Endelig Paris

Lørdag formiddag i parken

Høsttur til Paris. Å, så deilig. Men svært deprimert over å være hjemme igjen allerede. En helg er aldri nok.

Det var så mange ting jeg hadde savnet uten å vite om det. Demonstrasjonen som ventet meg i ankomsthallen på Orly for eksempel. Med trommer, flagg og høye rop om rettferdig lønn. Det så nesten ut som en velkomstkomité. Jeg kjente at jeg ble varm i hjertet.

Eller det faktum at du, dersom du er jente, ikke får en fransk mann til å gå inn døren før deg, uansett hvor mye du gestikulerer og sier det er greit. Høflighet fremfor alt. Og selv når det ikke er din skyld at du har dumpet borti naboen på bussen, sier du “pardon” og smiler. Det samme gjør han.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke hadde tatt med meg noen finsko til Paris denne gangen, men jeg skjønte etter ti minutter at jeg var nødt til å handle. For i Paris hjelper det ikke hvor fin du er i tøyet dersom du ikke har ballerinasko. Damene på gaten måler deg opp og ned, særlig ned – helt til de slitte, men akk så behagelige, tøyskoene. “Men man må lide litt for skjønnheten,” tenkte jeg der jeg humpet avgårde i mine nye, franske ballerinasko. Jeg tror aldri jeg har hatt så vondt i bena noen sinne etter en bytur.

Noe av det fineste med å være i Paris i om høsten er imidlertid at nattefrosten ennå ikke har ankommet og tatt med seg alt liv. Det var blomster i gult, rødt og oransje som frisket opp trærne i høstfarger. Så hjalp det da kanskje også litt på med sol og 15 grader. Det blir med andre ord ikke lenge til mitt neste besøk. Det kan jeg love med én gang.