Samordna opptak – here we go again

For femte år på rad har jeg også i 2009 sendt inn søknad til Samordna opptak. Alle ti valgmulighetene er fyllt ut. Jeg gjør det alltid sånn – fyller ut alt. I tillfelle jeg skulle ombestemme meg siden. Man kan jo endre på rekkefølgen helt til 1. juli.

Å skrive slike søknader er litt som å skrive brev til seg selv om ti år, for fra februar til mai glemmer jeg jo selvsagt hva jeg har ført opp. Da er det ekstra spennende å få omslagsarket tilsendt posten. Der åpenbarer på en måte alle mine ønsker og interesser seg.

Selvsagt har jeg alltid et eller to studier som er mest aktuelle, og som jeg fører på først. Men når jeg så skal fylle ut listen, kan jeg plukke fritt. Kriteriene er at det er noe jeg har forutsetning for å studere, og at jeg faktisk kunne hatt lyst til å bruke år av mitt liv på det.

Resultatet er slående. Og meget allsidig. På en måte blir jeg litt stolt over meg selv som har klart å opparbeide meg en interesse for alle studieretningene som står på listen. Det blir som en liten personlighetstest. Og det kunne vært et godt vedlegg til en jobbsøknad – se her hva jeg interesserer meg for!

Jeg publiserer ikke listen nå. For jeg lar ingenting uforutsett påvirke min avgjørelse. Men den første juli skal jeg med glede offentliggjøre hele listen – i prioritert rekkefølge. Kanskje kommer den ikke som en overraskelse på dere, men det var en fin påminnelse for meg om hva jeg liker og hva jeg er god til i livet. For det er ikke alltid man ser slike ting selv, særlig ikke når man prøver å tenke taktisk og logisk og lurt hele tiden.

Så. Er det lenge siden du har fylt ut en søknad til Samordna opptak? Da anbefaler jeg det som en fin aktivitet på 1. mai. Hva er dine 10 studievalg dersom du skulle søkt i dag? Jeg vil gjerne høre. Det sier mer om deg enn du kanskje tror.

Oppdatering

Etter at vi forlot universitetet til fordel for middag og oppgaveskriving à la maison, tok det seg selvsagt opp med manifestaksjonen i går ettermiddag. Enden på visen var at politiet kom med skjold og gjorde kort prosess. Men ikke uten motstand fra demonstrantene. Jeg nevner bare tåregass og det faktum at til slutt satte fyr på hele barrikaden som medvirkende faktorer.

Jeg må si at det rører ved en stakkars frossen nordmann å se slikt et brennende (!) engasjement.  Jeg skulle likt å se det universitetet i Norge som klarte å samle såpass mange mennesker til  sittende blokkade i veibanen – til og med i regn. For oss norske her er dette altså meget spennende, men for de franske studentene lurer jeg i grunnen på om det kanskje er en blandig av blodig alvor og en glede over å kunne uttrykke seg. De går i alle fall inn for oppgaven med et engasjement uten sidestykke. Chapeau, sier bare jeg!

Manifestaction

Nå er de i gang igjen. Franskmennene vet å stelle i stand en skikkelig barrikade. De har jo god trening her på universitetet, siden de allerde har barrikadert byggene på camps 1 i noe som føles som en halv evighet.

Nå virker det imidlertid som om de er villige til å å gå enda lenger. I dag troppet de nemlig opp mannsterke med paller, gamle dører og svære bildekk. Jeg var på et tidspunkt redd for at de skulle tenne på hele sulamitten, men de viste seg at de kun skulle stable sammen en uskyldig barrikade -  i bilveien.

Ti minutter senere satt alle demonstrantene godt plassert midt i veibanen (for ikke å snakke om trammebanen) og ropte slagord mot Bologna-prossessen og den europeiske standardiseringen av utdanningssystemet. De dro til meg opp en grill og begynte å grille pølser, gjorde de, franskmennene.

Politiet på sin side gjorde ingen tegn til å stoppe demonstrasjonen, men varslet plikskyldigst tilkomne biler om omkjøringsmuligheter. Kaoset var etterhvert et faktum, selv om jeg har en mistanke om at den hefige regnskuren for en times tid siden satte en stopper for aksjonen.

En tout cas er de altså villige til å gå langt for å vise hva de står for. Og jeg gleder meg allerede til generalaksjonen den 1. mai.

Lille, rare blomsten

Okei, så har jeg ikke grønne fingre. Men dette kunststykket her skal det likevel litt til å få til. Blomsten vokser faktisk bortover.

Jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv. For det er jeg som har klippen den ned, jeg som har vannet den og jeg som har klart å sette den feil vei mot lyset. Så det så.

Min colocateur, Hélène har selvsagt en perfekt utgave stående ved siden av. Den får plass på taburetten. Min må stå på gulvet. Men jeg er glad i den som den er. Litt snodig og ikke helt som alle andre. Mangfoldsåret tok ikke slutt i 2009 hos meg, nei.

Jeg tror forresten ikke det er en orkidé, jeg tror det er en orkidie. Det er det morfar kaller alle blomstene han har i stuen. Det er ikke så lett med alle de nymotens ordene, vet dere.

Anyways. Dersom noen ønsker å adoptere en orkidie, så tror jeg det er til det beste for oss alle. Så gi en lyd!

En digg søndag

Men kaffen min får du aldri!

I løpet av min tid i Frankrike, har vi vært på mange utflukter med klassen. Vi har kjørt Normandie rundt, sett kirker i hopetall, smakt på ost og Calvados og kjent gufs fra andre verdenskrig på d-dagsstrendene.

I går gikk turen til Paris, knappe tre timers kjøretur fra Caen. Oppmøte var satt til 0545, og siste bargjest var ennå ikke forlatt gaten da bokorm trasket avgårde til universitetet. Første post på programmet skulle være la Consiergerie på Ile de la Cité klokken 0930. Er du litt god i hoderegning, ser også du at det er noe som ikke stemmer der. Selv iberegnet kø inn til Paris sentrum ville vi være fremme en halv time for tidlig. Pourquoi?

Du har kanskje gjettet det. Kaffepause. Selvsagt skulle vi ha en halvtimes kaffepause – ikke på bensinstasjon, men på et førsteklasses bakeri med esspressomaskin og nybakte croissanter. Du kan ikke dra en franskmann opp av sengen klokken fem om morgenen uten å gi ham kaffe!

Denne rastetrangen har i grunnen vært et gjennomgangstema på alle turene våre. Mat og kaffe overgår alt annet. Til lunsj trenger man minst en og en halv time. Gjerne to, der det lar seg gjøre. Kaffepausene kan imidertid være korte. Så korte at et folk flasket opp med take away-kaffe får problemer med å holde tritt med  de kjappe, espressoslukende franskmennene. Der glir kaffen ned som var det leskedrikk.

Lunsjen består som regel av to eller tre retters middag med tilhørende drikke (les: vin). Her hiver man imidlertid ikke nedpå, man koser seg i behagelig tempo. Og man ler mye. Denne pausen skal tross alt gi nok styrke til å holde det gående til langt på kveld.

Jeg drikker te. Jeg er ikke avhengig, annet enn når kulden setter inn og eksamen nærmer seg. Derfor vil jeg aldri forstå denne prioriteringen av kaffe fremfor søvn. Den lange lunsjen derimot, kjenner jeg at jeg kan vende meg til …

Evig solskinn

- Unnskyld, du har ikke tilfeldigvis oversikt over værmeldingen? to unge, norske jenter smiler bredt til mannen på turistinformasjonen.

- La meg se … sier han mens han klikker seg inn på internett.

- Joda, her har vi det. Ehm. Er dere sikker på at dere vil høre?

- Kjør på!

Prognosene var mildt sagt dårlige. Vi hadde kjørt Frankrike på langs for å oppdage at fineværet ikke var meldt i Provence, hvor vi befant oss, men i nord. Typisk. Men ingen grunn til å miste motet.

Positive mennesker som vi er, sa vi til oss selv at dette umulig kunne være sant. Kanskje er det fordi nordmenn ser på Middelhavet som en evig kilde til sol og hygge, men optimismen var festet med superlim, og turplanene ble lagt deretter.

Det rare er at noen ganger lønner det seg ikke å være ekspert. Det eneste man trenger er a litte bit of luck. Som for eksempel at stormen og tordenvære skal komme midt på natten. Eller at regnet kommer i det du setter deg på bussen etter fire timers sight seeing i en middelalderby. Eller at man rett og slett kjører fra det.

Og det var jo akkurat det som var resultatet da vi leide bil. Noe som resulterte i gledeshyl fra Gliset da vi innså at regnskuren var på vei innover Gordes akkurat da vi forlot byen til fordel for Les Beaux, sol, varme og is. Sjåføren selv, så ingenting, men utsikten ble dokumentert gjennom bakruten.

Vi hadde rett og slett kjempeflaks hele turen. Både t-skjorter, knebukser og halvermete skjorter fikk luftet seg. Så da lønner det seg kanskje, da? Å være litt naiv og påståelig. Det smitter sikkert, vet du.

Er det laget av stein?

Da må jeg ta bilde av det. Det kan i alle fall virke slik når jeg er på tur i Frankrike. Hvor man enn snur seg, finner man et historisk monument, en kirke, et tårn eller en middelalderborg.

Jeg visste det ikke fra før, men det kan synes som om jeg har en greie for slike gamle ting av stein. For ikke å snakke om ruiner. Og klostre. Gatedører og pene vinduer er en helt annen ting, som jeg sikkert kan skrive mer om en annen dag.

For her får dere bare et lite utvalg av alt jeg har klart å ta bilde av på turen til Avignon. Liker spesielt portalen og det enslige vinduet. Slikt fenger når man prøver å være høykulturell uten audioguide. Det skjerer seg lett. Så tar man litt bilder for å trøste seg selv og bøte på den dårlige, ukulturelle samvittigheten.

Drømmebilde

Fredags formiddag. Sol og varmt i været. Ja, faktisk slik at man kan gå i kjole og kort tights. En liten by i Provence huser en borg og et kloster. I kulturlandet Frankrike er rundturen selvsagt gratis for alle EU-borgere under 25. I en god halvtime var jeg dansk statsborger og opplevde middelaldertårn med flott utsikt og fangekjellere fra det 15. århundre.

Deretter bar turen ned i selve landsbyen til et koselig, lite torg hvor lunsj og kaffe ventet. Joda. Det var idyllisk som bare Frankrike kan klare det. Ikke mindre enn fire restauranter var fylt til randen i solsteiken, og midt på torget løp ungene glade rundt.

Tempoet senker seg på en måte litt når man kommer i slike omgivelser. Da var det kanskje ikke rart at lunsjen plutselig varte i  to timer, akkurat i tide til å rekke bussen før himmelen åpnet seg for vårregnet. Et drømmebilde, kaller jeg det. I virkeligheten var det Villeneuve, et par kilometer utenfor Avignon. En av mange flotte landsbyer i området.

Fields of gold

Jeg sitter på toget. Det går fort. Forbi meg suser Frankrike på langs. På ørene har jeg Sting og hans “Fields of gold”, mens toget kjører gjennom åker på åker med herlig, gul raps. Jeg må le litt av sammenhengen. Men landskapet som strekker seg ut foran øynene mine er virkelig fantastisk, og Balzac må hvile i fanget rett som det er. Den ene pensumboken jeg skulle lese i ferien …

Toget er smekkfullt. Dagen vi har valgt for hjemreise er klassisk dårlig. Det er starten på vårferien for hele PACA og slutten for Paris og Normandie. Stakkars den som ikke har bestilt plassbillett på toget da!

I morgen venter hverdag og brød fra frysen. For øyeblikket frister det lite, men så snart man er i gang, blir det nok deilig. Oppdatering følger, så ikke fortvil!

Skattejakt

Jeg har utsatt det hele påskeferien, men i dag ryddet jeg bilen. Ikke det at jeg tror det har noen betydning for verden hva jeg fant, men selv syntes jeg det var ganske så underholdende:

Tre paraplyer

To par sokker

To farrisflasker

Et kryssord

To sprittusjer

To kammer (den ene i skinnetui fra DnB…)

15 m tau

En kniv

En malerkost

Et kilo småstein

20 parkeringshusbilletter

To parkeringstillatelser på Bergen legevakt (!)

Et ukjent antall CDer jeg hadde glemt at jeg eide

Bienvenue en Norvège!

For et par år siden gikk det en reklame på tv for danskebåten eller noe i den dur. En dame kommer hjem fra ferie og begynner å snakke engelsk til drosjesjåføren. Så begynner hun å le. Hun unnskylder seg og drosjesjåføren ser rart på henne. Poenget var noe med å være så innmari internasjonal.

Tåpelig reklame. Jeg likte den aldri. Men nå ser det ut til at jeg ikke skulle fnyst så overlegent. For selvsagt sier jeg “bonjour” til flyvertinnen. Jeg fikk nesten hjerteinfarkt på ICA av hastigheten på rullebåndet. I klesbutikkene blir jeg fornærmet fordi ingen sier hei til meg når jeg kommer inn døren, og i matbutikken begynte jeg å lete etter melken, ikke i kjøleskapene, men romtemperert ved siden av eggene.

Jepp. Det er teit. Men det er sånn det er. Jeg lover at det ikke er med vilje. Nå skal det sies at jeg har vært eksepsjonelt oppslukt av skole og fransk i det siste, så et lite kultursjokk er vel på sin plass. Snodige hjernen!

TV-kvelden

Endelig hjemme på påskeferie. Alene i sofaen med tven som eneste lydkilde. Hva ser man på etter måneder uten norsk tv?

I alle fall ikke Skogholms på TV2.

Men dokumentaren om jernabanereparatørene på bergensbanen fengslet meg fra første stund, før turen gikk til NrK1 og 20 spørsmål. Men dette var først etter en halv time påskebarne-tv om snøhulegraving på NrK Super. For ikke å glemme Vestlandsrevyen med lokalnytt.

BTV har siste sending i dag, før de legger ned for godt. Der går det derfor i kavalkader for tiden, og jeg har kost meg stort med en ung Karoline Krüger fra 1988 og dokumentaren om Jan Eggum, helt fra første tone. Bare se for deg Rune Larsen som i god stil forteller om hvor irriterende Jan Eggum var som 17-åring! Ubetalelig.

Høydepunktet var kanskje likevel et intervju med Helge Jordal fra midten av åttitallet, rett etter storfilmen Orions belte hadde suksess på norske kinoer. La meg bare si: Fantastiske dongeribukser!

Det er i grunnen godt å slippe fransk fjernsyn en stund. Jeg elsker Frankrike, og jeg savner allerede bakeren over gaten og alle de gode avisene. Men tv-show, det kan de bare ikke lage. Men, jeg mener, alle kan ikke ha Helge og Jan som trekkplaster. Da er det kanskje ikke like lett å lage god tv.

Jeg tror likevel de har det i seg, franskmennene. De må bare finne noe av den gode sjelen som lokal-tv i Norge har teken på. Koselig, nært og aldri overprodusert. Aaah, hvilken perfeksjonisme!