Oui? Si? Yes? Non.

Flybussen er et fint prosjekt for en nyankommet jypling i Barcelona. Den var ikke noe vanskelig aa finne, og jeg hadde masse smaapenger, saa sjaafören skulle vise seg aa bli overlykkelig. Det var jeg som var problemet. For jeg har jo aldri vaert i Spania. Jeg har aldri sagt et eneste ord hverken paa spansk eller katalansk. Jeg har holdt meg til fransk og engelsk og levd lykkelig inntil denne dag.

Resultatet ble derfor en stum bokorm som smilende rakte ut haanden med penger samtidig som hjernen min kvernet frem og tilbake – jeg skulle saa gjerne visst om denne aeropuertosbussen gikk til Catalonia-plassen!

Men kanskje var det like greit at jeg holdt kjeft. Hadde jeg aapnet munnen, hadde det utvilsomt kommet ut en fin blanding av engelsk og fransk med noen spanske endelser paaslengt her og der. “Vous alleros a plaça Calalunya?” Jeg er spraakforvirret og pardon og oui sitter lösere er en soldats sverd i krigstid. Jeg kjenner meg endelig som er riktig nordmann paa tur.

Fasit for dere ukulturelle tvilere

Hola!

Jeg har tatt ferie. Noen ville kanskje si at det ikke var så lurt, i og med at jeg har en oppgave å levere inn om mindre enn to uker (!), men jeg blåser av det. For her sitter jeg nå og nyter min kaffe med handleposene fulle av vårens nyheter. Sko, jakke, t-skjorte. Vårsolen varmer i ansiktet og snart skal vi på kunstrunde før middagen skal nytes på en av byens mange tapasrestauranter. Fra havnen kan man høre måkeskrik og i gamlebyen kan man definitivt gå seg vill.

Dessverre begrenser mitt ordforråd seg hittil til hola og merci, men mitt fantastiske språkøre håper jeg på snarlig utvidelse. Andre folk som har vært her før meg er laietanere, kartagere, vestgotere, Borrell II, Colombus og Gaudì him self. Det eneste jeg mangler nå er en bok fra byen, for eksempel Englenes spill. I stedet leser jeg en bok om den franske revolusjonen.

Men jeg er i godt humør og vi slår til med konkurranse: Den første som gjetter hvor jeg er, får et kort i posten. So hurry, hurry!

Idiot 2

Note to myself: Ikke sjekke om strykejernet er varmt ved å ta på det, for det gjør vondt. Særlig to timer senere.

Det går helt fint, altså. Du trenger ikke å sende blomster og konfekt. For all del. Bortsett fra en herlig sviende klump på venstre langfinger, lider jeg ingen nød. Men du lurer nok på hvordan det går an å være så dum. Til mitt forsvar vil jeg si at det strykejernet blir varmt på rekordtid, til tross for en alder av femten år. Dessuten hadde jeg ikke peiling på at det skulle bli så varmt.

Har du forresten hørt om den svenske husmoren som skulle stryke gardiner? Ikke? Hun falt ut gjennom vinduet. Åh, så godt det er å le av andre mennesker! Noen av dem kan være skikkelig tankeløse …

Motivasjon søkes!

Flott ord. Masse herlige konnotasjoner å leke seg med. For motivasjonen er roten til alt, er det ikke? I alle fall i følge pocketboken jeg fant i bokhyllen i dag. “Hvorfor arbeider vi? Motivasjon – fra biologi til ideologi”. Hvilken herlig bok å komme over på en dag som denne.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært utsatt for ryddetrangen mange påstår at de får i forbindelse med eksamenslesning. Nå er det imidlertid nære på. Jeg har strøket klær, vasket doen, pakket inn bursdagsgaver og laget tidenes bursdagskort. Jeg tviler på at støvsugeren får se dagens lys, men det gjør ikke innsiden av franskordboken heller, for å si det sånn.

Jeg er altså så inni granskauen, borti natten lei av å skrive på den uendelig lange oppgaven i fransk didaktikk som skal leveres om mindre enn en uke. Det kribler i hele meg hver gang jeg setter meg ned for å ta opp tråden, og jeg tror faktisk jeg må så langt tilbake som til lesing til gymteoriprøven i andre klasse videregående for å finne en tilsvarende bølgedal. Det spørs om dette ikke er en ideologisk begrunnet skrivesperre mer enn biologisk. Selv om jeg kjenner på meg at det er på tide med lunsj – endelig, en pause!

Stillheten etterpå

Noen ganger må man bare gi etter. Grave seg ned i boken og forsvinne tilbake i tid. Jeg prøvde bok-i-skuff-taktikken. Det funket en stund. Ute av syne, ute av sinn. Men så tok nysgjerrigheten overhånd. Derfor lukket jeg nettopp siste bok i Staalesens trilogi med et lettelsens sukk. For det er ikke alltid det er godt å være oppslukt av en bok, det kan også være særdeles slitsomt. Særlig dersom man har andre ting man skulle gjort. Som å skrive en tisiders semesteroppgave.

1635 sider fortært og mer eller mindre fordøyd. Kanskje helst mindre. Det er godt å være ferdig, etter en ukes hardkjør. Nå lurer jeg bare på én ting – hvilken bok skal jeg plukke ut av hyllen i et forsøk på å døyve den verste stillheten etterpå?

Rosa galskap

Jeg sitter i sofaen. Sliten med vondt i magen. Selvsagt faller jeg for fristelsen – jeg roter meg frem til den romantiske komedien på tv-hundre-og-fjorten-femi-blæh som jeg ikke en gang har hørt om før. Den engasjerte, suksessrike, ultrafeministiske, utradisjonelle journalisten som svært overraskende blir redaktør i et bryllupsmagasin. Jeg glemte vel å nevne at hun skyr bryllup som pesten?

Men det går sin gang. Selvsagt forføres hun av den kjekke, nyskilte medredaktøren i et rosa boblekar, omgitt av hvite liljer, gråtende. Selvsagt viser det seg at han arbeider for konkurrenten, men tatarata! han gjør ikke det likevel. Og selvsagt ender det med at hun anerkjenner at hun har funnet den rette. Musikken stiger og det etterlengtede kysset finner sted. Hun redder magasinet fra den obligatoriske undergang og alle er glade. I meget korte, meget opplagte trekk. Og, ja. Hun forsones med sin arbeidsnarkomane far som aldri har vært der for henne. De klemmer og hun gråter. The end.

Jeg er sliten, jeg må være det, siden jeg sitter her og finner på slutten før den faktisk har funnet sted. Og jeg tar meg selv i å håpe at det skal ende slik. Deilig rosa og maks destruktivt. Den selvstendige kvinnen som ender opp med å jakte på mannen i sitt liv. Jeg er ikke bitter. Jeg ønsker også at det skal ende slik, noe annet ville være å bryte med sjangerforventningene. Det er bare det at jeg sitter her og ser på at mannen i hennes liv kommer seilende med en dobbelseng på slep. Ja, det er helt sant, det var slik den endte , helt på ekte. Rosa og deilig og skremmende.

Idiot

Du har kun deg selv å takke når du finner ut at du skal tette det enorme hullet i Gunnar Staalesens forfatterskap trilogien 1900, 1950 og 1999 faktisk utgjør, samme dag som du skal begynne å skrive på semesteroppgaven i didaktikk.

Disposisjonen i wordformat skinner mot meg svart på hvitt mens første bok ligger oppslått på side 181 på skrivebordet. Jeg blar om og fortsetter å lese. Det er bare et par timer siden første side så dagens lys. Tekoppen er allerede tømt to ganger og enda er det vann på kok. Jeg trykker “lagre” et par ganger. Sånn for å lure meg selv til å tro at jeg har skrevet noe mer siden sist. Så vender jeg tilbake til Bergen anno 1907.

Nei. Her må det rett og slett tas et valg – skal man lese til man stuper, bli ferdig med spenningen så man kan konsentrere seg? Eller skal man spare boken? Belønne seg selv for hvert avsnitt skrevet om språklæring som kompetansemål i LK06? Jeg tror jeg går for en blanding og leser en time til. Så får vi se. Men vi vet jo alle hvordan det kommer til å ende. Idiot.

Redusert kapasitet

Jeg har tidligere fordømt all menneskelig kontakt med mygg. Eller kanskje var det omvendt. Jeg husker ikke lenger. Det som i alle fall er sikkert, er at mitt utrop står ved lag. Særlig etter en meget uspekulert utgave av arten har klart å lure seg inn på mitt hellige soverom, trosset elektroduftstøpselet mitt og stukket meg midt på øyelokket. Gromplassen for en mygg; huden er tynn og skadeomfanget maksimalt. Griserosa har uheldigvis aldri vært min farge.

Men det er selvsagt ikke alt. Jeg har altså i tillegg klart å pådra meg en haltende fot i form av en øm leggmuskel som nekter å samarbeide. Det kan minne om krampe eller gangsperr og det gjør vondt som bare fy! Siden min idrettskarriere tok pause før den riktig kom i gang, og lenge før jeg rakk å opparbeide meg et skikkelig skadeleksikon, har jeg rett og slett ingen idé om hva som kan være i gjerde. Kanskje er det koldbrann, eller kanskje er det kun en overarbeidet muskel. Det vil jeg nok aldri få vite.

Men jeg sier som NSB på en godværsdag – vi kjører med noget redusert kapasitet de neste dagene. Og jeg sender en hilsen til ringeren i Notre-Dame, min gode venn og tvilling.

Dette drømte jeg i natt

Vi hadde akkurat spist middag i huset hjemme i Bergen. Jeg stod ved vinduet og så ut, det var begynt å bli mørkt. Plutselig fikk jeg øye på noe nede på vannet. Det var Skibladner. Den holdt på å gå rundt. Flere ganger snurret den rundt, før den endte på rett kjøl. Jeg løp for å finne telefonen. “Hvem ringer man for å fortelle at en båt holder på å gå ned?” spurte jeg mamma. Hun ropte at jeg for all del ikke måtte ringe redningsselskapet, for de hjalp bare småbåter, men at firmaet SaveBoat var de man skulle ringe.

Jeg hadde ikke en gang fått slått nummeret før jeg hørte skudd. Noen skjøt på den gamle dampbåten. Jeg løp bort til vinduet og så en båt formet som et fly med store raketter festet på siden nærme seg Skibladner. Så begynte det. Skuddene gikk i alle retninger, jeg kastet meg ned på gulvet for ikke å bli truffet.

Det stilnet nede på fjorden, og jeg stakk hodet forsiktig opp så jeg kunne se. Hele båten var gjennomhullet, og nå sank den for fulle mugger. Sakte men sikkert forsvant Skibladner ned i mørket mens det boblet rundt den. Flybåten var ikke å se.

Jeg løp opp trappen til mamma. Hun satt og hørte på radioen. “Hvem var det de var ute etter?” ropte jeg. “Vet du hvem som var ombord?”

“Stalin, Tito og Erlend Loe,” svarte hun alvorlig. Vi skrudde av radioen og så siste rest av Skibladner synke i fjorden mens jeg slo nummeret til SaveBoat.

Både vinter og vår

Husker du da du var liten og plutselig kjente på deg at det var vår? Du gikk kanskje i barnehagen – alle var hevet på dør ut i det fine været. Solen skinte, og for første gang siden september varmet den. Ulltrøyen klødde og alt du ville var å slenge av deg boblejakken og tørke bort svettedråpene i nakken.

Men så kunne det kjølne – solen gikk bak en sky, og du skjønte ikke hva som foregikk. Ikke var det vinter, og ikke var det vår. Og du hadde ikke lært noe annet – det fantes ikke noe i mellom. Fire årstider som skiftet – svart og hvitt. Det tok lang tid før du forstod at det hele var et påfunn, noe som var laget for å kategorisere. En skisse.

Jeg kan ikke si at våren kommet hit ennå, men det er på høy tid å skifte jakke, pakke vekk støvlettene og finne frem vårhanskene. Jeg hører fuglekvitter hver morgen nå, mens jeg letter på skjerfet som jeg av gammel vane har surret fire ganger rundt halsen. Og jeg får lyst til å høre på glad musikk og synge høyt på gaten. Selv om jeg er kald på nesetippen.

Stille før stormen

Jeg har alltid lurt på hvorfor det er slik at man kan kjenne på seg at det kommer en storm. Alt er stille – det er ingenting som tilsier at det skulle hende noe, men så plutselig braker det løs.

Det er jo litt sånn ellers i livet også. Noen ganger har man bare på følelsen at store ting kommer til å skje også gjør de det.

Her er det altså meldt storm i natt, styrke 3 av 4. Tror ikke det skal ha så mye å si for meg, annet enn at jeg får høre regn mot vinduet mitt. Det skal bli koselig. Har krøllet meg opp i en lenestol med te og sjokolade og venter i spenning.

Bildet er for øvrig tatt fra balkongen på soverommet mitt en søndag for to uker siden – rett før det begynte å regne.

The Curious Case of Benjamin Button

Jeg prøver meg på en filmkommentar – for første gang i mitt liv. Årets store film, allerede karakterisert som en klassiker. Du kan jo gjette fem ganger om jeg er enig eller ikke. Anywayz, here it goes.

Husker du da du gikk på barneskolen og skulle skrive historie? Du fikk en god idé som du ikke kunne gi slipp på. Resultatet var oftet litt keitet og uten den helt store sammenhengen, springende fra én ting til en annen. Slik er det med The Curious Case of Benjamin Button.

For konseptet er helmaks – en mann som fødes som gammel og stadig bli yngre. Hvilke muligheter, tenkte jeg,  har man ikke til å fordype seg i de gode dialoger, speile situasjoner, få frem følelser og nye aspekt ved livet? Det ligger vel litt i luften at jeg ble skuffet.

Men altså. Starten er god – man føler virkelig frustrasjonen samtidig som det gammelmodige lynnet til en åttiåring skinner igjennom i den fem år gamle gutten med briller og stokk. Det går faktisk en god time før filmen faller inn et slags spor og blir akkurat det man kunne forvente. Dialogene blir kortere, handlingen følger et gitt mønster – som livet Benjamin selv lever. Uten at det har noen særlig kunsterisk effekt.

Jeg skulle virkelig ønske andre delen av filmen hadde speilet første halvdel av Benjamin Buttons liv bedre. Man skulle kunne tenke seg at problemene med å passe inn ville være de samme for en syttiåring i en tenårings kropp som det var for den unge oldingen. Dessverre bruker i stedet Benjamin siste halvdel av filmen på å vente på å dø, noe som neppe oppfordrer til god dialog og meningsfulle scener. Vel prøver han å finne seg selv i Inda, som alle andre tjueåringer på syttitallet, men uten at det har noe med resten av filmen å gjøre.

Filmen er for øvrig brilliant dataanimert. Det er en fryd å se hvordan Brad Pitt utvikler seg fra en liten rosin via gammel skrukk til en  rynkefri tenåring. Det er dette som driver filmen. Hvordan vil Brad Pitt se ut i neste scene?

Det jeg likevel savner ved filmen er en klar visjon – hva er det den ønsker å gi meg? Annet enn at det er kjipt å bli født i feil ende av livet, er jeg ikke blitt særlig klokere. Det mangler en rød tråd, noe som fører frem til et klimaks. Det er en film som nesten når opp. Forstå meg rett – det er en god film, men den kunne være så mye mer. Det er de beste elevene som skuffer mest, ikke sant?

Jeg vil ikke røpe for mye om slutten, men jeg har inntrykk av at filmskaperne har sittet med samme følelse som jeg har gjort på de fleste heldagsprøver i norsk – “hvordan pokker skal vi få avsluttet dette her?” Løsningen for Benjamin Button er elegant, men ikke særlig intelligent. Den er for lett for en film med et ønske om å bli en legende. Uheldigvis, for potensialet er der.