Så er vi i gang igjen. Bjørken springer og Eurovisionen har inntatt tv-skjermene. SVT er først ut med “Inför Eurovision” og sitt ekspertpanel. Rødvin og sjokolade må til når jeg benker meg.
Det som slår meg, er et mønster som synes å gå igjen hos nylige vinnere av konkurransen. Serbia vant i 2007 med balladen “Moltiva” (hun damen med det korte håret). Året etter stilte de med en nok en seriøs ballade, men det var Russland og Dima Bilan som hentet hjem seiren (med han blonde på skøytene). Så i 2009, Norges store gullår, slo Serbia til med en riktig tullelåt. Du husker kanskje han med den blonde afroen? Mhm. Gikk ikke så innmari bra. De strandet i semifinalen. Russland derimot gjorde det rimelig godt med balladen “Mamo” og havnet på en 11. plass. En av mine favoritter dette året.
I år, vet dere, stiller Norge med en ballade som er både tung og kjedelig. Tilfeldig? Neppe. Det kan virke som landet som innehar tittelen ønsker å sikre seg. Det er ikke verdt å vinne ennå et år på rad, men man kan godt ta seg bra ut. Derfor kjører de safe. Russland tråkker imidlertid i Serbias fotspor og sender gruppen Peter Nalitch and Friends, som jeg ikke helt vet om er ironisk eller ikke. Rart er det i alle fall. Kanskje er det skuffelsen over ikke å nå helt opp på hjemmebane. Jeg vet ikke.
Vi aner altså et mønster her. La oss inderlig håpe det stemmer slik at Norge neste år sender noe freshere enn gutten i den hvite dressjakken.
