Samme ansikt – ny stemme

Det har åpnet seg en ny verden for meg i det siste som jeg ikke hadde tenkt noe videre over før jeg dro til Frankrike. Jeg snakker selvsagt om dubbeverdenen. Den er nemlig et eget parallelt univers til filmverdenen, og man skal ikke kimse av dubberne.

Dubbing fungerer, som dere alle vet, slik at en nasjonal skuespiller snakker i stedenfor den originale, som oftest en amerikaner. Det som er litt kult, er at man skiller mellom de store stjernene og b-stjernene. De store stjernene har sin egen faste dubber, slik at man alltid kjenner igjen stemmen. Det er for eksempel alltid den samme som dubber Brad Pitt. Er man en B-kjendis derimot, kan man risikere å måtte ta til takke med en ny stemme for hver film.

En ting som imidlertid er veldig irriterende med dubbekulturen er at det blir enda mer slitsomt å være nevrotisk. Tenk deg at du ser en film med et par avdankede B-kjendiser fra USA. Tenk deg da hvor irriterende det er i det du innser at du har hørt denne stemmen før, men hvor? Da kan man ikke bare søke opp filmen på nettet og vips! Nei, for dubbere får ingen kredit for arbeidet sitt i filmverdenen. De eksisterer kun på lydsporet. Hvilken skjebne, tenker kanskje du. Og du skal være glad for at det er din stemme som kommer ut av munnen din når du snakker. Eller for å snu det på hodet – at det er du som vises hver gang munnen din åpner seg.

Jadda!

Den 28. november holdt Tord Gustavsen Trio konsert i Caen, og scenografien var laget til ære for bokorm og ingen andre. Det var perfekt. Jeg kan ikke si annet. Jeg har aldri vært så fascinert noen sinne. Fra første rad, med litt høyde opp til scenen var utsikten til gullpotene som bestilt. Det var som å sitte ved siden av Tord Gustavsen og se under armen hans. Hver eneste lille bevegelse var synlig. Jeg satt som trollbundet i en og en halv time og bare glodde og hørte og smilte og lo for meg selv. Særlig da han midt i et stykke fortsatte å spille mens han tok av seg slipset, løsnet på knappen i skjorten og la slipset pent på monitoren ved siden av. Det skal også nevnes at jeg frøs på ryggen av trommesoloen, som er noe av det mest raffinerte jeg har hørt. En og en halv time med kunst og ikke et noteark å se. Jeg var rett og slett rørt. Og meget ekstatisk.

For bakgrunnsstoff henvises forøvrig til posten under.

Krysser fingrene

Da var dagen der. Vi har ventet siden september og snakket om den i alle fall en gang i uken. I det siste har det blitt oftere. Gjerne flere ganger om dagen. Og i dag skjer det. Fredag 28. november spiller Tord Gustavsen Trio på teateret i Caen og vi har billetter til Porte 1, Rang A. Selvsagt har vi søkt hele internettet rundt etter en oversikt over sittearrangementet på teateret, men ikke hatt hellet med oss. Derfor kan vi bare anta at dette er svært langt foran og håpe på at vi snakker første rad.

Gliset lager middag. Fransk ratatouille. Det blir drink i foajeen. Og vi skal pynte oss alle sammen. Men det bokorm ikke klarer å glemme, er at hun sitter på Rang A. Forrige gang bokorm var konsert med Tord Gustavsen Trio satt hun nemlig på feil side av flygelet, slik at hun ikke kunne se hendene til pianisten. Det er dette kvelden står og faller på. Nesten. I alle fall kilingen i magen de første fem minuttene.

Flere franske forkortelser

QI – er dette kanskje folkeintelligensen?

SDIA –  fæl sykdom uansett hvordan man ser på det.

EU – ironsik nok den franske forkortelsen for USA. Har brent meg på det et par ganger i TV-magasinet. Den europeiske unionen forkortes selvsagt med UE.

FN – det høyreekstremistiske partiet i Frankrike.

SRAS – nok en syk sykdom.

ONUESC – joda, UNESCO. Nesten som et lite puslespill, gitt.

PNB – greit nok at de har en stor nasjonal gjeld, men da hjelper det virkelig ikke å snu nasjonalproduktet på hodet …

UCJG – YMCA. Sånn bare for ordens skyld!

Snobb

- Synes du selv det er stor forskjell på de ulike oversettelsene av boken og hvilke problemer ser du i forhold til oversettelse til andre språk? hørte jeg meg selv si litt småviktig. Til Ragnar Hovland. Ja, jeg er blitt en inkarnasjon på mitt eget fag. Jeg er blitt dem vi skulte på da vi satt midt i mengden på grunnemnet i nordisk og koste oss med sjokolade, kryssord og spredte notater. Jeg må få slå alarm og ber om hjelp til å bli den jeg kunne vært. Den som spør: Var det kjipt å bli refusert så mange ganger, eller?

Jeg klarte heldigvis å sile ut spørsmålet som hadde bikket det hele over kanten. For ikke snakke om stupet. – Hvordan plasserer du deg selv i forhold til den postmodernistiske strømningen?

Av og til skal man prise seg lykkelig for at man er sjenert. Om man ikke eier selvkontroll på andre måter. Æsj, sier jeg bare.

Som et lite barn

Når jeg tenker meg om, har jeg har ikke forandret meg særlig mye fra jeg var fire til i dag da jeg er 22 år, 7 måneder, 18 dager og 20 timer. Hvis ikke jeg tar mye feil. Jeg var jo ikke så veldig mentalt til stede i starten.

Poenget mitt er at jeg ikke er så innmari forandret. Selv om jeg har rukket å gå fra glatt hår til krøller:

1 ) Jeg spiser fortsatt potet med stor iver, gjerne med litt saus til.

2 ) Jeg synes fortsatt K er en kjip bokstav å skrive, mens M er blant de gøyeste.

3 ) Rommet mitt er stadig rotete.

4 ) Jeg samler på gamle bursdagskort og julemerkelapper.

5 ) Det er fortsatt kjedelig når andre snakker i telefonen og jeg har ingen forståelse for at de ikke synes det.

6 )  Jeg sover fortsatt helst med fire puter eller flere under hodet.

7 ) Jeg får fortsatt mareritt av skumle bøker og filmer.

8 ) Jeg kunne kommet på mange flere, men det som startet det hele er at jeg fortsatt gleder meg så stort over nye klær. Og jeg tok nettopp meg selv i å si høyt (uten andre i rommet) at: Å, ja gleder meg til å gå med genseren! I morgen skal jeg stå opp tidlig! Og det kommer jeg til å gjøre. Og det kommer til å være en fin-fin dag fordi jeg kan stråle i min nyervervede lilla og blå hettegenser med snøring, knapp og rynker. Som et lite barn.

Flaks, du liksom!

Jeg prøvde å finne et antonym til griseflaks for å lage en stilig overskrift, men det eneste jeg fant var rein flaks, som jo må sies å være en motsetning til noe som er grisete. Likevel er det noe som skurrer der. For det var jo ikke flaks jeg hadde i dag. Det var uflaks.

Ikke noen stor ulykke, men små ting hele dagen. For det første viste det seg da jeg skulle smøre matpakke i dag at brødet jeg hadde kjøpt var av typen la oss smuldre oss selv opp i småbiter så bokorm ikke får noe å spise på skolen i dag. Dernest klarte jeg å rive plastfolien i to slik at jeg ikke fikk pakket ordentlig inn det smuldrete brødet mitt. Det resulterte i smuler i vesken og mindre mat til lunsj. Så satset jeg på tøysko fremfor gummistøvler. Tabbe. I pausen mellom to grammatikktimer klarte jeg å søle te på meg selv, og litt senere på dagen mistet jeg hele pakken med steiketorsk i gulvet. Og dere vet, det er jo sånne små korn utenpå. Ikke særlig lurt.

Det verste av alt er likevel at vi har glemt å kjøpe dopapir, og jeg må skikkelig tisse. Derfor sparer jeg nå opp. Drikker te og spiser klementin til blæren sprekker. Alt må gjøres før siste tørket forsvinner. Og det kan være når som helst.

Jeg er med

Ja, da var jeg blitt så godt kjent med fransk politikk at jeg faktisk lo høyt av forsiden på Le Monde lørdag. Der var det bilde av en stor elefant som liknet mistenkelig mye på den ene lederkandidaten til det sosialistiske partiet. Ved siden av lurte Ségolène Royal (presidentkandidat 2007) i miniskjørt.

Det var en god følelse å kunne le slik uten å ha lest en eneste overskrift eller studert bildet noe nærmere. For en måned siden syntes jeg fransk politikk var dølt. Jeg skal ikke akkurat skryte på meg at jeg koser meg med innenrikspolitikksidene i avisen hver dag, men jeg henger med. Jeg er nøgd og håper på stadige saftige avsløringer i den uavklarte valgkampen. Det går rykter om både valgfusk og omvalg. Men det viktigste er at jeg henger med.

Endelig jul!

Da jeg kom hjem fra universitetet i dag, var det blitt jul hjemme hos oss. Fabienne hadde i hemmelighet hengt opp stjerner, julekuler og glitter både i stuen, på kjøkkenet, i gangen, på do og på badet. Glade farger lyste mot meg over alt, og på vinduet var det klistret små nisser og julegaver. Det beste var kanskje likevel girlanderen med lysende julenisser som hang i den rosa stuen vår. På bildet ser man også glitteret rundt stålampen, en herlig detalj.

Jeg stiller meg helt bak dem som mener at julen pent burde holdt seg til desember, men dette var så sjarmerende at jeg ikke klarte å synes noe annet enn at det var litt nydelig. Særlig fordi Fabienne selv var så fornøyd – hun hadde til og med lånt gardintrapp hos naboen for å nå opp til taket. Og hun hadde vasket vinduene slik at de små plastnissene på vindusruten skulle komme bedre frem. Jo, jeg kommer til å bli lei. Men ikke på en god stund ennå. Og jeg blir aldri lei den store betlehemsstjernen som henger på do.

Magi

Jeg har aldri helt forstått denne magien som mange forbinder med karuseller. Barnlig lykke, tivoli, jul, glade farger. Joda. Men karuseller er jo drittkjedelige! Man sitter dønn i ro på noe hardt som nesten alltid er litt ubehagelig på en eller annen måte. Som ferdigvokst er det i alle fall et håpløst prosjekt å komme seg opp på en sånn karusellhest eller inn i en liten bil tilpasset en syvåring.

Men jeg må innrømme at jeg ble glad inni meg da jeg gikk forbi karusellen i Caen i går kveld. Det var mørkt ute, men karusellen lyste opp i glade farger og spilte gammeldags musikk. Og jeg følte meg veldig normal da jeg tenkte: “Å, så fiiiiin!”. Så tok jeg bilde.

At det var?

Bokorm: Skal vi se Love Actually?

Hélène: Åh, ja! Med Hugh Grant!

Bokorm: Og Colin Firth (Kålin Førth). Ikke glem ham.

Fabienne: Hvem?

Hélène: Colin Firt (Kålin Firrrt, med trykk på i’en).

Fabienne: Å, han ja.

Joda, franskmenn snakker engelsk. De bare forstår det ikke når man snakker tilbake. Man kan bruke evigheter på å forklare et engelsk ord uten å komme noen vei, men slenger man på litt fransk aksent, så er det gjort. Og jeg tar meg selv i å gjøre det automatisk nå. ‘arry Pottér er for eksempel blitt en slager.

Og da er det ikke lenger like flaut å tenke på den ganger jeg bestilte ‘amburgér på en bistro i Paris. For man snakker sånn i Frankrike, selv om det høres veldig ut som på film. Og så tenker man at man kanskje ikke burde le så innmari høyt av amerikanerne som takker damen i luken på turistkontoret med “Mercy baukau” (ja, det er faktisk helt sant). Men vi gjør det likevel, så ofte vi bare kan.

Futurum: Don’t try this at home!

Jeg kjører på med enda en språkpost, sånn for min egen fornøyelse. Altså. I dag var jeg svært så fornøyd med meg selv da jeg hadde klart å spørre begge de jeg deler leilighet med, på fransk, om det var greit at jeg fikk urbloggeren på besøk fire dager i desember. De sa selvfølgelig at det ikke var noe problem, det er ikke det. Det var futurumen som var bøygen.

Vi er altfor godt vendt på norsk med futurum. Vi har det nesten ikke. Mesteparten av tiden bruker man presens til å uttrykke fremtid med. Eller man kan bruke skal/vil. På fransk kan man i noen få sammenhenger bruke presens. Men stort sett bruker man en egen futurumsform som bøyes i kjønn og tall. Dessuten har man noe som heter fortidsfuturum. På norsk ville man si: “Når du er ferdig med boken, gir du den til meg.” På fransk bruker man da fortidsfuturum for å uttrykke “når du er ferdig”. Så bruker man vanlig futurum i leddsetningen “gir du den til meg”. Er det rart jeg var stolt?

Futurum er altså ikke for pyser, og som overskriften tilsier er det ikke noe å leke med i garasjen. Man må nemlig være svært så forsiktig når man håndterer futurum. Det er dessverre intet godt alternativ for meg å boikotte det på nåværende tidspunkt. Ellers hadde jeg selvsagt gjort det uten å blunke.

Norge er ute

- Med den nye telefonen kan man ringe gratis til hele Europa!

- Oh. Jeg ser for meg mye god bølleringing til Norge.

- Norge, ja. La meg sjekke om det gjelder for Norge også.

Norge er ikke lenger en del av Europa, folkens. Det er bare å innse fakta. Dette er bare en av mange eksempler jeg har på at Norge befinner seg i ikkemannsland. En verdensdel for seg selv, kanskje? Det hadde vi nok likt. Norgopa, Norseania, Norfrika?

Nei, det er faktisk sant. I La France’n snakker de om EU som Europa. Eller omvendt. Det inkluderer i alle tilfeller ikke Norge. For Norge er rikt og kaldt og har rare penger. Det har ikke Europa. I følge franskmennene.