Oppdatering: morfar

Morfar har begynt å knirke. Det skjer helst når han setter seg, eller når han putter mat i munnen. Da gir han fra seg en lang, knirkende lyd, og det er vanskelig å holde seg alvorlig. Det høres i grunnen akkurat ut som en dør som siger sakte igjen.

Likevel er morfar fornøyd for tiden. Han smiler og snakker om de minste ting med en entusiasme man skal lete lenge etter.

- Her har vi sukkerbøssen, ja.

- Det stemmer.

- Ja, den strør sukkeret så fint utover, og det er bra når man skal ha sukker på jordbærene! Helt perfekt, faktisk. Man kunne ikke ønsket seg en bedre sukkerbøsse.

Kanskje viser dette engasjementet hvor godt man kan leve med daglige inntrykk som ikke strekker seg lenger enn til utsikten fra stuevinduet og, selvsagt, Dagsrevyen.

- Ser du på Dagsrevyen?

- Mhm.

- Du skjønner, Dagsrevyen er en fin ting. Der viser de ting som har skjedd i det siste. For eksempel snakket de om alle de som druknet i helgen. Ja, også litt annet bygdanytt.

Morfar er nok en gang nøgd. Han har kyllinglår i kjøleskapet, og avisene ligger i bunker på salongbordet. Han trenger ikke mer – hverdagen er god.

Tomrom

Hørt ved middagsbordet

Fransk bestemor: Dere vil ikke tro det. Jeg har fått meg en elsker!

Norsk jente: *Setter appelsinjuicen i halsen* *hoster*

Fransk mor: Hva?! Det hadde jeg aldri trodd. Hvor da?

Fransk bestemor: Å, nei det husker jeg ikke helt. Det var her i traktene.

Fransk mor: Har du betalt da?

Norsk jente: ?

Fransk bestemor: Jada, for lenge siden. Men er dere ikke stolte? Jeg kjørte i 57 km/t i en 50-sone. Jeg er jo ikke akkurat kjent for å råkjøre.

Norsk jente tenker seg om. Amende og amant er ikke samme ord, nei.

Norsk jente: Åh, du har fått en bot? *Puster lettet ut, glad for at hun vet å holde kjeft av og til*

Kvinnen bak

I dag er det valg i Iran. En av de sterkeste kandiatene til å vinne valget heter Mir Houssein Mousavi. Han er kjent for å være reformvennlig og klar for å snu på flisa hva gjelder kvinners rettigheter og de begrensningene kvinner i dag møter i det offentlige Iran.

Zahra Rahnavard

Det som er spennende, er at Mousavi har en kone. Det var da jeg leste om henne at det gikk opp for meg hvor han har alle de fine ideene sine fra. Konen til Mousavi heter Zahra Rahnavard og er Irans første kvinnelige professor. Og hun er kul. Det er nemlig hun som er den gode taleren. Det er hun som holder flammende debattinnlegg om den sittende, konservative presidenten Ahmadinedjad, til jubel fra publikum.

“Vi må gi kvinnene større økonomisk selvstendighet. Kvinner må få velge sine yrker ut fra evner og egenskaper, og de må få anledning til å nå de øverste av maktens tinder.”

Det er rett og slett konen til Mousavi som burde bli president. Det er hun som er drivkraften. Han er ansiktet utad. Rahnavard kunne imidlertid aldri vunnet valget på egenhånd. Jeg vet ikke en gang om hun hadde hatt lov til å stille som kandidat.

Selvsagt skal ingen presidentkandidat i Iran rosemales. For alt jeg vet, er dette ekteparet så konservative at de kunne skremt vettet av et hvert bedehus i på Vestlandet, men diskursen ført av Mousavi viser vilje til å forandre Iran mot en mer tolerant og åpen linje.

Det er likevel synd at jeg i første rekke må presentere Zahra Rahmavard som konen til noen. Jeg skulle ønske at jeg kunne presentere henne som professor, ambisiøst menneske og dyktig taler, men jeg er redd ingen ville høre på meg da. Det er tross alt nettopp fordi hun er konen til presidentkandidaten at jeg selv er blitt klar over henne. Men hva er det man sier? Baby steps? Det tar sin tid, men selv Iran er på glid. Jeg heier fra sidelinjen.

En ikke-liste

Dagens tips: Ikke prøv å skrive 10-ting-jeg-ikke-kommer-til-å-savne-i-Frankrike-lister fire dager før du skal dra hjem. Det går ikke, for nostalgien er så altoppslukende at selv treige, franske banker ikke når opp. Det gjør heller ikke den irske baren i første etasje som holder meg våken om natten eller det faktum at jeg bor i femte etasje uten heis.

Du skulle kanskje tro at alle streikene ville fått en plass, men jeg putter dem heller i kategorien hverdagsunderholdning. Språkproblemer er da bare en selvfølgelig del av det av livet her nede, og det kan i grunnen skape mange morsomme replikker. “Tror du det kommer til å gråte ute i dag?” er en schläger jeg vanskelig glemmer.

Været har vært bedre enn i Bergen og kollektivtransporten er mer presis. Matbutikkene har større utvalg og bredbåndstelefoni hjem er gratis.

Dersom jeg likevel skulle nevne én ting jeg ikke kommer til å savne, måtte det være det intense klorsmaken på vannet i springen. Men bare vent – på mandag kommer jeg garantert til å felle en tåre når jeg sier ha det til kjøkkenvasken også. Sippehøne!

Mmm …

Jeg sier bare lakserosa og mintgrønn treningsjakke pluss fransk åttitallspopp med trommemaskin. Quel bonheur!

Det kan hende jeg dør av lykke snart.

Henter du steintavlen, eller?

Mannen i banken: For å avslutte kontoen, må du sende et brev til banken.

Norsk jente: Kan jeg sende en mail?

Mannen i banken: Eh. Jeg har ikke internett.

Norsk jente: Jeg forstår. Frankrike. Steinalder. Brev.

Pudding!

Jeg tror jeg har vært utsatt for verdens snilleste demonstrasjon denne helgen. Fredag pakket Hélène og jeg pikk og pakk for å rømme Normandie før Obama og d-dagen tok over showet. Det var sol og godtider den gang (i dag regner det), og vi fløt avgårde på motorveien på vei mot Versailles og morsdagsfering.

Å kjøre motorvei i Frankrike er en dyr affære. For hver halvtime dukker det opp en ny bomstasjon, og det var nettopp ved en slik stasjon at demonstrerende melkebønder skulle få utføre underverk denne ettermiddagen.

For du aner ikke hvor enkelt det er å bøye en bom til side, slik at gjennomkjøringen plutselig blir gratis. Da tenker du kanskje at det er litt dumt å stikke inn bankkortet likevel for å betale? Vel, det tenkte ikke vi på. Derfor ble vi sittende et kvarter før en politidame endelig våget seg ut av solen og hyggen for å hjelpe oss med å hente ut kortet.

Enden på visen ble i alle fall at vi fikk med oss 56 vanlijepuddinger (3 kasser) som plaster på såret for at vi hadde ventet så lenge. Man skulle visst egentlig bare få én kasse.

Gladstreik? Mhm. Jeg tror jeg har funnet på et nytt ord.

10 ting jeg kommer til å savne fra Frankrike

Jeg drar en Lars og prøver meg på 10 på topp-lister i det jeg har omtrent en uke igjen som student i Frankrike. Altså. 10 ting jeg kommer til å savne ved Frankrike (i tilfeldig rekkefølge, selvsagt):

10. Grønnsaksmarked utenfor døren en gang i uken

9. Nærbutikk over gaten

8. Billige restauranter

7. Billig vin

6. Språket

5. Folk som snakker til meg bare fordi vi sitter ved siden av hverandre på kino

4. Fransk radio

3. Været

2. Å bli kalt mademoiselle hver eneste dag

1. Gasskomfyr

Det er bare de mer enn mindre meningsløse tingene som ikke inneholder venner, gode lærere, universitetet og slik håndfaste, opplagte ting jeg ikke gidder å kaste bort spalteplass på.

Omaha? Obama?

I dag hadde jeg bestemt meg for å sove til ni. Halv ni hadde jeg allerede ligget våken i en time og ventet på klokken da jeg plutselig hørte et musikkorps.

Jeg snudde meg sakte rundt i sengen for å høre bedre, men musikken var  der fortsatt. Sangen var kjent, og etter noen strofer gikk det opp for meg at det var en av de der klissete vi-elsker-amerika-sangene som spilles på fotballkamper og på presidentens bursdag.

Dette høres kanskje litt rart ut, men forklaringen er ganske enkel: Byen er gått av hengslene. Barrack Obama aka Supermann aka Jonas Gahr Støre kommer til Caen i morgen ved lunjstider, og halve byen er stengt av i to dager – butikker, buss, fortau og hele bøtteballetten. Foran rådhuset planter overarbeidede gartnere frenetisk blomster for et helt årsbudsjett, og amerikanske jeeper har kjørt gjennom byen hele den siste uken.

Rådhuset i Caen er offer for vårrengjøring når selveste Mr.President himself kommer til byen.

Det er selvsagt markeringen av D-dagen den 6. juni som er anledningen, og 400 amerikanske soldater sies å være gått i land, igjen, denne gangen for å sørge for presidentens sikkerhet.

Og hvor er jeg midt oppi all denne galskapen? Jeg pakker tingene mine i ettermiddag og vender nesen mot Versailles, hvor jeg skal tilbringe helgen langt borte fra korps, soldater, presidenter og kransenedlegginger. Jeg er jo tross alt monarkist.

Sirupsseig dag

Siden jeg ser byen største busstopp fra soverromsvinduet mitt, vet jeg hvor hektisk det pleier å være med alle de reisende hver morgen. Noen skal rekke en buss til distriktene, andre er innokommende reisende og har dårlig tid til jobb. Folk løper, spiser og fryser.

Første pinsedag er slik en behagelig dag å bo på et busstopp.  Ingen løper. Folk har sirup under beina. Nesten som i sakte film beveger de seg gatelangs. De fleste som er ute på denne tiden har vært på bakeriet og kjøpt baguetter, croissanter og kaken som skal være dessert til familiemiddagen i dag. Det er så stille uten alle bussene som ruser motoren for å signalisere at “nå går vi!”

Men om tre timer braker det løs. Da åpner kafeene og folk strømmer til for å møte venner og familie over en kaffe i solen. For øyeblikket regjerer imidlertid sirupen, og jeg vurderer å sette meg på balkongen for å lese og nyte stillheten.