Slitan med nytt år

“Stillehavsøy først ut med nyttårsfeiringen,” skrev bt.no. Jeg lo for meg selv og lurte på om det var slik at kanskje noen amerikanske stater pleier å tjuvstarte. Eller kanskje er burmeserne vanligvis litt for kjappe til å fyre av nyttårsrakettene? Men avisen kunne fortelle at det i år som i fjor var stillehavsøyen Kiribati som fikk æren av å åpne galskapen. Så hadde ikke datolinjen flyttet på seg denne gangen heller. Heldigvis.

Men for å slutte med den syrlige sarkasmen min – det kan jo faktisk hende at det er nødvendig å opplyse enkelte lesere om at jorden stadig er delt inn i tidssoner. Jeg hadde tenkt å skrive noe hyggelig om det nye året, så da får jeg si det, jeg som alle andre. GODT NYTT ÅR. Måtte det være et fredelig og opplysende år for oss alle. Fordi det ikke kom en eneste julebukk til oss i år, skal jeg bruke tiden inn i det nye året til å spise meg grisemett på godteri fra små poser med sløyfe på. En sikker måte å starte det nye året med full mage og trang til å gå tur. Noe som passer fint siden det er meldt sol i morgen.

Kavalkader

Tiden er inne for årskavalkader – “Nyhetsåret i bilder” – “Underholdningsåret som gikk”. For ikke å snakke om “Fotballåret fra A til Å”. Hvis jeg da skal trekke paralleller til morfar, som jeg jo selvsagt skal i disse familiejuletider, er likheten slående. Mens gamle nyheter ruller over skjermen i sakte film med musikk i bakgrunnen, forteller morfar med glede gamle historier ved middagsbordet i julen.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt historien om blindtarmen som sprakk. Eller da morfar var på høyfjellshotell og spiste karamellpudding. I en alder av fireognitti år, går det meste i slow motion hos ham. Og selv om det skorter litt på krigsofre, flyulykker, næringslivskriser og kjendisflauser i historiene hans, er undeholdningsverdien omtrent på høyde med nyhetskavaldkadene, som skor seg på gammelt nytt i julepapir – med så mange etterpåkloke kommentarer som mulig. Der tv-kanalene leier inn universitetsprofessorer og rikssynsere, tar morfar imidlertid jobben selv. Med stor innlevelse og entusiasme.

Da er det kanskje ikke rart at jeg ikke har sett så mye på tv i julen, men heller har valgt å stikke nesen i en bok. For selv om NRK selv mener at folk flest liker daukjøttet de sender som kavalkade, holder familiemiddagene i lange baner for meg. Jeg nikker og smiler og kommer med et passende antall “Joda” mens jeg stapper i meg ribbe, pinnekjøtt og riskrem (fortrinnsvis ikke på samme tid), og mer skal det ikke til før han gyver løs på neste historie. Han er i kjempeform.

Jul med morfar

Det å feire jul med morfar er usannsynlig underholdende. Likevel må man ha en god dose tålmodighet.

- Ka e da der for noke? sier morfar mistenksomt og ser på meg med store øyne.
- DET ER JULEGAVE TIL DEG! roper jeg tilbake.
- Du får pakka opp, du, svarer han og knekker en nøtt.

Det beste morfar vet er å knekke valnøtter, noe han gjør én gang i året – på julaften. Da er han helt i sin egen verden og bryr seg lite om gavepapiret som flyr rundt ørene på ham. Helt til han får lagt i fanget en bok som er enten en a) andaktsbok eller b) bygdebok.

- Nei, den boka der har eg, sier morfar skråsikker og peker på bygdeboken for Åsane jeg akkurat har pakket opp for ham.
- Det er bind nummer to.
- Åja, svarer han, åpner boken og er tapt for omverdenen i en halv time mens han dykker ned i lokalhistorien. Noen ganger leser han høyt fra innholdsfortegnelsen.

Imens kan vi andre åpne våre gaver i ro og fred, inntil vi hører at det begynner å smatte og knekke borti stolen igjen. Da er det bare å hive seg rundt og slenge bort en ny bok. Bare det å få av papiret er litt av en jobb og stjeler nesten fem minutter. Slik holder vi morfar i arbeid hele kvelden, før han god og mett sjokker i seng rett over midnatt, med valnøttskall i underbuksen og kransekakemasse i munnviken. Da er han nøgd.

Proppen

Morfar stod i trappen og ropte. Han hadde ikke falt eller brukket noe. Likevel hørtes han nok så desperat ut.

- Rørleggeren har tatt med seg proppen!

- Proppen?

- Ja, den til vasken på badet. Hvordan foreslår for eksempel du at jeg skal få barbert meg uten propp i vasken?

Selv om jeg ikke så det helt store problemet, lovet jeg dyrt og hellig at jeg skulle få tak i propp.

- Også må det være sånn kjede på det. Se på det blandebatteriet da! Hvor skal man henge kjedet? Det går ikke an.

- Vi skal nok fikse det, svarte bokorm optimistisk.

- Nei, dette var sørgelige greier. Hvis ikke du får tak i propp, og det får du nok ikke, så gammel som denne vasken er, kan jeg nok aldri barbere meg igjen.

Var det rart at bokorm var målbevisst da hun troppet opp i badebutikken? Det var vel heller ikke så rart at hun jublet litt da hun fant Proppen med stor P dinglende på en krok sammen med alle de vanlige proppene – 3,15 cm i diameter med tilhørende kjede. Julen var reddet – for denne gang.

Småbagateller

Skal man reise med fly fra Paris klokken elleve om morgenen, må man faktisk ta tog fra Caen klokken fem.

Heia alle de franske studentene som hang utenfor vinduet mitt og hoiet og skrek hele natten. Og lenge leve den irske baren som hadde åpent til fire. Godt at jeg ikke turde å ha i ørepropper i frykt for ikke å høre vekkerklokken som var stilt på fem over fire. Hurra for myggen som overlever helt til desember og sniker seg inn på rommet mitt.

Og takk og pris for min kjære mor som sitter ved siden av meg og synger hele “Twelve day’s of Christmas” stykkevis og delt sånn at jeg ikke klarer å konsentrere meg til å skrive mer. Poenget var i alle fall at jeg gladelig ofrer både nattesøvn og komfort for å komme hjem til jul. Allerede har jeg spist for mye og går og småraper på julebrus. Urovekkende.

Om å være fra Bergen

Jeg har aldri vært den mest ihuga nasjonalromantikeren. Jeg spiser min rømmegrøt, bærer min bunad, belmer nedpå med  Farris, og dett er dett. Men så var det bergenseren i meg da. Jeg heier på Brann, men jeg liker ikke å gå på fotballkamp. Og joda, jeg trives godt i regnvær, har minst tre par støvler og alle klisjeene stemmer. Likevel har jeg aldri følt meg så innmari annerledes enn resten av Norges bybarn.

Men det er noe med det å være et lite stykke hjemmefra som gjør det hele så tydelig. Man savner ting man ikke visste betydde noe. Og det blir plutselig et høydepunkt å høre Marit Voldsæter og Kvinner på randen synge “Dans me meg, Olivar!” på kav bergensk (for jeg tror faktisk ikke du får det mer bergensk enn Marit Voldsæter) på nett-tv. Da lengter jeg i et lite sekund hjem. Jeg kjenner at jeg har en identitet  i byen min.

Det tok meg mange år å innse det, men slik er det altså. Og jeg omfavner bergensdialekten, som verken er munter eller diskret. Men den er ekte. Og meget nyttig når man skal heie på noen. Så får man heller finne seg i å snakke en dialekt som har valgt å lingvistisk undertrykke det kvinnelige kjønn.

Gåte:

Du våkner sent og oppdager at du ikke har noe å spise til frokost. Trikken streiker og bakeren er stengt. Hvilket land er du i?

Svar:Tattarata! Frankrike!

Nå har altså buss og trikk streiket i tre dager her, og det ser ikke ut til å gi seg med det første. Ikke vet jeg hva de streiker for, men snakke sammen kan de ikke. Følgende melding er å lese på trikkestoppet: “Mouvement de grève. Aucun bus ni tram ne circule actuellement”.

Resultatet? Trafikkork, selvsagt, siden Caen har brukt halvparten av bilfeltene i byen på å bygge trammetrasé. Men det skal sies at jeg faktisk så noen som kjørte i trikkesporet i dag. Mot kjøreretningen. For et kick!

Jeg har vært med på totimersstreiker i Norge, men aldri tre hele dager. Det snakkes dessuten om at togene kan starte å sympatistreike. Hva er det for noe da? Jeg trodde streik var for å synliggjøre nyttigheten av tjenester. Og da helst de tjenestene som fornærmede lønnstaker tilbyr. Men de er jo i samme bransje. Det er bare hakket mer kjipt når togene står.

Bakeren vet jeg i grunnen ikke med. Det kan være sympatistreik eller en lenge etterlengtet fridag. Sånt vet man aldri når det kommer til bakere og lokalbutikker.

Opptur

- Hvor har du lært engelsk, du da? sier damen i belgisk vaffel-kiosken.

- På skolen. Der lærte jeg fransk også, svarer bokorm.

- Åh, så du er ikke fransk?

Jeg skal ikke skryte på meg å ha holdt noen lang tale på fransk før damen så feilaktig bedømte min nasjonalitet. Men jeg hadde da rukket å lire av meg noen fraser i godt tempo og tydeligvis uten de altfor store feilene. Jeg smile til henne og tenkte at hun var det beste mennesket jeg hadde møtt på lenge.

Kanskje sa hun det bare for å selge meg en belgisk vaffel. Men vi hadde jo allerede betalt og praktisk talt siklet etter å sette tennene i de nyvarmede godbitene, så oddsen for at vi skulle ombestemme oss var likevel ikke til stede. Derfor velger jeg å tro at det var helt oppriktig og meget seriøst ment. Jeg tar det til meg og soler meg i glansen. Og skryter gladelig av det til alle mine trofaste lesere. I alle fall frem til neste grammatikkprøve.

Jolly good

Det hender meg med jevne mellomrom at jeg får sånn gruelig lyst til å se Pride and Prejudice på dataen min. Jeg synker inn i min egen, lille verden og koser meg med attenhundretallets England. Det begynner som regel med at jeg bare skal se én episode av serien, også ser jeg hele. Deretter ser jeg den nye filmen. Og da har man tross alt tilbrakt en del timer foran skjermen med Miss Elisabeth Bennet. Dette hendte meg selvsagt denne uken, rett før eksamen.

Greien er at dette er all engelsken jeg har hørt i det siste (utenom MASH, men det teller ikke, for den kan jeg utenatt). Det resulterer i at når jeg endelig må snakke engelsk, popper det ut fraser som “Do you want to dine with us tonight?” eller “I will be in my bed chamber if you need me”. Flaut, flaut! Men som regel også ganske så morsomt.

En real demonstrasjon

Til tross for at jeg bor rett ved den irske baren i byen, har jeg ikke hittil sett så mange mennesker utenfor vinduet mitt på én gang som i dag. Jeg er dårlig på øyemål, men la oss si over femhundre. De skrek og ropte og bar på store bannere, og endelig fikk jeg sett en fransk demonstrasjon in action. Det var i grunnen litt skremmende, for de var så sinte. Og veldig engasjerte.

Selv om det ikke nærmer seg tilstandene i Hellas (takk og pris for det), snakkes det om en ny mairevolusjon i Frankrike for tiden. Årsaken er kutt i skoleøkonomien. Som i Norge er det ventet at mange lærer går av med pensjon de nærmeste årene, og i stedenfor å erstatte de manglende årsverkene, har undervisningsministeren Xavier Darcos bestemt at dette skal fungere som et  kutt i antall lærerstillinger. I tillegg ønsker han å spesialisere hver videregående skole slik at man kun kan velge én retning (allmenn, økonomisk, hotell, jordbruk etc) på hver skole. Det er dette skoleelevene protesterer mot, og i dag har det vært demonstrasjoner flere steder i landet. “Vi har rett til å velge!” står det på bannerne, som kommuniserer at ungdommene ikke ønsker å måtte velge linje allerede som fjorten-femtenåringer.

Demonstrasjonene kommer i tillegg til lærerstreiker og sinte leserinnlegg i avisene – “Den franske skolen er ikke god nok!” Høres det kjent ut? Frankrike ligger litt over Norge på resultatlisten i PISA-undersøkelsen (uten at det skal ha så mye å si), og den franske skolen har sitt å stri med. Det er imidlertid klart at å kutte i lærerstaben ikke fører i riktig retning. Men kanskje er Frankrikes regjering så opptatt av miljøet for tiden at de glemmer å utdanne morgendagens forskere?

Vi tenner en gnist i desember

Jeg har vært naiv. Jeg innser det nå. Jeg trodde vi var kommet så langt i Europa, at vi ikke trengte kvinnedagen mer. Men det er klart at når to jenter må dele på å bære en stakkarslig liten volleyballnettstang, så koker det inni meg. Den minste spurven av en gutt på volleyballtreningen bærer alene. Det gjør også de norske jentene. Og de norske jentene setter opp nettet selv. Og de strammer nettet selv. De jogger like fort som guttene. Og de fniser ikke når de gjør en feil. De knurrer.

For det er visst slik at det er forskjell på våre to land. I Frankrike kjører damene buss. Med stilettheler. De er kule og bestemte. Men det er noe ved hele opplegget som tenner feministgnisten i meg. Når vollleyballtreneren (som er en dame) sier: “Så vil jeg ha to gutter og fire unge piker på hvert lag”, blir jeg amper. For det er nemlig slik at flere av jentene faktisk er svinaktige gode. Det er bare det at de er unge piker.

De lever ikke på femtitallet her, det gjør de ikke. Men det er noe merkelig med rollefordelingen som jeg ikke finner meg helt i.  Dette skal ikke bli mitt feministiske manifest på noen som helst måte. Jeg liker bare ikke å bli undervurdert. Eller overvurdert. Fordi jeg er jente. Og kanskje henger jeg meg opp i dette fordi jeg er slik en frysepinn at jeg faktisk ikke klarer å trippe rundt i ballerinasko i desember og se søt ut. Jeg går i støvler og er tørr på beina. Slik tenker jeg bedre. Så får det heller være med frierne.

Nisjespråk

Jeg har funnet ut at jeg føler meg nok så heldig. Fordi jeg kan snakke et språk som bare omkring 4,5 millioner mennesker i verden snakker. Det er ingenting det. Det er like mange mennesker som får visum til New Zealand hvert år. Og tenk så stilig norsk er, da. Man har et språk som er påvirket av både norrønt, dansk, latin, fransk, gresk og engelsk. Sistnevnte er visst blitt en fiende de siste årene. En trussel for språket, som Sylfesten sier.

Det som fascinerer meg mest, er i grunnen det faktum at man aldri får samme kompetanse i et annet språk som i sitt morsmål. Jeg vil aldri helt forstå alle smånyansene på engelsk og fransk. Jeg vil alltid ha et lite problem med å skille mellom ulike språkregistre. Derfor liker jeg at jeg kan noe som ikke så mange kan. Jeg er eksklusiv – sammen med 4,5 millioner andre mennesker. Jeg liker å være eksklusiv, og jeg tror nok at jeg hadde vært litt skuffet dersom jeg hadde vært brite eller amerikaner. Da hadde jeg følt meg innmari ordinær. Litt grå, til og med. Jeg ingen stor nasjonalist. Men jeg heier på norsken. Husk på at det finnes folk over hele verden som studerer norsk. Til og med i Burma, har jeg hørt.

Uten at det skulle ha så innmari mye å si for eksklusiviteten vår.

Oui

Nå tør jeg skryte på meg at jeg kommet så langt at jeg ikke lenger trenger å bruke mitt store vokabular av “oui”er. Men det hender. Særlig om morgenen. Altså. Jeg har utviklet et stor vokabular av oui til bruk i de sammenhengene hvor det er vanskelig å uttrykke seg. Sånn for ikke å høres ut som jeg sier det samme hver gang. Her er oversikten.

Den vanlige ouien – Oui. Betyr kort og greit “Ja.”

Den ekstatiske ouien – Ouiiii! (svært lyst toneleie) Betyr: “Ja, det vil jeg gjerne!”

Den spørrende ouien – Ehoui? (går opp på slutten) Betyr: “Sier du det? Det visste jeg ikke.”

Den bekreftende ouien – Oui… (med dypere stemme) Betyr: “Ja, det er riktig.”

Den likegyldige ouien – Ahoui. (går ned på slutten) Betyr: “Ja, greit for meg, altså.”

Den veldig enige, litt ekstatiske, men jordnære ouien – Ouuuui. (hviskes) Betyr: “Åh, ja, det høres hyggelig ut. La oss gjøre det.”

Den tvilende ouien – Mmmoui? (lys stemme, går ned på slutten) Betyr: “Kanskje?”

Den bestemte ouien – OUI! Betyr: “Ja, det gjør vi!”

Også har vi selvsagt den franske ouien – Baoui! (går opp på slutten) Betyr: Det samme som den danske “Jammen…”