Det er noe deilig og befriende i det å gå tilbake til hverdagen. Særlig når man oppdager at dongeribuksen ikke passer lenger, døgnet er snudd og man har utviklet kronisk søthunger hver fjerde time.
Jeg tok flyet ti på åtte fra Flesland i dag. Det er nesten litt rart å være tilbake. Rutinene sniker seg på, uten å spørre om lov. Men det er gode rutiner som minner meg på hvor stort matopptaket mitt egentling trenger å være. Jeg begynner å huske at jeg var flink til å lese og trene og gå på kino før jul. Og jeg kjenner hvordan hjernen min automatisk lager handleliste i det jeg åpner det tomme kjøleskapet.
Men jeg har ikke startet helt på ordentlig ennå. Jeg sitter i lenestolen i stuen og knasker på tax free-snop mens jeg drikker min te og ser på film. Men det er lyst ute. Klokken er halv seks og det er fortsatt lyst. Det er et vårlig tegn på energi og pågangsmot. Solen har snudd og vi har bikket over på riktig side av jul. Jeg får lyst til å høre på åttitallspop med trommemaskinsolo.
