Over bekken og tilbake

Norge er ikke så baktung som man kanskje tror noen ganger. I alle fall har jeg en tendens til å tro det verste om moderlandet. Det er i alle fall mye enklere å operere en nettbank her enn i la Francen. For i Norge trenger man ikke å sende søknad til banken for å få godkjent hvert eneste kontonummer man skal betale penger til. Det må man i min franske bank. Også tar det to dager, så får man et brev i posten der det står: Ja, da var alt i orden. Klar, ferdig overfør! Til og med en resirkuleringsflopp som jeg kan se at dette ikke er særlig miljøvennlig. Ikke er det praktisk heller. Men det skaper i alle fall arbeidsplasser i disse nedgangstider.

Leteaksjon

Jeg har ett stort prosjekt i høstferien (forutenom å lese to franske bøker) – å finne den sabla kabelen til mp3-spilleren så jeg kan fortsette å sveve avgårde til Jeff Buckleys karamellstemme hver eneste dag på vei til universitetet. Jeg vet at den ligger en plass i huset. Den er ikke mistet, bare rotet bort. Og den ligger nok på samme sted som bibliotekskortet mitt. Jeg utlyser herved finnerlønn til den som kan fortelle meg hvor.

Moment

Jeg stod to meter fra Gisle Børge Styve på flyplassen i dag. Need I say more? Joda. Beina var som av gelé og hjernen var i lake. Derfor stod jeg pent i ro og så rett ut i luften da han gikk forbi meg med kofferten sin. Så rødmet jeg. Og håpet at han skulle miste et glass med klinkekuler i gulvet, slik at jeg kunne hjelpe ham med å plukke dem opp. Sannsynlig, bokorm! Kanskje var det bare innbilning, men jeg følte likevel at han så på meg – i ett sekund idét han passerte. Og bokorm var smelteklar. Tåpelig, men sant.

Nå koser vi oss, dere

Jeg tror det bare er jenter med en god dose kosevett som klarer å planlegge en togtur på en 1 time og 47 minutter en måned i forveien. Da det gikk opp for vossingen og meg at vi begge skulle ta det samme toget den samme dagen, helt til flyplassen, var det akkuart som om det så klikk oppi hjernene våre. Vi begynte med én gang å glede oss. Vi skulle ta med kjeks, sjokolade, frukt, aviser, kryssord, kortstokk. Også skulle vi kose oss hele veien.

Nå er det kvelden før den store reisedagen, og vi har hamstret epler, klementiner og sjokoladeboller. Vi møttes på Monoprix klokken seks og kjøpte sammen inn nisten (viktig!). Noe sier meg at denne turen er mektig oppskrytt. Men jeg gleder meg som en liten unge likevel.

Ørevoks?

LÆREREN: Har du hatt en fæl jul i dag?

BOKORM: Eh … (Tenker – noe er galt. Det kan da umulig være det hun spør om. Hva kan det være? Hun lurer sikkert på om jeg har hatt en fin morgen.)

BOKORM: Joda, den var fin, jeg leste bok.

Læreren ser rart på Bokorm.  Hun begynner å le. Det var ikke det hun spurte om. Også akkurat da jeg tenkte at nå går det litt bedre med denne fransken, jeg begynner å forstå.

Ups and downs, er det ikke det man sier? Jeg får skylde på ørevoks.

Konsentrere seg

Filmen er på norsk. Undertekstene er på engelsk. Også skal man kommentere lett og lystig på fransk samtidig. Og hver gang noen sier “ha det” på filmen (som er overraskende mange ganger), gjentar mine to venner “ha det” med stor entusiasme. Siden det er ett av fire norske ord de kan. Sånn er det å se Buddy på filmkveld i Frankrike. Det krever en meget god dose konsentrasjon for å snakke rett språk til rett tid. Men til gjengjeld er det svært så underholdende.

- “Sorry”, er det et norsk ord? Det kan jeg jo fra før, det var enkelt.

- Eh. Nei. Det er ikke et norsk ord.

- Åh. Hva med “crazy”? Det er jo akkurat som engelsk, dette.

Inni meg tenker jeg at det var da fælt som disse oslofolkene skulle knote det til på engelsk, når jeg sitter her, nokså stolt, og skal vise norsk film med norske skuespillere, på norsk.

- Det der er alle kjendisene vi har i Norge, sier jeg når filmen er ferdig.

- Alle?

- Ja, så godt som. I alle fall er det de som man kan se i en norsk film etter 2003.

- Norge er ikke så stort, er det vel?

- Nei, Norge er pittelite.

Prejudice, ja takk

Jeg ser det som en generell oppgave i livet å knerte fordommer. Fordommer er liksom erkebildet på det ordinære og det ubereiste, og jeg er full av dem! Derfor elsker jeg å dra utenlands og komme tilbake og kunne si “Nei, det er ikke sånn, de spiser ikke det. Trodde du virkelig det?”

Men nå har det gått så langt på franskefronten hjemme hos oss at jeg må fortelle om det. I går laget vi crèpes (fint ord for pannekaker, veldig fransk greie). Og i dag da jeg kom hjem, fant jeg én quiche (pai) på bordet, og én i ovnen. Dessuten lå det en halvspist baguette i vinduskarmen. Jeg venter i spenning på alpeluer i garderoben og frosker i badekaret.

Jeg streiker!

- Er det bare bestått – ikke bestått? Da slutter jeg å lese på røde rappen! sa jeg og lukket boken resolutt.

Jeg kjente skuffelsen bre seg helt ned i tærne. Her hadde jeg sittet hele helgen og finpusset på detaljkunnskapen min om den franske fonologien. Jeg hadde pugget definisjoner, sånn at alt skulle være riktig når jeg skrev på fransk på eksamen. Jeg hadde skrevet plansjer og hengt opp på veggen og sett på dem før jeg la meg om kvelden. Også kommer de her og forteller meg at vi ikke engang får ordentlig karakter! En slik nyhet grenser til det tragiske i min arme verden.

- Er vi på ost og vin i stedet, da? fortsatte jeg.

Jeg kunne ikke se noen grunn til å fortsette kollokvien, og stirret med mistro på de andre som hadde visst dette helt siden lørdag kveld, uten å slutte å lese. Dessuten klarer jeg ikke for mitt bare liv å høre forskjell på de halv-åpne og halv-lukkede vokalene uansett. Jeg kan bare reglene når jeg skriver. Og det er ikke verdt en femøring en gang. Derfor. For første gang i mitt. Slutter jeg nå å lese. Selv om eksamen ikke er før på tirsdag. Basta.

Miljøordbok

Det er ikke alltid lett å finne det man leter etter i butikkene. I dag var jeg på jakt etter fløte, og bare det å finne området for flytende melkeprodukt i en tjue meter lang hylle, er en liten utfordring. Crème, tenkte jeg. Er ikke det fløte da? Men de har jo både på flaske, glass og pose! Jeg innså nederlaget og lusket forsiktig lommeordboken opp. Og med ryggen til resten av butikken (det så sikkert ut som om jeg stjal noe), slo jeg opp ordet crème. Jeg fant følgende.

Crème: Fløte, krem, pomade, suppe, likør.

Ja, da var vi vel strengt tatt like langt. Det er helt greit for meg at franskene er sykelig opphengt i miljø og økologiske produkter, men når de begynner å resirkulere ord også, da er det jammen gått for langt. Det blir spennende å se om det blir noe av fløtesausen min i dag, eller om jeg må nøye meg med krem, pomade (æsj), suppe eller kan feire med likør.

Æblebjærg

Det kunne vært et sted i Danmark. Eller hundre tonn epler på en eplefarm i Normandie. Jeg har aldri sett noe liknende før. Et berg av epler, som alle skulle brukes til å lage en eller annen form for epledrikk. De bare lå der på bakken og luktet himmelsk – som rykende fersk eplekake.  Det er en sånn ting  man ikke kan slutte å stirre på. Det er bare så lekkert. Og så innmari høst.

Kyltyr

Kjøttkaker i brun saus i Frankrike er i grunnen på grensen til blodharry. Men det blir på en måte mer kultivert når man har rødvin til. Jeg spiser også brunost på skiven. Og føler meg fæl. Man gjør jo ikke sånt når man bor i samme distrikt som byen Camembert. Men jeg gjør det likevel. For brunost lukter tross alt ikke noe i forhold til Camembert i kjøleskapet. Hjemme vasker man kjøleskapet når det lukter rart. Her er det bare snakk om hvilke ostekombinasjoner man har klart å anskaffe seg. De selger faktisk kjølebager til ti kroner på supermarkedet, slik at man kan begrense luktområdet noget. Jeg trodde lenge de var til å ha is oppi. Ha ha! Så uerfaren kan man altså være.

Faren med å få servert kjøttkaker i toppklasse, er selvsagt at man spiser til man ruller. Så ruller man seg hjem og stapper i seg mer dessert og sjokolade. Men da sier jeg dere – da er det lurest å holde seg unna kjøleskapet en god stund, så ikke stanken tar knekken på deg mens du ligger nede. For osten bryr seg virkelig ikke om fair play. Det kan jeg fortelle dere.

Gåte:

- Vet du hvordan du fornærmer en franskmann?

- Du REKKER UT HÅNDEN og sier: Hei, så hyggelig å møte deg! Jeg heter bokorm. Hva heter du?

I motstrøm

Det hadde vært en lang tirsdag og Bokorm skyndtet seg hjem for å sette over potetene. Bokorm har gasskomfyr, og derfor var det først feilmeldingen på internett som fikk det til å ringe en liten bjelle om at noe var galt. Internett var borte.  Strømmen var gått. Bokorm ringte Mannen.

- Hei, det er Bokorm. Strømmen er gått i leiligheten.

- Hvorfor det?

- Det vet ikke jeg (oppgitt).

- Det har aldri skjedd før. Jeg kommer straks.

Mannen kom og prøvde det samme skapet som Bokorm. Han trykket fornøyd på knappen.

- Nå funker det, sa Mannen.

- Nei, det gjør det ikke, sa Bokorm.

Mannen ringte strømselskapet. De spurte om han hadde åpnet skapet og trykket på den grønne knappen. Det hadde han. De sa de skulle komme straks. Da strømselskapet kom, spurte de om Mannen hadde betalt strømregningen. Han viste dem kvitteringen. De rynket på nesen og skrudde på strømmen.

Men Bokorm hadde allerede rukket å sminke seg ganske så kreativt i halvmørket på badet før hun travet avgårde på opera. Kanskje like greit at det var en sånn kreativ oppsetning med sykkelhjelm og juletrebelysning som kostymer.