“Alors, qu’est-ce que je veux manger?”

Det er ikke lenge siden jeg begynte å tenke på fransk, drømme på fransk og snakke til meg selv på fransk. I starten var det morsomt. Det er bare det, at når man har et så lite ordforråd som jeg, så begrenser det seg en del hva man kan tenke og drømme og si. Jeg ender som regel bare opp med å bli like frustrert som jeg gjør hver gang jeg prøver å si noe og jeg ikke har ordene til det. Noe som skjer omtrent hver halvtime i løpet av en dag.

Når man i tillegg driver og pugger grammatikk, blir det ekstra slitsomt. Man blir kritisk til setningsoppbyggingen såvel som bøyingen av verb og overgangen mellom setningene.

Noe som i grunnen er litt unødvendig når man egentlig bare har lyst til å ligge i sengen med sine hummerrøde lår  og la tankene fly en søndagskveld.

Arrrg. Nå må jeg vel slå opp “hummerrød” også. Hvis ikke får jeg ikke fred. Bonne soiré, tout le monde!

Gromt!

Dette blir en kort post.

Gjett hvem som avsluttet eksamen i litteratur med en setning med verbet i konjunktiv? Jepp, det var meg. Så nøgd. Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn da jeg satte siste punktum og oppdaget at konjunktiven hadde sneket seg inn helt av seg selv.

Så gjenstår det bare å se om resten av oppgaven er like bra.  Vi krysser fingrene, det ligger tross alt litt yrkesstolthet i dette.

Er du der, Jonas?

I dag kommer jeg rett og slett med et spørsmål, på en helt vanlig torsdag. Under min vanlige morgenlektyre kom jeg nemlig over en kronikk av Jonas Gahr Støre i Dagsavisen.

Siden hjernen min er skrudd sammen akkurat likt til alle andre nordmenn, klikket jeg nesten mekanisk på linken. Jeg begynte å lese, og jeg lo høyt. Så sa jeg noen fraser om hvor klok, internasjonal og vittig Jonas Gahr Støre virkelig er.

Og i det jeg sa det, kom det til meg en tanke som var så grusom, så selvutslettende og så sannsynlig at jeg raskt klikket meg tilbake til forsiden for å fordype meg i hjernedødt Ivring-pjatt.

Hva om det ikke er Jonas Gahr Støre, aka Supermann, som har skrevet kronikken? Hva om det er hans meget intelligente rådgiver og høyre hånd? Nå vet vi jo alle at Støre er en kjernekar med lang utdannelse og fartstid fra Frankrike, men selv ikke Supermann har 35-timersdøgn.

Så her er mitt spørsmål til dere i dag: Hvordan fungerer det egentlig for disse politikerne? Hvor mye av det de sier og publiserer har de faktisk kommet på selv?

I dagsavisenartikkelen står Jonas Gahr Støre frem med bilde. Han snakker i jeg-form med en tørrvittig og ironisk undertone. Men er det virkelig ham jeg møter? Har han sittet, som jeg gjør nå, foran datamaskinen sin og tastet villt for å få frem ikke bare en mening, partiets mening, men sin mening? Jeg undres.

På forhånd takk for alle svar som kommer til å strømme inn i kommentarfeltet!

TTT

- Overføringen er i morgen, sa du? hun så på meg og måtte holde seg for ikke å le.

- Ja? Det er da enda tid til å forandre den? Du skjønner, jeg må halvere det autotrekket. Jeg smilte pent.

Damen i banken sukket og begynte å forklare den unge, naive utlendingen hvordan tingene egentlig henger sammen i verden. Det gikk jo ikke an å komme dagen før en transaksjon og be henne om å stoppe den. Det måtte jeg da forstå. Ting tok lenger tid enn som så.

Ja, jeg har klaget over banksystemet i Frankrike før. Og nå gjør jeg det igjen. For jeg blir litt trist når jeg kommer inn i banken og ser damene sitte bak datamaskiner fra åttenhundreogblomkål og utføre transaksjoner manuelt fra konto til konto. Dersom noe skal gjøres, krever man en skriftlig tillatelse med signatur fra kunden. Og det finnes ingen skjema. Make it up as you go along!

Den unge, naive nordmannen prøver å ikke være blærete. Jeg prøver bare å sammenlikne med Norge og finne ut hvorfor ting er så forskjellig. Og hvorfor pengene vanligvis bruker fire dager på å bevege seg fra én konto til en annen. Hvor er de i mellomtiden? Hvilket system må de igjennom før de endelig finner veien inn på kontoen til husverten min? Byråkratitåke er kanskje et passende ord.

Så hvorfor ikke nettbank? tenker du sikkert nå. Derfor.

Rotløs ungdom

Er det et bra eller et dårlig tegn når jeg automatisk løfter beina ekstra høyt i det jeg går inn på rommet mitt og trakker over – ingenting?

Ingen skittentøy, ingen aviser, ingen koffert, ingen skolebøker. Jeg må ha fått det – syndromet som alle snakker om når det nærmer seg eksamen. Den ekle, ufyselige sykdommen som lammer effektiviteten og stikker hull på den akademiske boblen. Ryddepandemien.

Til nå har jeg latt verden snurre som den vil, uten å løfte en finger for å rydde mer enn at jeg kan trives med rotet mitt.

Så kanskje er det undervisstheten min som fortvilet roper om hjelp, for jeg kan virkelig ikke huske å ha ryddet noe som helst i dag. Eller kanskje er jeg bare så lei av å lese om de sabla republikkene og hvordan franskmennene aldri klarer å finne en styreform som passer for alle. For ikke å snakke om alle revolusjonene. Men det er jo gammelt nytt.

Uansett er det nok til det beste, siden jeg i det siste har begynt å føle meg slapp og er blitt rimelig tett i nesen. Kanskje tenker du støvsugeren neste? Nja, kanskje i morgen. Man skal ikke lytte for mye til underbevisstheten, har jeg hørt. Dessuten har jeg gjort et godt stykke arbeid i dag med å slå ihjel hele to mygg – før de hadde klart å kare til seg noe aftensmat. Da føler jeg støvet godt kan ligge mens jeg soler meg litt i glansen.

Arg!

Det er en sånn dag. Håret er stygt, du føler deg akkurat litt for tjukk og ingen av klærne dine er fine på deg. Dessuten fikk du ikke lest så mye som du egentlig ville i går – enda du hadde satt av dagen.

Du tar på deg den lekre, blå sommerkjolen og finner ut at den ikke passer med mindre den er strøket. I det du nærmer deg kjøkkenet, hører du Lyden. Den som signaliserer at kjøleskapet er i ferd med å oversvømmes av smeltevann.

I klær som ikke passer,  med håret til alle kanter, litt for tjukk og med en kvise i pannen, står du og øser ut svart dritt fra et hull i kjøleskapet med en q-tips og prøver å huske når Napoléon III ble valgt til keiser.

Men så finner du hele kirsebær i youghurten, de spiller Coldplay på radioen og teen har akkurat passelig drikketemperatur når du endelig setter deg ned. Du aner at det tar seg opp og ser med stjerner i øynene for deg en hel dag viet til første verdenskrig.

Om to timer kommer jeg til å le av det. Men akkurat nå er det blodig alvor. Jeg må bare finne igjen verdensmålestokken min – jeg vet at den ligger her et sted. Sikkert nedstøvet i en skuff. I mellomtiden nøyer jeg med den lille jeg har i reserve for dager som dette.

Statistikk+ordbok=glede!

Jeg har fått meg en ny yndlingsaktivitet. Den er skikkelig nerdete, altså. Jeg vet nesten ikke om jeg tør å fortelle om den. Men, greit. Du skal få høre.

For en tid tilbake skrev Virtuelle Live om mangelen på gode, gratis ordbøker på nettet. Personlig har jeg funnet min favoritt som aldri svikter. Selvsagt er den i regi av UiO og et av deres forskningsprosjekt.

Uansett. Jeg er en trofast bruker av kunnskapsoasen, og jeg sjekker ord nærmest hver eneste dag, enten det er fremmedord eller rettskrivning jeg lurer på. Nå har jeg imidlertid funnet statistikkfunksjonen på siden, hvor de registrerer hvilke ord det søkes mest på.

Ikke overraskende topper “dessverre” listen, tett etterfulgt av “interessant” og “desverre”. Dette var helt som forventet. Lenger ned på listen finner man snodig nok ord som “se”, “hei” og “jeg” – ganske hyppig frekventert.

Det som likevel er mest interessant, er dagens ord. I går søkte for eksempel 98 mennesker opp ordet “oligark”. Og det er her min nye yndlingsaktivitet viser sitt sanne ansikt. Hvorfor i alle dager søkte nærmere hundre mennesker opp et såpass sjelden ord på samme dag?

Google gir oss svaret, og jeg får vite at en eller annen milliardær har kalt Kjell Inge Røkke for en oligark. Selvsagt! Alle brikkene faller på plass og jeg kjenner en følelse av tilfredshet. Det hele er logisk og gledelig – folk slår opp ord de ikke forstår når de leser avisen. Hurra for folkeintelligensen!

Så kan vi jo heller sammen lure på hvorfor 18 mennesker har valgt å slå opp “serviett”. Aaah. Statistikk+ordbok gir en slager uten sidestykke.

Et voila!

Det er godt Rapunzel er en moderne kvinne som kan snakke fransk, for tomme kjærlighetserklæringer hjelper lite i lengden.

Dere som tror jeg fortsatt sitter innelåst i femte etasje, kan slappe av. Det skulle ikke mer til enn en rask telefon til Roma, så var krisen löst. En grundig bruksanvisning fulgte over telefon, og jeg bidro livlig: “Il faut pousser en tournant le truc?” Presisjon har vel aldri vært min greie.

Men her jeg – fri og frank på vift i Paris. Beklager at jeg har holdt dere på pinebenken, men er man först ute, må man liksom profitere litt, spör du meg.

Rapunzel!

Dette blir litt sånn reportasje på direkten. Jeg sitter nå, for andre gang på en uke, innelåst i en leilighet i Frankrike. Forrige gang var jeg heldigvis hjemme hos meg selv, og det var bare en av de jeg bor med som hadde tatt nökkelen min. Denne gangen er det litt verre. For nå har jeg faktisk nöklene, jeg får bare ikke til å låse opp.

Dören til leiligheten har nemlig tre låser. De må låses opp og igjen i en bestemt rekkefölge for at det skal funke. Siden den ene låsen ikke har villet lukke seg, tenkte geniale bokorm at hun skulle pröve å låse fra innsiden for å finne systemet. Det slo henne selvsagt ikke at dören kunne gå i vranglås.

Jeg har prövd alle alternativ – dören er like låst. Nå sitter jeg her og venter på bedre tider og en god idé. Jeg tror ikke fil eller smör er til nytte, så det aner meg at jeg må gå mer drastisk til verks. Bare synd at jeg sitter i femte etasje og at de som eier leiligheten er i Roma til mandag …

Vi snakkes, helt sikkert!

Å lese til eksamen …

… blir plutselig mye kjekkere når man kan gjøre det i parken foran Eifeltårnet.

Jeg tar meg en svipptur til Paris i denne uken. For å lese, handle og spise. Eksamen er om en drøy uke, så timingen er fin-fin. Dessuten gjør det seg med litt museumsbesøk innimellom historielesningen. Kanskje får jeg besøkt graven til Napoléon den første? Eller kanskje blir jeg bare forstyrret av studentdemonstrasjonene som foregår på hovedstadens universitet. Man vet aldri. Men det er en sjanse jeg er villig til å ta.

Før jeg hopper på toget, skal jeg imidlertid spise opp restene av rømmegrøten fra 17. mai. Mmmm. Søte ting til lunsj!

Så går vi hjem

Luften er gått ut av ballongen. Soldaten er vendt hjem fra Østfronten med serien i lommen. Hele landet går av skaftet, og det er i grunnen godt å være skjermet fra hysteriet i Frankrike.

Egentlig skulle jeg ikke fått sett eurovisjonsfinalen på direkten. En klassetur til Loiredalen stod i veien. Planer ble lagt for reprise søndag morgen, og alle hadde fått beskjed om ikke å si et ord om resultatet.

Gode krefter ville det likevel slik at vi skulle få se den på direkten. Sliten og bustete på håret ankom vi leiligheten akkurat i det Litauen slo an første tonen. Gullskoene måtte på – og poengskjema ble i full fart skriblet ned. Her skulle det profiteres.

Det gikk som det gikk, som det måtte gå. Vi hoppet i sofaen og ropte høyere enn fotballsupporterne nede på gaten. Av og til trøsteheiet vi litt på Frankrike. For det meste hvinte vi av fornøyelse.

Men nå er luften gått ut av ballongen. Gullskoene er pakket vekk og poengskjemaet er omgjort til handleliste. Jeg har til og med sjekket Dagsavisen for ekte nyheter, selv om de også der har litt mindre krig og litt mer glam på tapetet enn vanlig.

Nå kan jeg godt gå i dvale. Et år hadde gjort seg. På et slott i Loire. Et eventyrslott, kanskje?

The good, old days

I dag vil jeg ta dere med langt tilbake i tid – til de gode, gamle schlägersene i Eurovisjonen. I starten var det jo bare en håndfull land som var med i konkurransen, og land som Frankrike, Storbritannia, Luxemburg og Nederland dominerte fullstendig.

Ding-a-dong vant for eksempel i 1975 med sitt barnslige språk og den fine jakken til gitaristen. Nederland der, altså. Og selv om deres bidrag i årets konkurranse er aldeles skrekkelig, slenger jeg på en liten nederlandsk perle til, nemlig vinnerlåten Net als toen fra 1957. Språket fascinerer meg.

For dere som liker litt gammeldags musikk, henviser jeg til den første vinneren av Eurovisjonen, nemlig Sveits i 1956. Det var før Norge engang visste at TVen var oppfunnet. Selv hadde jeg aldri hørt sangen som Céline Dion vant med i 1988. Den er ganske fengende, og husk at det var først noen år senere at hun slo igjennom som verdensstjerne.

I 1969 var det fire vinnere. Jeg forstår ikke helt hvordan det kan ha gått til. Storbritannia stilte med Boom bang-a-bang, og ja, på videoen presenterer de dirigenten. De andre vinnerne dette året var Spania, Nederland og Frankrike. Finalen året etter ble holdt i Amsterdam.

Det som slår meg etter å ha gått igjennom massevis av gamle bidrag, er at i motsetning til i dag, synger alle artistene rent. Da kan man definitivt spørre seg hvor det gikk galt. Jeg holder en knapp på det året de sluttet med live-musikk. Tidenes tabbe, spør du meg.

Livsløgnen og det der

Jeg regner med selv for å være et relativt åpent menneske med sunne verdier og passelig dose intelligens (en moderne kvinne). Jeg er oppdratt til å tenke selvstendig, gjerne litt småfeministisk. Jeg har vært igjennom filosofi, historie og alt et dannet pikebarn bør kunne.

Men likevel. I dag tok jeg meg selv i å ha levd på en løgn. Og dette er ganske skummelt. For det rokker ved hele min identitet som reflektert menneske. Jeg har vært forutinntatt, og jeg skjems.

Det var på en omvisning i en av Normandies maaaange middelalderkirker at guiden viste oss et bilde av Jesus som blir fristet av Djevelen. “Her er Djevelen avbildet som en kvinne – akkurat som Eva, ” påpekte hun. “Men jeg er selvsagt ikke enig, ” la hun til. “Det er jo ikke kvinnen som er Djevelen, det er mannen!” Hun lo. Jeg også.

Så lo jeg ikke lenger. For det gikk opp for meg at jeg aldri i mitt 23-årige lange liv har tenkt tanken en gang. Gud kan være dame, javel, den er jo velkjent innen feministlitteraturen. Men at Djevelen kunne være kvinnelig, det har jeg aldri vurdert. Hvorfor ikke? Hva er det som har hindret meg?

Nå skal det sies at jeg aldri har vært så veldig opptatt av Djevelen som konsept, men de gangene han (hun?) dukker opp, er det alltid i mannsfigur. Etter at min abstrakte tankegang begynte å vokse seg sterk en gang i tenårene har ondskapen som udefinert masse dessuten tatt plassen til Ondemannen med ljåen og svart kappe.

Kanskje er det nettopp derfor jeg fikk dette sjokket i dag. Ubehaget brer seg i kroppen hver gang jeg tenker på det. For som reflektert feminist burde jeg strengt tatt høyde for muligheten. Er jeg ikke et fritt menneske? Hvordan kan jeg la tankene mine begrenses slik av nedarvet tankegods?

Vi må vel alle gå på en smell en gang. Get over it!

Vel, jeg prøver.