Ingen er så trygg

“Man dør ikke særlig mye i militæret,” skriver den franske utgaven av nettmagasinet Slate. “Vil du unngå å dø ung?” spør magasinet. Svaret er enkelt: du må verve deg. Det viser seg nemlig at dødeligheten i militæret i Frankrike ligger rundt 30% under gjennomsnittet for den sivile befolkning. Oppsiktsvekkende! Eller kanskje ikke? Jeg tror ikke tallene er så veldig annerledes fra de vi kunne finne i Norge.

Under første verdenskrig døde ikke mindre enn 1,7 millioner franskmenn, mens 4,2 millioner ble såret. Vanvittige tall. Til sammenlikning er det registrert 2115 dødsfall i det franske militæret mellom 2002 og 2007.

Men så går man ikke til krig i røde og blå uniformer lenger, man går ikke rundt som en levende skyteskive, og suksessen er ikke lenger avhengig av hvor mange som dør, men hvor mange som overgir seg. Dessuten har man nok lært av sine feil – ikke erklær krig dersom du ikke har utstyret, mannskapet eller treningen til å gjøre det.

Én ting har imidlertid ikke forandret seg stort. Vi stoler stadig på at våre amerikanske venner skal komme for å redde oss når noe går galt. Jeg blir svært overrasket dersom de har en like beskjeden statstikk som de europeiske landene. Men noen må vel ta støyten. For krig er krig, og det lar seg ikke gjøre uten at noen må bøte med livet. Uheldigvis.

Miljøsvin er det du er

Jeg er ingen miljøforkjemper. Selv om jeg har begynt å resirkulere, lar jeg som regel pris og komfort bestemme fremkomstmiddel på reise. Jeg blir nok ikke tilstrekkelig opprørt av ojleskadde fugler, og jeg begynner å vri på meg hver gang noen nevner konseptet “grønt alternativ”. Jeg orker ikke dette tunnelsynet hvor hensynet til dyr og planter skal gå foran alt.

Men det som faktisk provoserer meg, er det vanvittige forbruket nordmenn ser ut til å mene at de har rett til. “Skal vi pusse opp kjøkkenet i år, eller er det på tide med en ny omgang i stuen?”

Ingen av delene! svarer jeg. Bruk det du har så lenge det er i god stand. Her er det neppe mitt miljøengasjement som ligger bak, men et skrik om hjelp ut av tingenes fengsel. Trengte du virkelig ny bukse? Ny TV? Nye grytekluter? Neppe.

Når jeg nå står som eksempel på et lite miljøbevisst menneske, for ikke å snakke  student, reagerer jeg likevel med forskrekkelse på det som er den miljøvennlige gardes grådige sluking av gratis stæsj. Forelesningen føles mer som en kinopremiere når hver enkelt deltaker med grådige, tjukke fingre prøver å  lure opp av studentposen gullgruve på gullgruve av gratis peanøtter, sjokolade og vaskepulver. “Æsj! Har de puttet oppi sånn kyllingsuppe i år også?” syter en stavangerblondine på raden bak meg.

Hvorfor, kjære medstudent, tar du i mot? For så å slenge rundt deg med det som ikke helt falt i smak. Jeg blir kvalm av slike holdninger, og jeg er skuffet. Jeg hadde faktisk trodd at alt pjattet om miljøet (du stemmer kanskje MDG eller SV?) skulle gjenspeile seg i hverdagen. Men så var det ikke så viktig likevel. For du var jo så nysgjerrig på hva som var oppi posen. Og kanskje fikk du deg en gratis tampong. Gratulerer! Det var det nok virkelig verdt.

Samordna opptak

Nå er fristen på Samordna opptak gått ut, og jeg lovet dere listen over studier jeg har søkt. Bortsett fra førstevalget, er listen i tilfeldig rekkefølge.

1. Samfunnsøkonomi, UiB

2. Språk, UiB

3. Europastudier, UiB

4. Journalistikk, UiB

5. Litteraturstudier, UiB

6. Kjønnsstudier, UiB

7. Kognitiv vitenskap, UiB

8. Journalistikk, HiVolda

9. Retorikk, UiB

10. Matematiske fag, UiB

Jeg kan ellers legge til at morfar går rundt med stjerner i øynene for tiden, godt fornøyd med mitt studievalg. Han er for øvrig på rekordtid blitt radikalt for et norsk eu-medlemsskap.

- For, du vet, da får du jobb i Brussel på flekken. De kan jo ikke si nei til deg!

Neivel? Det er i alle fall godt å oppleve at noen har tro på meg. Men jeg lover ingenting.

Oppdatering: morfar

Morfar har begynt å knirke. Det skjer helst når han setter seg, eller når han putter mat i munnen. Da gir han fra seg en lang, knirkende lyd, og det er vanskelig å holde seg alvorlig. Det høres i grunnen akkurat ut som en dør som siger sakte igjen.

Likevel er morfar fornøyd for tiden. Han smiler og snakker om de minste ting med en entusiasme man skal lete lenge etter.

- Her har vi sukkerbøssen, ja.

- Det stemmer.

- Ja, den strør sukkeret så fint utover, og det er bra når man skal ha sukker på jordbærene! Helt perfekt, faktisk. Man kunne ikke ønsket seg en bedre sukkerbøsse.

Kanskje viser dette engasjementet hvor godt man kan leve med daglige inntrykk som ikke strekker seg lenger enn til utsikten fra stuevinduet og, selvsagt, Dagsrevyen.

- Ser du på Dagsrevyen?

- Mhm.

- Du skjønner, Dagsrevyen er en fin ting. Der viser de ting som har skjedd i det siste. For eksempel snakket de om alle de som druknet i helgen. Ja, også litt annet bygdanytt.

Morfar er nok en gang nøgd. Han har kyllinglår i kjøleskapet, og avisene ligger i bunker på salongbordet. Han trenger ikke mer – hverdagen er god.

Tomrom

Kvinnen bak

I dag er det valg i Iran. En av de sterkeste kandiatene til å vinne valget heter Mir Houssein Mousavi. Han er kjent for å være reformvennlig og klar for å snu på flisa hva gjelder kvinners rettigheter og de begrensningene kvinner i dag møter i det offentlige Iran.

Zahra Rahnavard

Det som er spennende, er at Mousavi har en kone. Det var da jeg leste om henne at det gikk opp for meg hvor han har alle de fine ideene sine fra. Konen til Mousavi heter Zahra Rahnavard og er Irans første kvinnelige professor. Og hun er kul. Det er nemlig hun som er den gode taleren. Det er hun som holder flammende debattinnlegg om den sittende, konservative presidenten Ahmadinedjad, til jubel fra publikum.

“Vi må gi kvinnene større økonomisk selvstendighet. Kvinner må få velge sine yrker ut fra evner og egenskaper, og de må få anledning til å nå de øverste av maktens tinder.”

Det er rett og slett konen til Mousavi som burde bli president. Det er hun som er drivkraften. Han er ansiktet utad. Rahnavard kunne imidlertid aldri vunnet valget på egenhånd. Jeg vet ikke en gang om hun hadde hatt lov til å stille som kandidat.

Selvsagt skal ingen presidentkandidat i Iran rosemales. For alt jeg vet, er dette ekteparet så konservative at de kunne skremt vettet av et hvert bedehus i på Vestlandet, men diskursen ført av Mousavi viser vilje til å forandre Iran mot en mer tolerant og åpen linje.

Det er likevel synd at jeg i første rekke må presentere Zahra Rahmavard som konen til noen. Jeg skulle ønske at jeg kunne presentere henne som professor, ambisiøst menneske og dyktig taler, men jeg er redd ingen ville høre på meg da. Det er tross alt nettopp fordi hun er konen til presidentkandidaten at jeg selv er blitt klar over henne. Men hva er det man sier? Baby steps? Det tar sin tid, men selv Iran er på glid. Jeg heier fra sidelinjen.

Livsløgnen og det der

Jeg regner med selv for å være et relativt åpent menneske med sunne verdier og passelig dose intelligens (en moderne kvinne). Jeg er oppdratt til å tenke selvstendig, gjerne litt småfeministisk. Jeg har vært igjennom filosofi, historie og alt et dannet pikebarn bør kunne.

Men likevel. I dag tok jeg meg selv i å ha levd på en løgn. Og dette er ganske skummelt. For det rokker ved hele min identitet som reflektert menneske. Jeg har vært forutinntatt, og jeg skjems.

Det var på en omvisning i en av Normandies maaaange middelalderkirker at guiden viste oss et bilde av Jesus som blir fristet av Djevelen. “Her er Djevelen avbildet som en kvinne – akkurat som Eva, ” påpekte hun. “Men jeg er selvsagt ikke enig, ” la hun til. “Det er jo ikke kvinnen som er Djevelen, det er mannen!” Hun lo. Jeg også.

Så lo jeg ikke lenger. For det gikk opp for meg at jeg aldri i mitt 23-årige lange liv har tenkt tanken en gang. Gud kan være dame, javel, den er jo velkjent innen feministlitteraturen. Men at Djevelen kunne være kvinnelig, det har jeg aldri vurdert. Hvorfor ikke? Hva er det som har hindret meg?

Nå skal det sies at jeg aldri har vært så veldig opptatt av Djevelen som konsept, men de gangene han (hun?) dukker opp, er det alltid i mannsfigur. Etter at min abstrakte tankegang begynte å vokse seg sterk en gang i tenårene har ondskapen som udefinert masse dessuten tatt plassen til Ondemannen med ljåen og svart kappe.

Kanskje er det nettopp derfor jeg fikk dette sjokket i dag. Ubehaget brer seg i kroppen hver gang jeg tenker på det. For som reflektert feminist burde jeg strengt tatt høyde for muligheten. Er jeg ikke et fritt menneske? Hvordan kan jeg la tankene mine begrenses slik av nedarvet tankegods?

Vi må vel alle gå på en smell en gang. Get over it!

Vel, jeg prøver.

Ikke se!

Hvorfor er vi så redde for andre mennesker? Kanskje er det bare meg. Eller kanskje er det en kulturell greie, for det er jo en kjennsgjerning at vi nordmenn er litt stive av oss.

Jeg vet ikke. Men jeg merker at etter å ha sittet en hel ettermiddag på utstilling på balkongen, kjenner jeg meg litt dårlig. Jeg liker ikke at andre kan se meg uten at jeg vet noe om dem. Jeg aner ikke hvem som har sett meg skrattle av Kroatias bidrag til MGP. Jeg aner ikke om noen synes jeg er teit eller pen eller bare finner meg helt uinteressant.

Burde jeg bry meg? Kanskje. Mest sannsynlig ikke. Og det er derfor jeg spør – hvorfor bryr vi oss? Hva har det å si for mitt liv om en fremmed har sett meg for den jeg er i tre sekunder?

Hvis jeg kan defineres som noe konkret, da. Det er heller tvilsomt. Men den jeg var da jeg satt på balkongen min og nøt livet. Det er ikke noe galt i det. Men jeg kvakk likevel litt til da jeg oppdaget at naboene mine iakttok meg fra balkongen ved siden av. Hvorfor ser de på meg? Er det noe å se?

Jeg er visst menneskelig after all. Heldigvis.

Samordna opptak – here we go again

For femte år på rad har jeg også i 2009 sendt inn søknad til Samordna opptak. Alle ti valgmulighetene er fyllt ut. Jeg gjør det alltid sånn – fyller ut alt. I tillfelle jeg skulle ombestemme meg siden. Man kan jo endre på rekkefølgen helt til 1. juli.

Å skrive slike søknader er litt som å skrive brev til seg selv om ti år, for fra februar til mai glemmer jeg jo selvsagt hva jeg har ført opp. Da er det ekstra spennende å få omslagsarket tilsendt posten. Der åpenbarer på en måte alle mine ønsker og interesser seg.

Selvsagt har jeg alltid et eller to studier som er mest aktuelle, og som jeg fører på først. Men når jeg så skal fylle ut listen, kan jeg plukke fritt. Kriteriene er at det er noe jeg har forutsetning for å studere, og at jeg faktisk kunne hatt lyst til å bruke år av mitt liv på det.

Resultatet er slående. Og meget allsidig. På en måte blir jeg litt stolt over meg selv som har klart å opparbeide meg en interesse for alle studieretningene som står på listen. Det blir som en liten personlighetstest. Og det kunne vært et godt vedlegg til en jobbsøknad – se her hva jeg interesserer meg for!

Jeg publiserer ikke listen nå. For jeg lar ingenting uforutsett påvirke min avgjørelse. Men den første juli skal jeg med glede offentliggjøre hele listen – i prioritert rekkefølge. Kanskje kommer den ikke som en overraskelse på dere, men det var en fin påminnelse for meg om hva jeg liker og hva jeg er god til i livet. For det er ikke alltid man ser slike ting selv, særlig ikke når man prøver å tenke taktisk og logisk og lurt hele tiden.

Så. Er det lenge siden du har fylt ut en søknad til Samordna opptak? Da anbefaler jeg det som en fin aktivitet på 1. mai. Hva er dine 10 studievalg dersom du skulle søkt i dag? Jeg vil gjerne høre. Det sier mer om deg enn du kanskje tror.

Nyhet!

Noen venner av meg har startet litteraturblogg. De er virkelig smarte, sympatiske folk. Unge er de også. De har laget en allsidig blogg som er lett å like hvor man finner noe for enhver smak. De skriver om alt som har med litteratur å gjøre, fra tunge klassikere til tegneserier til dagens dikt og filosofiske tanker. Og de lover å ikke være for kjepphøye.

Det er obligatorisk å klikke på lenken, for da blir de veldig glade. bokmerker.org, folkens. Merk dere adressen. Dere finner den også på listen min. Hurra for ny, flott blogg!

Chapeau!

Jeg må bare ta av meg hatten for svenskene, som har prestert en genistrek uten sidestykke. Ikke bare er den nye reklamen for betaling av lisensavgiften fantastisk morsom, den gjør også jobben sin. Endelig ser vi noen som har forstått hvorfor tv-lisensen er viktig. For jeg er på alle måter for en direkte innbetaling av tv-avgiften, et sikkerhetsnett for den frie presse.

Den uavhengige presse skal slett ikke tas for gitt.  Se på Frankrike for eksempel – et av Vest-Europas største og viktigste land. Avisen Le Figaro, som har et opplag på 330 000 aviser hver dag, eies av en 83 år gammel senator som er medlem av samme parti som president Sarkozy. Javel, tenker du kanskje. Big deal.

Ja, faktisk. For det stopper ikke her. Det har seg nemlig slik at det er presidenten selv som utnevner direktørene for de største tv- og radiokanalene i landet. Den utøvende makten sitter altså i tillegg med pressemakten, en lov som ikke en gang Berlusconi eller Putin har våget å presse igjennom. De statlige kanalene får penger direkte fra statsbudsjettet, og de private kanalene får pengene sine fra store annonsører. Slik er de bundet enten det er fra den ene eller den andre kanten, og kun en håndfull aviser og tidsskrift makter å motstå presset.

Men Norge er ikke sånn, sier du. Her kan vi stole på regjeringen. Vi er et demokratisk land med ytringsfrihet. Her kan pressen blomstre med Jens og Trond som høye beskyttere. Enn så lenge. For hvordan kan vi som et oppegående og moderne samfunn i det hele tatt foreslå å ta vekk en ordning som sikrer pressens uavhengige, kritiske blikk? Hvorfor har ikke nrk sett sitt snitt til å bruke nettopp disse argumentene mot en stadig fallende interesse for lisensens eksistens?

Nei. Spis opp grøten din og betal lisensen! Så kan du se reklamen én gang til og fryde deg over våre intelligente naboer.

Post de cologne

Det er så undervurdert å få et parfymert brev i posten.

Hele postkassen luktet, soverommet luktet. Jeg tror til og med jeg luktet av den nye parfymen til Bonus, som han så beleilig hadde overøst brevet sitt med. Jeg lo. For første gang denne dagen lo jeg. Så tårene trillet. Det var en regntung dag på så mange ulike måter som hadde fått sitt definitive vendepunkt. Parfymert brev med tegninger og hjemmebrent cd med månedens sanger. Jeg smilte mens jeg tok på meg gummistøvlene. Bonus levde virkelig opp til sitt navn.

Mening – noe for meg?

Det er riktig at rosenkål ikke er et tema av verdensdimensjoner. Ei heller chillifrø, som jeg selv har påpekt. Men hva er egentlig verdig publisering? Spørsmålet kan nesten legges i samme bunke som meningen med livet-spørsmålene. For hvor fin skal silen være?

Det skrives så mye om krig for tiden at alt annet til et visst punkt føles meningsløst å ta opp. Folket ønsker å ha noe viktig å si – og de henger seg på om å rope høyest når de endelig får sjansen. For det å få lov til å si noe viktig er tilfredsstillende. Det gir en form for selvrealisering å vite at man har muligheten til å påvirke.

Men alle kan ikke skrive om krig og eksistensielle problemer.

Maslows behovspyramide har alltid fascinert meg. Det er når man når toppen at livet føles mest meningsløst. Når man har overskudd til å snakke om rosenkål og chillifrø, kjennes det så umåtelig feil.

I bunn og grunn koker dette ned til hva man ønsker å kommunisere. Som didaktikklæreren min så fint påpekte på veiledning i dag, er jeg kanskje litt vel ambisiøs. Men jeg har et mål om å være enten opplysende, kritisk eller kunsterisk når jeg skriver. Kanskje skal dette bli mine nye kriterier for publisering. Eller kanskje er dette å være latterlig selvhøytidelig. En eksistensiell skrivekrise som kanskje ikke fortjener oppmerksomhet. Men så har jeg ikke allverdens med lesere heller.