- Unnskyld … Vi må bare …
To menn i arbeidsklær sniker seg inn og ut i forlesningssalen. Foreleser nikker bare kort. To minutter senere kommer mennene tilbake. Med et pc-bord mellom seg. De setter det fra seg foran lerretet og snur seg for å gå.
- Skal dere ikke flytte over pcen også? spør forelseren.
Mennene ser på ham. Så svarer den ene kort og kontant. Som om det var noe alle burde vite:
- Nei. Det gjør IT.
Så gikk de.
… henger det et skilt på døren til ICA: “Ingen hunder eller andre kjæledyr tillatt!” Min første tanke går til sauer og kyr, og jeg ler litt inni meg. Men så går det opp for meg at dette faktisk må være et problem for ICA Frogner, og at de stadig sliter med pene damer som smugler med seg marsvin, chinchilla og mus i vesken.
… heter ikke Bunnpris Bunnpris, men Kolonial. De har markiser foran vinduene og tulipaner i bøtter utenfor inngangsdøren.
… ser hundene ut som rotter uten verken pels eller flesk. Noen av dem er dessuten ganske smale i hodet og relativt forvokste. De ser ut som om de har blitt tatt av skyvedøren på Elkjøp.
Jeg har venner som er redde for å gå gjennom Frognerveien lørdag formiddag. Og jeg kan i grunnen forstå dem. For Frogner kan være ganske skremmende for de uinnvidde. Du må kunne koden, eller du må kunne gi blaffen i koden. Jeg velger på min minihøstferie i Oslo noe midt i mellom og koser meg med høstfarger i Frognerparken, kaffe på hjørnet og førsteklasses grønnsaker.
Det er best å profittere mens man kan før man vender nesen hjemover til kaffe på studentsenteret, Bunnpris uten varer i hyllene og elendig regnvær.
- Bruk av ordbøker er eit teikn på danning, forkynte foreleseren før han smelte opp på storskjerm den internettsiden han mente vi alle burde være innom minst én (men aller helst flere) ganger for dagen.
Selvsagt var det bokmåls- og nynorskordboken han siktet til. Og selvsagt ligger den på topp i trefflisten min på internett. Sabla smiskenerd.
Neste gang tar jeg like godt med eple til læreren.
Av og til er bergensk en lite praktisk dialekt å være bundet til. Jeg drar på båltur og blir nødt til å si at jeg ikke liker pølser. Så spør de om jeg ikke vil grille noe annet, og jeg blir nødt til å svare at jeg i grunnen kan spare meg for smaken av røykt mat.
Akkurat da skulle jeg ønske jeg hadde en snerten liten østlandsdialekt å falle tilbake på. “Vet du?” kunne jeg sagt. “Jeg er ikke så fan av grillmat, jeg.” Jeg kunne sagt det i en positiv tone som gikk opp på slutten i et lite hvin.
I stedet brauter jeg ut, bastant og sur, at jeg ikke liker grillet mat. Med trykk på liker. De ser på meg, og jeg vet hva de tenker. Særing. Suring. Hvorfor er du egentlig med?
I en ideell verden hadde jeg sluppet å snakke. Da skulle det trillet ut Toto-låter når jeg åpnet munnen. “Africa” skulle jeg ha spilt.
På den andre siden, hadde de vært ordentlig bergensere de også, hadde de svart med samme mynt. “Likar du ikkje pølsar, siar du? Det ska vi no bli to om!” Også hadde de begynt å spille “Rockmaker”.
Høstmelankolien er i grunnen en god tilstand. Den karakteriseres av nostalgi og en klar oppfatning av at tiden går. Høstmelankolien slår som regel til i det du innser at sommeren forsvant før du rakk å forsone deg med at høsten var på vei. Du står med én fot i hver tid og ser deg både fremover og tilbake. Det er en priviligert situasjon.
Høstmelankolien har, akkurat som vårpiffen, en positiv undertone. Stadig vekk føler jeg meg som et spørsmålstegn i møte med hverdagen. Jeg føler på det å være levende uten å bli for eksistensialistisk. Eksistensialismen skal man helst holde seg unna, for den skaper bare problemer. Man får ikke gjort noe når man bare filosoferer.
Øvelse: Sett deg foran et åpent vindu en av de første høstdagene og kjenn på den skarpe morgenluften. Ikke gjør noen ting. Tenk på hvordan tiden går mens du sitter handlingsløs.
Dersom følelsen du får er god, kan det hende du kjenner på en aldri så liten høstmelankoli – gratulerer. Dersom du ikke føler noen ting, er du nok for opptatt med andre ting i hverdagen. Dersom du kjenner en snikende panisk angst, kan det hende du nærmer deg eksistensialismen. Da bør du passe på.
- Jeg vet om en kar som ble strøket så grundig av listen på valgdagen at han ble rent sinna, sier morfar.
- Men det er ingenting i forhold til hva de gjorde mot meg. Mitt navn klippet de ut av listen, så de skulle være sikre på at jeg ikke ble valgt inn, ler han.
Det er valg i dag folkens! Både stortings-, sametings- og kirkevalg. Jeg var en av dem som ærbødig stod foran valglokalet klokken ni i dag tidlig. Det var sol og 17.mai-stemning. Først bidro jeg til en bedre verden med mitt valg i stortingsvalget. Så stod bisperådsvalget for tur. Der var det god stemning, og sognepresten poserte stolt ved siden av meg mens menighetsrådslederen tok bilde. Jeg var jo tross alt historisk som den første som avla stemme i det nye systemet. Også fem over ni, da!
God stemning følger nok resten av dagen også. Pølsefest på Narvesen og is i parken. Hurra for valgdagen!
Jeg er ingen miljøforkjemper. Selv om jeg har begynt å resirkulere, lar jeg som regel pris og komfort bestemme fremkomstmiddel på reise. Jeg blir nok ikke tilstrekkelig opprørt av ojleskadde fugler, og jeg begynner å vri på meg hver gang noen nevner konseptet “grønt alternativ”. Jeg orker ikke dette tunnelsynet hvor hensynet til dyr og planter skal gå foran alt.
Men det som faktisk provoserer meg, er det vanvittige forbruket nordmenn ser ut til å mene at de har rett til. “Skal vi pusse opp kjøkkenet i år, eller er det på tide med en ny omgang i stuen?”
Ingen av delene! svarer jeg. Bruk det du har så lenge det er i god stand. Her er det neppe mitt miljøengasjement som ligger bak, men et skrik om hjelp ut av tingenes fengsel. Trengte du virkelig ny bukse? Ny TV? Nye grytekluter? Neppe.
Når jeg nå står som eksempel på et lite miljøbevisst menneske, for ikke å snakke student, reagerer jeg likevel med forskrekkelse på det som er den miljøvennlige gardes grådige sluking av gratis stæsj. Forelesningen føles mer som en kinopremiere når hver enkelt deltaker med grådige, tjukke fingre prøver å lure opp av studentposen gullgruve på gullgruve av gratis peanøtter, sjokolade og vaskepulver. “Æsj! Har de puttet oppi sånn kyllingsuppe i år også?” syter en stavangerblondine på raden bak meg.
Hvorfor, kjære medstudent, tar du i mot? For så å slenge rundt deg med det som ikke helt falt i smak. Jeg blir kvalm av slike holdninger, og jeg er skuffet. Jeg hadde faktisk trodd at alt pjattet om miljøet (du stemmer kanskje MDG eller SV?) skulle gjenspeile seg i hverdagen. Men så var det ikke så viktig likevel. For du var jo så nysgjerrig på hva som var oppi posen. Og kanskje fikk du deg en gratis tampong. Gratulerer! Det var det nok virkelig verdt.
Det regner trollkjerringer. Katter og hunder. Snøsokker. Marsvin. Skoleboller og kumøkk.
Ja, så mye regner det i dag. Det detter ned fra himmelen i bøttevis. Og jeg nyter det.
Det er noe så befriende ved å gå godt innpakket og tørr rundt i ruskevær. Kanskje er det fordi det skiller klinten fra hveten. De erfarne fra idiotene. Jeg nyter å være alle paraplybærere overlegen i sjøstøvler og regnfrakk. Jeg smiler lurt der jeg forsiktig titter ut av hetten. Jeg blir litt våt på nesen, men det gjør ikke noe.
Jeg trakker midt i dammen med vilje og ler rått.
Så slutter det å regne, og jeg klasker rundt i sjøstøvler resten av dagen. Jeg føler meg stor, tung og litt ubekvem.
Helt til det begynner å regne igjen. Moahahahaha!
Har du noen gang tenk over hvor intetsigende tekstene i en ABC egentlig er? Noen ganger skulle en nesten tro at Jon Fosse hadde en finger med i spillet i de fleste utgivelsene i ABC-miljøet på 90-tallet. Bare hør på hva jeg fant i Min ABC utgitt av Universitetsforlaget i 1992 (må leses på østlandsnynorsk):
O
Mor ser en rose,
Se, en rose,
sier mor.
Ove vil se mer.
Vi ser en rose, mor,
sier Ove.
I dag så jeg noe som sjokkerte meg dypt, og jeg tar det som et tegn på at stilmessige selvmord er i emning. Foran meg på forelesning satt det nemlig en søt, blond jente med en pen, utringet topp. Typisk en slik som man kan bli litt misunnelig eller irritert på om man nå er disponert for slike følelser.
Dette er i og for seg hverdagskost for de fleste som setter sine ben på en norsk utdanningsinstitusjon, noen i større i grad enn andre.
Det som sjokkerte meg var håret. Det som først så ut som en kjedelig, gjennomsnitlig, bleiket hårmanke satt opp i strikk og holdt oppe av to fliseklemmer, viste seg å inneholde store deler – hold deg fast – falskt hår.
Mhm. Det er helt sant. Den pene, populære jenten hadde på seg en sånn hårstrikk med falskt hår som man kunne se på ungdommer en gang på slutten av 90-tallet. Du vet hvordan jeg mener? Jeg var rystet. Er dette noe hun har funnet i en skuff og tenkt at hun skulle gå med på gjørs, eller er denne fryktelige moten faktsik på vei tilbake?
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, for jeg er i grunnen for alt folk putter på seg som kan trekkes i en tvilsom 90-tallsretning. Men hva skjer dersom vi alle lar oss rive med? Om det hele kommer ut av kontroll?
Det jeg er mest interessert i å vite er følgende. Er det andre som kan melde om liknende observasjoner, eller snakker vi om et engangstilfelle? Jeg vet bare ikke om jeg er klar for enda en slik farsott. Men når briller uten glass kan være inn, kan vel også løshår komme på moten. Kanskje.
