Glede, smerte, glede

Pandemi. Et av de mest populære oppslagsordene på internett dette halvåret. Noen tenker gris når de hører ordet. Jeg tenker sykkel.

I dag er første hviledag i tdf, og jeg savner allerede Dag Ottos glade stemme i stuen min. Denne sporten, som mange vil si ikke er verdt fem flate øre på grunn av alle dopinganklagene, har fanget meg på et mystisk vis.

Det viser seg imidlertid at jeg langt på vei er alene. Mens mitt engasjement begrenser seg til å følge tv-sendingene på utvalgte, late sommerdager, har andre løftet begeistringen til et nytt nivå. De har kjøpt seg trøye og proffhjelm. Så suser de rundt på veiene og trener – alene, i flokk eller to og to. Ofte har de drikkeflasken på ryggen og et morskt blikk festet på veien. Her går det unna, bare så du vet det!

Jeg elsker det. Senest i går traff jeg på en mann i sin beste alder med de begrederlige fargene til Postens bedriftstilbud Bring på drakten. Han syklet helt klart fortere enn jeg, men det var langt til proffnivå. Og det er nettopp dette jeg elsker. Tdf har satt fart i “folk flest”. Sportsbutikkene selger sykler som varmt hvetebrød og folk har fått selvtillit.

Måtte det fortsette langt utover høsten og vinteren. For i amatørsyklingen finnes det ingen doping – det er ren glede og smerte. Jeg heier på alle dere amatørsyklister med drakt og hjelm. Selv om det nok blir en stund til jeg selv finner frem den rosa-lilla damesykkelen fra 1995 med 21 gir og og offroaddekk. Tung som bare søren! Tror dessuten ikke slike drakter er noe for meg. Jeg holder meg til joggetights, jeg.

Kvart på, du liksom!

- Vi begynte å tro at du ikke skulle dukke opp. Kranmannen så oppgitt på meg. Båten skulle settes på vannet igjen etter tre dagers arbeid.

- Vel, her er jeg, svarte jeg nervøst og så på klokken. Den var kvart på fem. Avtalen var klokken fem. Jeg kikket ned på klokken igjen og ristet litt på armen som for å forsikre meg om at jeg hadde sett riktig.

- Hva er telefonnummeret ditt? svarte kranmannen bryskt.

- Eh …

Han hadde altså prøvd å ringe meg. Kvart på fem. Da må jeg nesten spørre: Når ble det å møte for tidlig til en avtale plutselig ikke bra nok? Hvor har jeg misforstått? Jeg vet at vi ikke snakker samme språk, disse garvede sjøfolkene og jeg. Men jeg prøver da virkelig!

Neste gang får jeg bare ta med meg en bok og møte opp i god tid. Ikke planer om at jeg skal ventes på igjen. Jeg bare lurer på om to timer før er passende margin. Ellers er det jo soveplass i båten. Bare synd jeg blir så sjøsyk når båten ligger til kai …

Feriepresset

Jeg har kommet til en slående konklusjon de siste dagene. Jeg liker rett og slett ikke å ha sommerferie. Det høres nok ganske negativt og utakknemlig ut, særlig dersom man tar i betraktning den lange kampen arbeiderbevegelsen måtte utholde for å oppnå dette privilegiet.

Likevel er det sant. Jeg liker ikke sommerferien. Kanskje er det fordi jeg ikke har unger og hus på sørlandet. For det å fylle en sommerferie med noe meningsfullt, er ikke en lett jobb. Dette er den tiden jeg venter på hele året – det er da jeg skal få gjort alt det jeg må sette på vent i løpet av hverdagen.

Jeg føler presset. Jeg må finne på noe, lese noe bra, lære noe nyttig. Jeg skal jo kose meg skikkelig! I lengden blir det slitsomt. For plutselig husker jeg ikke noe av det jeg lovet meg selv å lese eller gjøre. Hjernen går inn i en tilstand uten motstand og svinner hen.

Derfor har jeg bestemt meg for å skrive liste det kommende året. Alle ting jeg vil gjøre neste sommer, bøker som skal leses, filmer jeg vil se og fag jeg vil lære mer om, skal inn på listen og kategoriseres. Sommerferien trenger et hint av hverdag for at jeg skal kose meg. Og jeg ser frem til høsten med studier og en funksjonerende by med optimisme.

Men jeg er ikke utakknemlig. Jeg er et hverdagsmenneske. Lenge leve vår og høst! Årets høydepunkt.

Husmorssylt

I det siste har jeg blitt riktig så huslig av meg. Jeg har vannet blomster i hagen, laget flerretters middag og vasket klær. I dag toppet det seg imidlertid da jeg fant ut at jeg skulle lage jordbærsyltetøy. Jeg hadde fått beskjed av mamma at dersom de gikk under 20 kr kurven, skulle jeg bare kjøpe og sylte så mye jeg orket.

Så nå sitter jeg her med jordbærflekker til opp under albuene og hører på at naboguttene tøffer seg på fest (hadde de enda spilt noe annet enn Radio1). Det var litt styr, men nå er fire kilo bær syltet og ligger i frysen og venter på å bli fortært en kald novembermorgen. I morgen har jeg store planer for blåbærene i bakhagen. Det er digg å ha ferie, gitt!

Jeg kan forresten anbefale alle som vil prøve seg på samme suksess å halvvere sukkeret i forhold til det som står på Certo-pakken. Det holdt lenge med 300 g sukker til nesten 4 kg bær. Heldigvis.

Samordna opptak

Nå er fristen på Samordna opptak gått ut, og jeg lovet dere listen over studier jeg har søkt. Bortsett fra førstevalget, er listen i tilfeldig rekkefølge.

1. Samfunnsøkonomi, UiB

2. Språk, UiB

3. Europastudier, UiB

4. Journalistikk, UiB

5. Litteraturstudier, UiB

6. Kjønnsstudier, UiB

7. Kognitiv vitenskap, UiB

8. Journalistikk, HiVolda

9. Retorikk, UiB

10. Matematiske fag, UiB

Jeg kan ellers legge til at morfar går rundt med stjerner i øynene for tiden, godt fornøyd med mitt studievalg. Han er for øvrig på rekordtid blitt radikalt for et norsk eu-medlemsskap.

- For, du vet, da får du jobb i Brussel på flekken. De kan jo ikke si nei til deg!

Neivel? Det er i alle fall godt å oppleve at noen har tro på meg. Men jeg lover ingenting.