Lærepromenade

Denne helgen har vært satt av til sight seeing i byen. Det er så typisk at man finner seg noen steder som man liker, også glemmer man resten av byen helt til langt uti mai. I et forsøk på å unngå denne tabben dro altså Gliset og Bokormen på parkpromenade. Botanisk hage var herlig i t-skjorte-vær med baguette under armen og ost i vesken. Dessuten fikk vi med oss roseparken, en hekklabyrint og jardin du monde. Der fant vi til og med en liten afrikahytte med palme ved siden av.  Crèperiet var stengt, så det ble ingen pannekake, men vi koste oss godt i solen likevel. Men det beste med sånne turer her i Frankrike, er at man alltid finner noe å lære. Man leser et skilt eller må spørre om veien, eller man utforsker simpelt hen byen.  Uansett ender man alltid opp med å gå hjem med god samvittighet fordi man har lært noe nytt og fransk.

Se opp!

Hm. Jeg har jo litt problemer med disse franske ostene sånn generelt. Selv om de fleste glir ned med litt brød og god oppdragelse. I dag toppet det seg  imidlertid. Chèvre, folkens. Det er ikke noe å skryte av. Selv om det er nok av folk som gjør det. Jeg, på min side, velger å sammenlikne det med multer, som jeg også synes er temmelig oppskrytt. Likevel er ikke multer fælt. Det er bare litt kjedelig. Chèvre er fælt. Det smaker stramt og sterkt og litt plastikk. Også blir man aldri kvitt ettersmaken. Nope, jeg må passe meg for chèvren, for de putter den i alt her nede. Til og med på mine elskede croque monsieurer (ostesmørbrød). Dette var litt trist. Men nå vet jeg i alle fall hva jeg må se opp for. Nemlig CHEVRE!

Hvorfor ser du sånn på meg?

Du vet du har sagt feil når du får Blikket. De ser på deg på samme måte alle sammen. Helt uforstående som om du akkurat hadde snakket norsk. Og du tenker “hvorfor ser de sånn på meg? Jeg snakket jo fransk.” Men det skal ikke mer til enn en liten lyd feil, så har du syndet i steden for å fiske. Eller du har spist fersken. Det er aldri godt å vite. Og da er det bare å starte på nytt, prøve neste lyd til du endelig treffer blink og de ser på deg og smiler – “aaah, oui!”

Jeg har funnet plassen min

Etter en lang dag med hodepine, dobbel skrekktime språklab og en regnbyge som aldri gir seg, var jeg veldig klar for å slappe av og la franskmennene segle sin egen sjø. Fordi jeg har en akutt mangel på myke ting på rommet mitt, har dette hittil vært et stort problem (sengen min er av typen etasje). Jeg mangler helt klart en lenestol, men det har vist seg å være vanskelig å få tak i billig i denne byen. Nå har jeg imidlertid funnet plassen, om jeg enn må ty til to klappstoler som utstyr. Jeg har en teori om at mennesket liker seg best der det føler seg tryggest (jf. plassering av seng i soverom), og jeg kan ikke sies å være noe unntak. Så her sitter jeg altså, etter utallige prøvesittinger andre steder i rommet, i kroken mellom skrivepulten min og vinduet og kroer meg godt med te og tapenade. Da er det plutselig en fryd at det regner ute, for det drypper så fint på ruten. Og jeg har funnet plassen min. Nå mangler jeg bare lenestolen.

Skjebnens ironi?

At den nye jenten i kollektivet jobber som selger for Coca Cola må vel kalles nokså ironisk. Og hva sier man da hvis man blir tilbudt? Nei, jeg liker ikke brus? Jeg er allergisk. Jeg har diabetes. Eller tar man bare pent i mot og lukker sin munn? Alt for å unngå den store diskusjonen. På fransk.

Gikk det litt fort i svingene, banken?

Jeg har blitt vant til at folkene i butikken tilaler meg som Madame her i Frankrike. Og vel er jeg glad i å gå med flate sko, skjerf og lue, men det er likevel ingen grunn til å kalle meg Monsieur når man sender brev til meg! Ikke nok med at de innleder med Monsieur, vi er glade for at du er blitt kunde i banken vår … bla bla bla. De legger inn et lite Monsieur midt inni en setning også. Så tenker du kanskje at det er en fotarbeider fra gølvet som har hatt det litt travelt fredag ettermiddag før han skal hjem å lage taco til ungene og kona. Nope, det er underskrevet av selveste “le directeur”. Snakker, altså! Dårlig bilde, men det går an å se  det forferdelige ordet helt oppe til venstre.  Og jeg spør – hva hadde vel skjedd dersom jeg hadde vært litt mindre sikker på mine feminine anlegg? Det kunne endt i katastrofe. Skjerpings, banken!

Snodish

Fransker (som er det kjønnsnøytrale ordet jeg har valgt å gå for i dag) er snodige på så utrolig mange måter. De skriver for eksempel etternavnet sitt med store bokstaver, noe som resulterer i at man føler at de nærmest roper det etter deg. Da er det litt morsomt når man heter RENAULT til etternavn …

Vanskeligålærefransksadu?

Noe av det mest utfordrende med å lære seg fransk, er at det faktisk er ganske vanskelig å snappe opp ord ved å høre etter på hva franskene sier. Man sier jo at de snakker fort, men det gjør da engelskmenn og nordmenn også. Så jeg har lurt fælt på hvorfor jeg fortsatt føler meg som en døv idiot i samtale med fransker. Men fonetikken gir oss svar. Det er faktisk ikke rart i det hele tatt at vi ikke forstår noe. For, når man skal si en setning på norsk, deler man den opp i ord, og innenfor ordene velger man hvilke stavelser som skal ha trykk og hvilke som ikke skal ha det. Slik er det veldig lett for den som hører på å skille ett ord fra ett annet. På fransk, skjønner dere, er tingene litt annerledes. Der deler man ikke setningene i leksikalske ord, men i rytmiske grupper, også har man ett trykk for alle ordene på slutten av gruppen. Det vil si at hele gruppen høres ut som ett ord. Da kan for eksempel “han ser på huset” bli til ett ord slik: /ilrØgarlØmEzô/ skrevet fonemisk, kun med trykk på siste vokal. Er det da rart at jeg ikke forstår, når jeg leter etter et ord i mitt franske ordforråd som likner på ilregarlmzo? Nei, jeg sier dere, det er det ikke!

Honfleur

Sånn kunne Caen sett ut også dersom den ikke var blitt bombet sønder og sammen under andre verdenskrig. Men dette er altså Honfleur, en liten by på kysten av Normandie hvor folk fra Caen og Paris drar på lørdagstur for å spise blåskjell og nyte livet. Svært stereotypiske satte vi oss derfor på ekspressbussen østover for å oppleve vidunderet. Og det var flott, selv med en milliard parisere rundt oss. Seilbåtene lå tett i tett i det lille havnebassenget, og restaurantene like så på kaien. Blåskjellene skal være med kremsaus, som alt annet normande ( normande betyr à la creme), og vi tenkte ikke å skille oss ut. I tjue graders høstsol satt vi i t-skjorte under en parasoll på en tilfeldig valgt restaurant og nøt livet så mye vi bare orket. Honfleur byr også på mange trange gater med små butikker, et Eric Satie-musem og, som navnet tilsier, uendelig med blomster. Husene er underlig nok smale, høye og mørkegrå. Vakkert og vel verdt et besøk til.

Bon anniversaire!

I dag har jeg vært i sekstiårslag. Det vil med andre ord si at jeg har spist i ett kjør hele dagen. Det var moren til han ene jeg bor med som hadde bursdag, og da inviterer man visst både kjente og ukjente i dette landet. I alle fall gjorde hun det (vi var tolv stykker til sammen). De er veldig søte, men snakker jo bare fransk, så det ble mye “oui”, “ahhh”, “d’accord” og “je vois”. En ting som er viktig å kunne når man er i slike selskaper, for ikke å trille hjem igjen, er frasen “Oui, un petit peu, merci”, som betyr ja, pittelitt takk (reisetips!). Det gjelder for champagne så vel som kake, ost og salat. Dessuten er det litt vanskelig å henge med når man skal forstå samtalen, snakke litt og spise samtidig. For de spiser faktisk ganske så fort. Men det er fordi det er så mange retter. Og selv om det gikk slag i slag, varte altså besøket fra tolv på formiddagen til halv syv om kvelden. Ikke det at det gjør noe å sitte ute i en bakhage med tomater, epler og pærer (og falmet undertøy på tørkesnoren) når det er 20 grader og sol ute. Fotoapparatet måtte dessverre vike for lommeordboken i selskapsvesken min, så det blir ingen bilder. Fikk ikke så veldig bruk for ordboken imidlertid. Jeg prøvde på et tidspunkt fortvilet å slå opp ordet “mett”, men de forstod ikke. Så då spiser man bare mer, da.

Paven og morfar

Jeg så Paven på direkte-tv i dag tidlig. Det gikk på alle kanalene her, for han er i Paris (skjønte jeg etterhvert). Han kjørte i en liten, hvit bil med skuddsikkert glass på alle kanter og så helt ut som morfar når han sitter på i Yarisen. Bare at Paven vinket. Morfar pleier å spise skive med brunost, dingle med beina og snakke om hvor fin bilen er. Paven hadde dessuten en liten heis under setet sitt sånn at han kunne heves en halvmeter opp så folkemassen kunne se ham. Kanskje de har en sånn på Forvaltningen? Det må vi sjekke.

Hvordan vinne Pictionary på fransk

Det var den kvelden jeg skulle legge meg tidlig og endte opp med å spille Pictionary på fransk. Med ordbok, mye tålmodighet og godt mot. Her er greien: Det går helt fint å tegne selv, ordboken fikser biffen. Problemet kommer selvsagt når man skal gjette hva de andre tegner. Da nytter det ikke å slå opp i ordboken for hvert eneste ord man vil gjette på. Da er tiden ute før man har funnet ordet, riktig ordklasse, betydning og bøyning og pønsket ut hvordan man faktisk uttaler det. Nei, den beste måten å vinne pictionary på fransk er å gaule ut alle de enkle ordene man kan (tre! fersken! jente! avis! kopp! universitet! hus!). Når det ikke funker, for det gjør det faktisk ikke (enten har franskmennene allerede sagt det så fort at du ikke fikk det med deg, eller så var det bare ikke så enkelt), så går man over på norsk. I 97 % av tilfellene er dette en håpløs tilnærming, men så treffer du plutselig spikeren på hodet så det synger. Og da imponerer du. For det er ikke det at jeg ikke ser hva som tegnes (jeg er jo tross alt sabla god til å spille spill), jeg får det bare ikke ut!

“Trampoline, for søren! Hva heter det?” “Oui, oui, oui – trampoline!”

“Åh! Det er jo krokket!” “Oui, croquet. Très bien!”

Med en god dose vinnerinstinkt, litt flaks og gode geografikunnskaper kan man altså vinne Pictionary – selv på fransk.

Da banken gikk på kafé

“Vil du ha en kaffe?” sa bankfunksjonæren. “Eh … Oui,” sa jeg nervøst, men høflig. “La oss gå til kafeen ved siden av,” sa han. Jeg så på ham og nikket usikkert. Jeg ville jo bare åpne en konto.

Noen fortalte meg før jeg dro til Frankrike at det skulle være vanskelig å opprette bankkonto i dette landet. Derfor var jeg rimelig skeptisk da jeg troppet opp til mitt rendez-vouz med banken i går ettermiddag. Det som imidlertid møtte meg var ikke en streng, fransk dame bak en datamaskin, men 25 kinesere med store øyne og dokumentmappen fra universitetet i hånden. Det var mer enn den lille banken kunne tåle. Derfor mitt uformelle møte på kafé med espresso, kjeks og TO (!) bankfunksjonærer i dress og slips.

“Han der er viking, vet du,” sa han ene og pekte på kollegaen sin med det røde håret. “Ah, très bien, ” sa jeg høflig. “Vil du ha gratis kinokort et år?” sa han og så nedover skjemaet sitt. “Er det gratis?” sa jeg skeptisk. Jeg kunne ikke se noen stjerne på slipset hans med påfølgende liten skrift, så jeg antar at jeg bare virker generelt appellerende på franske bankfunksjonærer, for han fortsatte: “Vil du ha et gavekort på byens største bokhandel?” “Er det gratis?” sa jeg. En halvtime senere, med mye tørrprat om Norge og det faktum at vi (overraskelse!) ikke har euro, lot de meg gå, med løfte om både konto, gavekort og sjekkhefte.  Jeg smålo for hver hundrede meter hele veien hjem.