Pandemi. Et av de mest populære oppslagsordene på internett dette halvåret. Noen tenker gris når de hører ordet. Jeg tenker sykkel.
I dag er første hviledag i tdf, og jeg savner allerede Dag Ottos glade stemme i stuen min. Denne sporten, som mange vil si ikke er verdt fem flate øre på grunn av alle dopinganklagene, har fanget meg på et mystisk vis.
Det viser seg imidlertid at jeg langt på vei er alene. Mens mitt engasjement begrenser seg til å følge tv-sendingene på utvalgte, late sommerdager, har andre løftet begeistringen til et nytt nivå. De har kjøpt seg trøye og proffhjelm. Så suser de rundt på veiene og trener – alene, i flokk eller to og to. Ofte har de drikkeflasken på ryggen og et morskt blikk festet på veien. Her går det unna, bare så du vet det!
Jeg elsker det. Senest i går traff jeg på en mann i sin beste alder med de begrederlige fargene til Postens bedriftstilbud Bring på drakten. Han syklet helt klart fortere enn jeg, men det var langt til proffnivå. Og det er nettopp dette jeg elsker. Tdf har satt fart i “folk flest”. Sportsbutikkene selger sykler som varmt hvetebrød og folk har fått selvtillit.
Måtte det fortsette langt utover høsten og vinteren. For i amatørsyklingen finnes det ingen doping – det er ren glede og smerte. Jeg heier på alle dere amatørsyklister med drakt og hjelm. Selv om det nok blir en stund til jeg selv finner frem den rosa-lilla damesykkelen fra 1995 med 21 gir og og offroaddekk. Tung som bare søren! Tror dessuten ikke slike drakter er noe for meg. Jeg holder meg til joggetights, jeg.
juli 15, 2009 at 4:38 pm |
Jeg tenker merkelig nok, epedemi
juli 16, 2009 at 11:54 am |
En pandemi er som en gigantisk epidemi, så du er nok ikke så langt unna der. Det sprer seg som en farsott, står det i ordboken.