Vår i Bayeux

Hallaien!

Okei. Så jeg er dus med mannen i kafeen på universitetet. Det er i grunnen bare hyggelig. Dessuten henger jeg der en del og bestiller stort sett alltid en eller annen type te, så det begynner å bli en vane.

Men så har vi Casino-damen. Og da snakker vi om matvarebutikken Casino, ikke spillebulen. Egentlig tror jeg det er to yngre folk som driver butikken, men jeg tror de har fått barn nå og er i permisjon. Så da har nok bestemor steppet inn.

Vi har hatt våre samtaler om batteristørrelser (på fransk i might add) og himlet med øynene over tenåringsguttene som dasser rundt der inne. Men i dag, altså:

- God ettermiddag.

- God ettermiddag.

- Åh, du ser trøtt ut i dag.

- Eh, ja. Vi har trakket en del i byn og sånn. Du vet, det er slitsomt med helg …

- Ha ha. Ja, det er sant. Vel, god ettermiddag. Og god natt!

- He he. Takk for det. Bokorm ler nervøst og forlater butikken.

To uker med “god dag”, pasta og vanlijedessert i handlekurven og vi er på mobberen. Det er jo bare flott! Jeg føler meg tatt vare på.

Hva skuer mine øyne?

Har du noen gang våknet opp og lurt på hvor du er? Det har jeg. Som regel er jeg i min egen seng, jeg er bare så innmari trøtt om morgenen. Men det er det slutt på nå. Det vil si, ikke på å være trøtt. Men på undringen. Her ser dere hvorfor.

Utsikten fra sengen min om morgenen er altså Basse-Normandies regionsvåpen, Frankrikes flagg og, ikke minst, EU-flagget. På bildet ser de ut som de er en kilometer unna, men i virkeligheten er de ganske så store.

Handle(ned)turen

I dag spilte de “Take on me” og “When a man loves a woman” over høyttaleranlegget på Monoprix. Jeg ble glad. En stund. Så oppdaget jeg at de var tom for tacosaus. Da kunne det i grunnen være det samme. Jeg oppdaget også at de nesten ikke spiser ting av poser i dette landet. Det finnes ikke meter på meter med orientalske gryteretter, ertestuing eller fiskesuppe. I stedet har de glass. Og på disse glassene er det som regel sennep, majones, eplekompott eller dyreinnvoller.

Jeg prøvde to nye matbutikker på vei hjem. De solgte ikke taco i det hele tatt. Men de hadde fjorten ulike typer pastasaus på glass, fire typer hermetiske bønner og åtte ulike merker majones.

Vanligvis finner jeg akkurat det jeg vil ha på butikken, men nå ser det ut til at jeg har møtt veggen. Akkurat som take away-kaffe har taco ikke klart å slå igjennom i La France’n. Jeg har derfor moderert mitt akutte behov for taco og ser i stedenfor frem til stekte poteter og speilegg. Det gjør seg det og.

Makroner

Vi har fått oss en spennende helgeaktivitet i kollektivet vårt. Vi jakter nemlig på makroner. Hélène introduserte dem for meg for tre uker siden, og nå prøver vi å kartlegge makronmarkedet i byen.

Det skulle imidlertid vise seg at gode makroner verken vokser på trær eller selges over en hvilken som helst bakeridisk. De fleste er pene å se på, med glade vårfarger, men de smaker stort sett ingenting. Så hittil må jeg si at jeg er lite imponert, men Hélène står på sitt – makroner er en forsmak på paradis.

Optimismen er altså stadig til stede. Derfor viser jeg bilde av helgens fangst – enkle makroner uten fyll. Og strengt tatt uten smak. Men de er pene, ikke sant? Og de kommer alltid i slike søte poser med snor. Enjoy!

Bare ved akutt behov?

Dette er altså det man får på apoteket for halsesyke, feber og forkjølelse i Frankrike – noe som likner på selvmordstabletter fra den kalde krigen. Jeg er litt usikker på om apotekmannen prøver å drepe meg, men jeg prøver likevel disse flotte kapslene av glass som man knekker i begge ender og løser opp i vann.

I tillegg er jeg forsynt med sugetabletter som bedøver tungen. Det er vel det man får igjen for å gå på apoteket og si “jeg har feber og vondt i halsen. Gi meg noe! NÅ!” Så jeg sitter igjen med selvmordskapsler og tungebedøvelse. Hurra for appelsiner, te og honning!

Den som leter osv.

Jeg er på kirkejakt for tiden. Vi har i oppgave på skolen å gjøre et intervju med noen om noe fransk og bokorm tenker – javel, hvem er det som liker å snakke? Svar: Politikere og prester. Hvem er mest tilgjengelige? Opplagt: Prester. Flott. Kanskje baller det på seg til kaffe og kake også. Jeg har hørt at de driver med sånt i kirken.

So far so good. Men å lete etter en kirke i en fransk by, er som å lete etter den berømmelige nålen i høystakken.

For det første kan de ligge midt i et boligområde, omringet av blokker, uten noe skikkelig høyde på tårnet. For det andre er det ingen skilt som viser vei. Det er i grunnen naturlig når man tenker på antallet kirker, det ville bli direkte komisk med alle skiltene. Dette blir også mitt punkt nummer tre: Det er umulig å finne den kirken du faktisk leter etter, fordi du på veien snubler over så mange andre som kunne passet til beskrivelsen. Særlig dersom du tror du leter etter en protestantisk kirke, men adressen du har funnet er til en katolsk. Om jeg snakker av erfaring?Ja, det tror jeg vi kan si.

Har man flaks, befinner man seg likevel plutselig foran den man leter etter. Hvis ikke – rykk tilbake til start og slå opp i gule sider. Igjen.

Ryktet forteller

Det ryktes at Barrack Obama kommer til Normandie. Ja, du leste riktig. Til selveste Normandie. Jeg nevner bare at Caen er regionshovedstad for Basse-Normandie. Og at jeg bor i en av de viktigste innfartsårene i byen.

Det ser altså lyst ut for en aldri så lite presidentvisitt utenfor mitt ringe soveromsvindu. Jeg ser for meg hvordan jeg skal vinke fra balkongen i det bilen kjører fordi.

Det er bare ett aber. Besøket skal etter sigende finne sted a) den 3. april eller b) 6. juni.  Gjett hvem som ikke er her 3. april? Tu as raison, c’est moi! Jeg satser altså alt på 6. juni og krigsmarkering for den nybakte frelseren fra Hawai.

Hvis ikke burde vel ikke jeg være den første til å sutre. Jeg som var lei hysteriet allerede i september, og som definitivt kommer til å fordømme hele besøket den dagen det viser seg at jeg ikke kan gå ut fordi de har sperret hele gaten min med gul polititeip.

Mais, on verra. Kanskje kommer ikke kongen i det hele tatt. Og da blir det mer karamellpudding på meg. Så får jeg finne noen andre å vinke til. Det er greit for meg, så lenge de kjører mercedes med sotede vinduer.

The sun is shining on my veranda

Det kunne vært tittelen på en middels innovativ rockelåt. Det er det ikke. Det er nemlig et faktum. Jeg ville bare si det. Det er sol på verandaen min for føste gang på fire måneder. Jeg skal ikke påstå at det er varmt, men ute skal jeg sitte til solen går ned bak St.Pierre-kirken. Kanskje skal jeg til og med skrive en rockelåt. Jeg har jo tittelen allerede. Den fenger, synes du ikke?

Stemning

- Mademoiselle, smak en bit ananas! Nydelig, helt moden!

Jeg bare smiler til svar. Ingen skal få  dra meg ut av mitt deilige øyeblikk nå.  Musikken er plugget i ørene, solen skinner fra skyfri himmel. Jeg har ingen jakke på. Og jeg skal kjøpe påskeliljer på søndagsmarkedet.

Noen øyeblikk er så klare, så ekte og så fullkomne at man tror de aldri skal gå over. Jeg kjenner kroppen følge musikken svakt. Ikke sånn at folk ser det, men akkurat så mye at jeg kjenner det i knærne. Jeg smyger meg gjennom folkemassen. Jeg kan markedet nå, vet hvor jeg skal gå for å få den billigste avokadoen og de beste blomstene. De som varer.

Øyeblikket er over i det jeg setter nøkkelen i låsen på ytterdøren og vrir om. Jeg tar skrittet inn i den mørke gangen, vipper solbrillene opp på hodet. Jeg kikker ned i handlenettet. Brød, tulipaner og påskeliljer. Jeg er fornøyd med dagens fangst og smiler før jeg tar fatt på turen opp i femte etasje. Ennå kjenner jeg den lette følelsen av vår og varme i kroppen. Jeg må ut igjen. Prøve å finne tilbake til øyeblikket og den gode stemningen. Den som varer.

Nyhet!

Noen venner av meg har startet litteraturblogg. De er virkelig smarte, sympatiske folk. Unge er de også. De har laget en allsidig blogg som er lett å like hvor man finner noe for enhver smak. De skriver om alt som har med litteratur å gjøre, fra tunge klassikere til tegneserier til dagens dikt og filosofiske tanker. Og de lover å ikke være for kjepphøye.

Det er obligatorisk å klikke på lenken, for da blir de veldig glade. bokmerker.org, folkens. Merk dere adressen. Dere finner den også på listen min. Hurra for ny, flott blogg!

Bill.mrk. “Turer i skog og mark”

Jeg er ikke av det romantiske slaget. Jeg tror kanskje jeg hadde fått panikk om noen møtte opp på døren min med konfekt og blomster, og jeg drømmer ikke om å reddes opp på noen hvit hest. Likevel klarte jeg å bli trollbundet av Marie-Antoinettes lille gård i Versailles. Men jeg mener – hvem blir vel ikke det? Du må sikkert være ond, død og begravet for ikke å bli overmåte glad av den ydilliske, franske farmen som møter deg innenfor gjerdet på le petit Trianon.

Gården ble altså bygget til Marie-Antoinette for at hun og barna skulle ha et intimt sted i landlige omgivelser. De som har sett Sophia Coppola-filmen vet nok hva jeg snakker om. Det var en ordentlig gård med dyr og planter som krevde mange årsverk med arbeidskraft. Marie-Antoinette selv nøt nok heller det gode liv enn å løpe etter bortkomne kuer og slakte geiter, men dette var altså hennes favorittsted i Versailles. Og når man ser resten av slottet og parken kan man i grunnen forstå at hun trengte et sted å gjemme seg bort, for det er virkelig enormt.

Den gamle gården er i dag museum og så vidt jeg kunne se et ypperlig sted for å ta med seg kjærester på sånn ferie som jeg har hørt om at folk drar på. Små, idylliske stier fører deg rundt på det lille området, og hyggelige trebenker er strategisk plassert på bortgjemte plasser. Dette er et reisetips, folkens. Så lenge dere unngår sommer (for mange folk) og vinter (for kaldt og kjipt), er dette et klart kjærestereisemål.

Den gode nyheten er imidlertid at dette er et fint sted for alle oss andre også. Det er massevis å se på, fine bilder å ta og gammel arkitektur å studere. Dessuten er det noe spesielt ved å stå med beina plantet midt i historien på den måten. Jeg er glad jeg har spart le grand Trianon til neste besøk. For jeg regner med at det blir flere. Man blir aldri ferdig med Versailles.

Del 2: Hvorfor?

Ja, hvorfor er studentene i Caen begynt å stjele stoler? Hva ønsker de å markere? Kort fortalt er det tre ting studentene (og de ansatte) kjemper for.

1) De ønsker å beholde dagens undervisningstimetall for de universitetstilsatte. Regjeringen ønsker en ordning der man må undervise mer dersom man ikke publiserer nok i internasjonale vitenskapelige tidsskrift. Universitetene mener dette vil gå utover nivået på forskningen.

2) Og dette er kanskje det viktigste. Dette punktet omhandler lærerutdannelsen. Med dagens ordning tar man en bachelor på universitetet, før man søker opptak til en ettårig lærerskole. Deretter må man gjennom en stor eksamen, hvor bare de beste blir plukket ut. Disse blir så fordelt utover landet hvor det enn måttte være bruk for dem. Det vil si at en som kommer fra Marseille kan ende opp som lærer i Lille. For meg virker dette helt tullete, men franskmennene liker visst denne ordningen av den enkle grunn at du er sikret arbeid for resten av livet. Once you’re in, you’re in. Kult for dem.

Det vittige er at det systemet regjeringen ser for seg, likner ganske så mye på det systemet vi har i Norge i dag, med en integrert form for lærerutdanning hvorpå hver enkelt lærer søker jobb direkte til skolen de ønsker å jobbe på. Jeg må innrømme at jeg ikke forstår problemet med denne ordningen, men det gamle er vel det trygge, tenker jeg.

3) Jeg legger til en tredje ting, som egentlig er en tullete sak å kjempe for (eller mot), nemlig loven om fri finansiering av universitetene som ble innført for to år siden og allerede er tredt i kraft ved flere universiteter i landet. Det er egentlig en sak som er tapt for lenge siden, men studentene er ennå sinte. De er redde for å miste integriteten sin som uavhengige forskere.

Voila. Der var det. Kort fortalt uten særlig store ord. Håper det var til opplysning. Det er i alle fall litt spennende å være her midt oppi det. Selv om det ikke er blitt særlig dramatisk ennå, snakkes det stille om en ny mai 1968. Så gjenstår det bare å se hva som skjer. Jeg skal holde dere oppdatert, kjære lesere.