Som vanlig er på forelesning, satt jeg litt henslengt med et kryssord ved min side og hørte bare delvis etter på det foreleseren hadde å si. Mitt fokus var på 4 vannrett, og det var først da han for tredje gang nevne de fire hippieklanene på 80-tallet at jeg skjønte jeg burde følge med.
“De fire første hippieklanene opplevde veldig strenge vilkår,” messet foreleseren. Jeg rynket pannen og rettet meg opp i stolen. “Etter hvert kom det heldigvis flere til, men jeg er ikke sikker på hvordan det står til med dem i dag,” fortsatte foreleser.
Jeg myste bort på tavlen. Der stod mange tall, men ingenting om hippier. Øynene skummet kjapt nedover før de blikket falt på overskrifen:
HIPEC-landene på 1980-tallet
Jeg leste det høyt inni meg. “Hipe – klanene”, tenkte jeg på bergensk. Alt falt på plass, og plutselig kom en scene fra ungdomsskolen tilbake til meg der lille bokorm for første gang lærte om abba-konstruksjonen i poesi. Jeg hadde sovnet, og våknet akkurat i tide til å få med meg lærerens spørsmål om hva abba var for noe. ”Men, Abba er jo en popgruppe!” ropte jeg entusiastisk. “Vi vet det, ” svarte læreren. “Vi har akkurat snakket om det.”
Den gangen lo de. Nå har jeg lært meg å tie stille. Heldigvis.
