer til å støtte en regjering der FrP er med.

Og det er da jeg tenker reality. Eller kanskje TvNorges frokostshow. Avisene later som om Venstre vingler, vinden skifter og at det er seerne som bestemmer hvem som vinner. Ingenting er ennå avgjort – helt sant, kors på halsen og ti fingre opp til Gud.

Det er selvsagt bare tull. Alt er fastlagt, timet og tilrettelagt for ennå fire år med Jens og Jonas.  Greit nok, det kunne vært verre, tenker jeg da. Og jeg skal selvsagt gjøre min borgerplikt på valgdagen og slepe de pinglete beina mine til valglokalet for å slenge inn en stemme – sånn for sikkerhets skyld. Og bare så det ikke er noen tvil – det må du også gjøre. Hvis ikke er du en liten lort. Og dem er det ingen som liker.

Så løp og stem på ditt parti! Det kan jo hende de vinner. I alle fall hvis du stemmer rød-grønt.

PS. Illustrasjoner er hentet fra nrk.no, men det ble bare kluss å legge det som bildetekst. Sånn hvis du lurte.

Perfekt kaos presens est

Som en del av utdannelsen min, har jeg i det siste vært nødt til å sette meg inn det nye norske grammtikksystemet. Den nye ordklasseinndelingen er jeg helt for – tommel opp og smil fra øre til øre. Problemet kommer når man begynner å studere kategoriseringen av verbene. Er det jeg som er gammeldags, eller stinker virkelig det nye verbsystemet på norsk?

Jeg tror vi alle kan være enige om at det er verbsystemet som stinker. Nå har man nemlig tatt i bruk resirkulering også innen språket, og det nye verbsystemet baserer seg på to system – presenssystemet og preteritumsystemet.

Presenssystemet består av presens, presens perfektum, presens futurum og – hold deg fast – presens futurum perfektum. Dette erstatter de gamle gruppene presens, perfektum, 1. futurum og 2. futurum.

I preteritumssystemet inngår nå preteritum så vel som preteritum perfektum, preteritum futurum og preteritum futurum perfektum.  Dette erstatter de gode, gamle preteritum, pluskvamperfektum, 1. kondisjonalis og 2. kondisjonalis.

Ikke bare burde man vie en dag til å sørge over tapet av pluskvamperfektum, men man sitter igjen med to aldeles sinnsyke betegnelser – presens futurum perfektum og preteritum futurum perfektum. Selvsagt finnes det system i galskapen, men hvordan skal en 6.klassing kunne vite det?

Og – millionspørsmålet – hvordan i alle dager skal de klare å lære seg en annet språk? For det har ikke rablet for resten av Europa. Der lever fortsatt conditional,  future og plusquamperfekt i beste velgående. Heldigvis. Kanskje burde man søke asyl i Sentral-Europa på grammatikalsk grunnlag. Det er i alle fall et alternativ om høstens stortingsvalg også skulle skjære seg (preteritum futurum).

The Curious Case of Benjamin Button

Jeg prøver meg på en filmkommentar – for første gang i mitt liv. Årets store film, allerede karakterisert som en klassiker. Du kan jo gjette fem ganger om jeg er enig eller ikke. Anywayz, here it goes.

Husker du da du gikk på barneskolen og skulle skrive historie? Du fikk en god idé som du ikke kunne gi slipp på. Resultatet var oftet litt keitet og uten den helt store sammenhengen, springende fra én ting til en annen. Slik er det med The Curious Case of Benjamin Button.

For konseptet er helmaks – en mann som fødes som gammel og stadig bli yngre. Hvilke muligheter, tenkte jeg,  har man ikke til å fordype seg i de gode dialoger, speile situasjoner, få frem følelser og nye aspekt ved livet? Det ligger vel litt i luften at jeg ble skuffet.

Men altså. Starten er god – man føler virkelig frustrasjonen samtidig som det gammelmodige lynnet til en åttiåring skinner igjennom i den fem år gamle gutten med briller og stokk. Det går faktisk en god time før filmen faller inn et slags spor og blir akkurat det man kunne forvente. Dialogene blir kortere, handlingen følger et gitt mønster – som livet Benjamin selv lever. Uten at det har noen særlig kunsterisk effekt.

Jeg skulle virkelig ønske andre delen av filmen hadde speilet første halvdel av Benjamin Buttons liv bedre. Man skulle kunne tenke seg at problemene med å passe inn ville være de samme for en syttiåring i en tenårings kropp som det var for den unge oldingen. Dessverre bruker i stedet Benjamin siste halvdel av filmen på å vente på å dø, noe som neppe oppfordrer til god dialog og meningsfulle scener. Vel prøver han å finne seg selv i Inda, som alle andre tjueåringer på syttitallet, men uten at det har noe med resten av filmen å gjøre.

Filmen er for øvrig brilliant dataanimert. Det er en fryd å se hvordan Brad Pitt utvikler seg fra en liten rosin via gammel skrukk til en  rynkefri tenåring. Det er dette som driver filmen. Hvordan vil Brad Pitt se ut i neste scene?

Det jeg likevel savner ved filmen er en klar visjon – hva er det den ønsker å gi meg? Annet enn at det er kjipt å bli født i feil ende av livet, er jeg ikke blitt særlig klokere. Det mangler en rød tråd, noe som fører frem til et klimaks. Det er en film som nesten når opp. Forstå meg rett – det er en god film, men den kunne være så mye mer. Det er de beste elevene som skuffer mest, ikke sant?

Jeg vil ikke røpe for mye om slutten, men jeg har inntrykk av at filmskaperne har sittet med samme følelse som jeg har gjort på de fleste heldagsprøver i norsk – “hvordan pokker skal vi få avsluttet dette her?” Løsningen for Benjamin Button er elegant, men ikke særlig intelligent. Den er for lett for en film med et ønske om å bli en legende. Uheldigvis, for potensialet er der.