Komplimentet – en enakter om pene ord

Rolleliste: Morfar, bokorm

AKT 1

M o r f a r (gumler på en kjøttbolle): Fin hårsveis du har.

B o k o r m (svelger fort): Jo, takk.

- Slutt –

Du tenker kanskje at dette ikke er noe skrive om. Et skarve kompliment for fin hårsveis gitt over en tallerken kjøttboller? Mhm. Men da har du ikke tatt høyde for at det er morfar som står som avsender. Og morfar skusler ikke bort pene ord for ingenting. Derfor er det litt rart at det bare er to uker siden han, på vei ut av bilen etter en legetime, så ned på de hvite tennisskoene mine, smilte og  sa:

- Fine sko du har.

Kanskje han er blitt bløt på sine gamle dager? Jeg har hørt at det ikke er uvanlig.

Valgfusk

Det går som det alltid gjør når nettene blir lange og høstens valg nærmer seg: Jeg blir likegyldig til det meste folk har å fortelle meg om verdier og satningsområder. Og jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke har tv og derfor kan bruke all min tid min på å fortelle andre mennesker hvordan tingene egentlig henger sammen og hva vi egentlig bryr oss om.

Valgomatene man finner rundt om på nettet er til gjengjeld særs underholdende, men ekspertene advarer mot å ta dem for seriøst. Det blåser jeg av. Jeg må innrømme at jeg i det siste heller har begynt å tvile på valgkampens seriøsitet generelt. For er ikke det hele bare som en eneste stor realityserie der avisene prøver å overtale deg om at det hele ikke er avgjort ennå? Det er bare å stemme, kanskje vinner nettopp din kandidat!

Det er Dagsavisens artikkel om at de rød-grønne for første gang på flere uker har flertall på målingene som penser meg inn på tanken. For det er lenge siden jeg innså at de rød-grønne faktisk vinner valget. Uten diskusjon. Hvorfor de fortsatt regner Venstre som et borgerlig parti på målingene, er for meg et mysterium, når de har gjort det soleklart at de aldri i universets levetid kommer til å støtte en regjering der FrP er med.

Og det er da jeg tenker reality. Eller kanskje TvNorges frokostshow. Avisene later som om Venstre vingler, vinden skifter og at det er seerne som bestemmer hvem som vinner. Ingenting er ennå avgjort – helt sant, kors på halsen og ti fingre opp til Gud.

Det er selvsagt bare tull. Alt er fastlagt, timet og tilrettelagt for ennå fire år med Jens og Jonas.  Greit nok, det kunne vært verre, tenker jeg da. Og jeg skal selvsagt gjøre min borgerplikt på valgdagen og slepe de pinglete beina mine til valglokalet for å slenge inn en stemme – sånn for sikkerhets skyld. Og bare så det ikke er noen tvil – det må du også gjøre. Hvis ikke er du en liten lort. Og dem er det ingen som liker.

Så løp og stem på ditt parti! Det kan jo hende de vinner. I alle fall hvis du stemmer rød-grønt.

PS. Illustrasjoner er hentet fra nrk.no, men det ble bare kluss å legge det som bildetekst. Sånn hvis du lurte.

Åh, du er i veien.

Hei du jente med ølglasset i håndet på dansegulvet! Ikke gidd å være så kjip, jeg prøver å vise frem movesene mine. Jeg har ikke lyst på øl på skjørtet mitt. Det er faktisk nytt. Vis litt respekt.

Eller bare la være å bry deg. Sånn som jeg. Jeg tenker ikke på andre mennesker – jeg danser jo. Bistand, eldreomsorg, skole? Det handler ikke om meg. I alle fall ikke miljø. Ikke si ordet en gang. Jeg blir kvalm av å tenke på melkekartonger på kanten av vasken. Litt sure. De er i alle fall ikke mine.

Dialog, var det ikke det som var løsningen på verdens problemer? Go for it! Det hjelper ikke å bli sur.

Perfekt kaos presens est

Som en del av utdannelsen min, har jeg i det siste vært nødt til å sette meg inn det nye norske grammtikksystemet. Den nye ordklasseinndelingen er jeg helt for – tommel opp og smil fra øre til øre. Problemet kommer når man begynner å studere kategoriseringen av verbene. Er det jeg som er gammeldags, eller stinker virkelig det nye verbsystemet på norsk?

Jeg tror vi alle kan være enige om at det er verbsystemet som stinker. Nå har man nemlig tatt i bruk resirkulering også innen språket, og det nye verbsystemet baserer seg på to system – presenssystemet og preteritumsystemet.

Presenssystemet består av presens, presens perfektum, presens futurum og – hold deg fast – presens futurum perfektum. Dette erstatter de gamle gruppene presens, perfektum, 1. futurum og 2. futurum.

I preteritumssystemet inngår nå preteritum så vel som preteritum perfektum, preteritum futurum og preteritum futurum perfektum.  Dette erstatter de gode, gamle preteritum, pluskvamperfektum, 1. kondisjonalis og 2. kondisjonalis.

Ikke bare burde man vie en dag til å sørge over tapet av pluskvamperfektum, men man sitter igjen med to aldeles sinnsyke betegnelser – presens futurum perfektum og preteritum futurum perfektum. Selvsagt finnes det system i galskapen, men hvordan skal en 6.klassing kunne vite det?

Og – millionspørsmålet – hvordan i alle dager skal de klare å lære seg en annet språk? For det har ikke rablet for resten av Europa. Der lever fortsatt conditional,  future og plusquamperfekt i beste velgående. Heldigvis. Kanskje burde man søke asyl i Sentral-Europa på grammatikalsk grunnlag. Det er i alle fall et alternativ om høstens stortingsvalg også skulle skjære seg (preteritum futurum).

Honning, ser du.

- I dag tror jeg at jeg tar en frokost i steden for middag, sa morfar. Han satt godt fornøyd i bilen på vei hjem fra legekontroll.

- Javel, er du sikker på det? svarte jeg.

- Ja, for du ser det, at frokosten er mitt beste måltid, og jeg har så masse godt pålegg jeg kan spise.

Jeg trakk på skuldrene som for å si at det var opp til ham.

Da jeg kom opp til ham en times tid senere, satt han ved respatexbordet med kaffekoppen i hånden og gumlet på en gammel grovbrødskive. Fremfor seg hadde han et mindre utvalg pålegg: Kokt skinke, smør og honning. Han gliste.

- Honning, ser du, er fineste kost. Jeg tar meg alltid en skive honning til sist i måltidet. Spiser du honning?

Jeg nikket og smilte. Tidligere på dagen hadde en dame på bussen lekset opp for meg om forbrukersamfunnets ødeleggende effekt. Hun hadde tydeligvis aldri møtt morfar.

Bloddryppende matematikk

Å lese seg opp i et fag man egentlig kan fra før er omtrent som for en erfaren leser å fortære en krimbok. Alt du leser minner deg om noe, og du har hele tiden på følelsen at du vet hva som kommer. Enhver setning tolkes som et urovekkende tegn på det ennå uleste, og du vet at du har det verste i vente. For hvert spor du kommer over, avdekkes den videre handlingen i boken ytterligere.

Slik kan enkle matematiske regler få det til å gå kalt nedover ryggen. Når øynene treffer begrepet Leibniz’ notasjon midt på siden, aner jeg ugler i mosen, og ganske riktig dukker gode, gamle kjerneregelen opp allerede i neste kapittel.

Som en leser som intuitivt føler morderens nærver i det forestående offerets omgangskrets, aner jeg at der det finnes en derivert funksjon, lusker det også en antiderivert.

Ennå har jeg bare kommet til kapittel 5 i den tjukke boken, men dersom den følger sjangerforventningen, vet jeg at det gjelder å følge nøye med. Jeg har vanskeligere ting i vente – ting som bygger på bruken av elastisiteter eller definisjonen av eulertallet.

Det regner ute. Jeg sitter inne på biblioteket. Jeg blar lett i boken og lurer på når klimakset kommet. Men jeg er forsiktig så jeg ikke ødelegger for spenningen ved å lese siste side. Da kunne jeg jo like gjerne legge fra meg boken …

Bittert nederlag

Jeg liker jo ikke å tape. Spesielt ikke når det handler om aktiviteter som forbindes med maskulin dominans. Som for eksempel biljard.

Jeg skrudde ned forventningene med en ”Jeg er ikke så god, altså!” Egentlig skulle jeg vise dem. Vel er jeg ikke innmari god til å spille biljard, men jeg kan da litt. Nok til å overgå den forventningen gutter vanligvis har til jenters biljardferdigheter.

Problemet var bare at jeg var skikkelig dårlig. Jeg hadde ikke dagen. Ingen av kulene gikk der jeg hadde bestemt at de skulle gå, og jeg bommet stygt et par ganger. Knurrende skulte jeg bort på biljardbordet og lurte på hvordan jeg skulle oppføre meg.

Men hva kunne jeg gjøre? ”Jeg er egentlig bedre, altså,” syntes som en lite passende kommentar etter mitt liksombeskjedne utbrudd tidligere på kvelden, så jeg valgte å bite i meg sinnet over egen utilstrekkelighet og knurre i stillhet resten av turneringen.

Nå går jeg og håper på revansj. For jeg er egentlig bedre, altså!

Blinkskudd

Ikke misforstå – jeg er ikke interessert i fotball. Jeg har aldri forstått dette med at fotballen samler mennesker, jeg synes i grunnen det er rett så kjedelig å se på. Likevel ble jeg glad av dette bildet. Det var gleden som var fanget i øyeblikket som slo meg der og da. Huseklepp scoret sitt første landslagsmål og da feirer resten av laget også. Norge vant for øvrig 4-0 over Skottland og er ennå med i kampen om en VM-billett.

Foto: nrk.no

Sentrum i verden

- Nå skal jeg fortelle deg om hvordan jeg tilbereder middagen, sier morfar.

Jeg sukker og nikker. Jeg har hørt det før. Jeg vet hvordan han tilbereder både fiskegrateng, vossakorv, torsk og kyllinglår. Jeg vet at han legger kjøttbollene i en glasskål i mikrobølgeovnen på full styrke i fem minutter. Kyllinglårene varmer han lett i steikepannen og torsken holder seg fint, den, i bunnen av kjøleskapet, bare den får litt salt på seg. Det saltet koker han så likevel ut  igjen.

Tenk at mat kan ha så mye å si i hverdagen. Mat, søvn, aviser og tekst-tv. Det blir livet når man er 95 år og verden skrumper inn.

Lykken er

Nei, jeg trenger faktisk ikke lykkepiller denne uken heller. Jeg kan bare ta en titt rundt meg når jeg vandrer på universitetet i disse dager. Faddergruppene popper opp over alt, og jeg kjenner på en ubeskrivelig glede fordi jeg slipper.

Jeg trenger ikke å hilse nervøst på andre nervøse mennesker, gå fra den ene tåpelige baren til den andre og føle meg som en sau i flokk.

Dere skal bare vite at det bobler av glede inni meg når jeg ser dere – stakkars fadderbarn. Jeg håper dere kan glede dere over den gode gjerningen dere gjør der dere sleper dere rundt med store blikk og åpen munn på jakt etter lesesalen, studentsenteret og billige kafeer. Dere blir et lys i min hverdag, men det er dere ikke klar over. Ikke ennå. Heldigvis.

Lykkepiller? Næh! Trengs ikke.

De sier kroppen frigjør endorfiner når man trener. Lykkestoff som får oss til å føle oss vel. Nå lurer jeg på om det samme kan gjelde rydding og kasting også. Jeg kjenner jeg blir lettere for hver gammel genser og hvert par utgåtte sko jeg kaster. Det åpner seg opp rundt meg og trykket forsvinner. Etter hvert kjenner jeg den umiskjennelige følelsen av lykke. Da kaster jeg selvsagt enda mer.

Det er imidlertid mye å ta av. Jeg har ikke engang begynt på loftet. Der ligger det mye latent lykke. Jeg tror jeg sparer loftet til neste sommer, jeg.

Luftetur

Ni dagers biltur i Skottland har vært mitt bidrag til reiselivsnæringen i år. I den anledning har jeg tatt et tonn med bilder, de fleste av fjell eller åser. Derfor skal jeg være så taktfull at jeg ikke legger dem ut i sin helhet her. De som ønsker grundig oppdatering kan heller stikke innom på te og shortbread en dag det passer.

Jeg gir dere heller høydepunktene som beskriver ferien kort og presist. To jenter på road trip uten GPS, men med et etter hvert ganske så fillete veikart.

Merker at de fleste bildene går i fargetonene grønt, grått, blått og hvitt. Neppe tilfeldig.

Den lille, rare leiebilen vår.

Turister, azz ...

De har mye utsikt i Skottland.

Møkkavær.

Godvær. Om enn litt kjølig. Vi badet ikke.

Tre drømmer du ikke vil ha

Jeg teller ned. Nummer en er den kjipeste. Alle er selvdrømt. Saken er etter nattens søvn oppdatert.

3. At huset brenner ned. Need I say more?

2. At hårene på leggene dine begynner å vokse i kjempefart slik at du våkner opp og tror at du på grunn av pelsen på leggene må gå med bukse resten av livet.

1b. At noen tisser på dynen din. Spesielt ugreit fordi man instinktivt hiver av seg dynen og våkner opp  noen timer senere av trekken fra vinduet. Godt at det er sommer, gitt.

1a. At noen stapper alle klærne dine ned i do. Kjedelig å tro at du ikke har noen rene, tørre klær igjen. Da ser man frem til en dag i selskap med vaskemaskinen.