Hånd i hånd

Angela Merkel og Nicholas Sarkozy feirer dagen for våpenhvile etter første verdenskrig sammen. “That’s a first!” skriver den franske avisen Libération. Og det er så sant, så sant. 11. november er fridag i Frankrike, men ikke i Tyskland. Jeg lurer på hvorfor, gitt. Var det ikke sånn at det var Frankrike som vant krigen?

Joda. Frankrike vant med et nødskrik. Tyskland ble på sin side totalt ødelagt av den strenge fredsavtalen (den i Versailles), og betalte ned på sin gigantiske gjeld til Frankrike helt frem til andre verdenskrig (da sa de “Drit i! Vi gidder ikke å betale mer”).

Håper Merkel og Sarkozy klarer å legge det bak seg og feire dagen på skikkelig vis. Det er tross alt ikke deres feil at de to nabolandene mistet besinnelsen en gang for  95 år siden. Jeg gleder meg til å få rapport. Lurer på hva de skal spise …

Samfunnets inkompetanse

- Hei, hvisket jeg til bibliotekaren.

- God dag, svarte hun med høy stemme.

- Eh. Jeg får opp feilmelding på samtlige skrivere på biblioteket, fortsatte jeg med hviskestemme.

- Ja. Jeg vet. Det er noe gale med dem.

- Jaaa?

- Du kan jo snakke med it-vakten, han sitter der bak, sa hun over brillekanten.

- Å? Kan jeg skrive ut der? spurte jeg optimistisk.

- Nei, men du kan be ham om å fikse skriverne.

Kjære, lille bilioteksdamen, hvorfor har du ikke selv lettet på de små beina dine, trippet de tjue meterne bort til it-vaktens kontor og gitt beskjed om at skriverne er nede? Får du bare betalt når du sitter i ro? Eller kanskje er du hemmelig forelsket og tør ikke å munnen i nærheten av ham? Men det tror jeg ikke noe på. Jeg tror du er lat. Eller bare inkompetent. Eller begge deler.

MGP-nytt

NrK kan i dag melde at VG-nett kan melde at det blir et stjernespekket MGP-show når semifinalene går av stabelen i januar. Så da er det vel bekreftet at a1 stiller? Ryktene har gått en stund uten at prosjektlederen for MGP i NrK har villet uttale seg. Det vil han fortsatt ikke.

Da er det kjedelig å være NrK-journalist og bundet til taushet om det man vet. Takk og pris at noen har lekket til VG, slik at NrK kan få skrive om saken likevel – sitert fra VG. Det var det der med bekken og vannet igjen da.

Vann

Jeg gikk til frisøren med en forventning om å kommere finere ut enn jeg gikk inn. Det gjorde jeg ikke. “Kanskje det bare er stylingen, ” tenkte jeg, og jeg gledet meg til å komme hjem og dusje ut alt gørret som damen hadde puttet i håret mitt.

Men i gaten min er det et stort, svart hull. Oppi der står det menn i oransje bukser og graver. De river opp rør som om det var spaghettistrå, og fra kranen min kommer det ikke så mye som en dråpe vann ut.

Jeg brukte siste restevann fra morgenens teoppkok til å vaske hendene i. Nå er det tomt, og jeg kan med god samvittighet drikke juice til alle måltider og spise grandis til middag.

Alt går bra, bare jeg ikke ser meg i speilet.

Jeg elsker Dagsavisen

For det er da bare Dagsavisen som kan ha følgende link til sin artikkel om Medvedevs kritikk av Stalin og Sovjetunionen:

Diskuter Sovjetunionen og russisk historie her. 13

Det gjør meg glad at vi kan ha slike nettdebatter også.

Endelig Paris

Lørdag formiddag i parken

Høsttur til Paris. Å, så deilig. Men svært deprimert over å være hjemme igjen allerede. En helg er aldri nok.

Det var så mange ting jeg hadde savnet uten å vite om det. Demonstrasjonen som ventet meg i ankomsthallen på Orly for eksempel. Med trommer, flagg og høye rop om rettferdig lønn. Det så nesten ut som en velkomstkomité. Jeg kjente at jeg ble varm i hjertet.

Eller det faktum at du, dersom du er jente, ikke får en fransk mann til å gå inn døren før deg, uansett hvor mye du gestikulerer og sier det er greit. Høflighet fremfor alt. Og selv når det ikke er din skyld at du har dumpet borti naboen på bussen, sier du “pardon” og smiler. Det samme gjør han.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke hadde tatt med meg noen finsko til Paris denne gangen, men jeg skjønte etter ti minutter at jeg var nødt til å handle. For i Paris hjelper det ikke hvor fin du er i tøyet dersom du ikke har ballerinasko. Damene på gaten måler deg opp og ned, særlig ned – helt til de slitte, men akk så behagelige, tøyskoene. “Men man må lide litt for skjønnheten,” tenkte jeg der jeg humpet avgårde i mine nye, franske ballerinasko. Jeg tror aldri jeg har hatt så vondt i bena noen sinne etter en bytur.

Noe av det fineste med å være i Paris i om høsten er imidlertid at nattefrosten ennå ikke har ankommet og tatt med seg alt liv. Det var blomster i gult, rødt og oransje som frisket opp trærne i høstfarger. Så hjalp det da kanskje også litt på med sol og 15 grader. Det blir med andre ord ikke lenge til mitt neste besøk. Det kan jeg love med én gang.

Datanerder, foren dere!

Jeg lever for tiden et liv uten tilgang til internett hvert eneste sekund. Det er nytt for meg, og det er ikke særlig praktisk. Ei heller frivillig. For eksempel tok meg et døgn før jeg fikk vite at Kristin Halvorsen blir ny kunnskapsminister, og jeg faller helt ut på kulturfronten (Giske, næringsminister?). Så jeg spør med én gang – er det noen som kan forklare følgende:

Dataen sier den har funnet nettverket og koblet til, men nettleseren later som om den ikke vet det og sender ut feilmelding. Jess, det er en utfordring!

Før du spør:
Ja, jeg har restartet maskinen.
Ja, jeg har reparert tilkoblingen et tosifret antall ganger.
Ja, jeg har prøvd å koble meg til et annet nettverk uten hell.
Jeg har til og med prøvd feilsøking i Explorer. Noe som er meget optimistisk, siden jeg til daglig bruker Opera.

Jeg setter min lit til dere kunnskapsrike lesere der ute. Det er alvorlig. Kanskje er det snakk om at min trofaste følgesvenn endelig må kasseres. Det har jeg verken tid eller råd til. Jeg har heller ikke særlig lyst, for den er svært så pen å se på. Jeg tror ikke de selger så pene datamaskiner lenger.

Hjelp!

Fredag.

Jeg har knekt nøtten. Hvordan fortsatt underholdes av NrKs gullrekke og Beat for beat især? Jeg svarer – en halvflaske rosévin gjør susen. Gisle Børge Styve blir kjekkere (no surprise there) og sangen begynner å høres grei ut. Noen ganger føles det til og med okei ut å synge med.

Kanskje er det et resultat av at av jeg ikke lenger har tv, men jeg koser meg alene i høstmørket. I morgen blir det tur i friluft. Så jeg er ikke heeeelt fortapt. For de som lurte.

Personlig byråkrati

Jeg ligger i sengen og skriver etter en lang dag. Egentlig har jeg ikke fått gjort så mye, men det føles som om jeg har utrettet en hel del. Jeg har ordnet så mange ting. Sånne småting som man ikke tenker skal ta tid, men som sluker både energi og motivasjon.

Øynene mine er firkantet etter å ha sittet foran dataskjermen. Eksamensplan, kalender, e-poster og generell oppdatering på verden utenfor. Jeg har hullet forelesningsnotater og satt dem inn i perm. Og jeg har gått igjennom listen over lånte bøker. Den begynner å bli lang nå.

Har du det også slik av og til? At du utretter og utretter uten å komme av flekken? Det er kanskje det som i større sammenhenger kalles byråkrati. Jeg kan ikke si jeg er fan.

Jammen godt jeg ikke har noen skrivebordsskuff. Da skulle den sikkert vært ryddet, den også.

Arbeidsfordeling

- Unnskyld … Vi må bare …

To menn i arbeidsklær sniker seg inn og ut i forlesningssalen. Foreleser nikker bare kort. To minutter senere  kommer mennene tilbake. Med et pc-bord mellom seg. De setter det fra seg foran lerretet og snur seg for å gå.

- Skal dere ikke flytte over pcen også? spør forelseren.

Mennene ser på ham. Så svarer den ene kort og kontant. Som om det var noe alle burde vite:

- Nei. Det gjør IT.

Så gikk de.

På Frogner

… henger det et skilt på døren til ICA: “Ingen hunder eller andre kjæledyr tillatt!” Min første tanke går til sauer og kyr, og jeg ler litt inni meg. Men så går det opp for meg at dette faktisk må være et problem for ICA Frogner, og at de stadig sliter med pene damer som smugler med seg marsvin, chinchilla og mus i vesken.

… heter ikke Bunnpris Bunnpris, men Kolonial. De har markiser foran vinduene og tulipaner i bøtter utenfor inngangsdøren.

… ser hundene ut som rotter uten verken pels eller flesk. Noen av dem er dessuten ganske smale i hodet og relativt forvokste. De ser ut som om de har blitt tatt av skyvedøren på Elkjøp.

Jeg har venner som er redde for å gå gjennom Frognerveien lørdag formiddag. Og jeg kan i grunnen forstå dem. For Frogner kan være ganske skremmende for de uinnvidde. Du må kunne koden, eller du må kunne gi blaffen i koden. Jeg velger på min minihøstferie i Oslo noe midt i mellom og koser meg med høstfarger i Frognerparken, kaffe på hjørnet og førsteklasses grønnsaker.

Det er best å profittere mens man kan før man vender nesen hjemover til kaffe på studentsenteret, Bunnpris uten varer i hyllene og elendig regnvær.

Dagens sitat

- Bruk av ordbøker er eit teikn på danning, forkynte foreleseren, før han smelte opp på storskjerm den internettsiden han mente vi alle burde være innom minst én (men aller helst flere) ganger for dagen.

Selvsagt var det bokmåls- og nynorskordboken han siktet til. Og selvsagt ligger den på topp i trefflisten min på internett. Sabla smiskenerd.

Neste gang tar jeg like godt med eple til læreren.

Mr.Friendly

Av og til er bergensk en lite praktisk dialekt å være bundet til. Jeg drar på båltur og blir nødt til å si at jeg ikke liker pølser. Så spør de om jeg ikke vil grille noe annet, og jeg blir nødt til å svare at jeg i grunnen kan spare meg for smaken av røykt mat.

Akkurat da skulle jeg ønske jeg hadde en snerten liten østlandsdialekt å falle tilbake på. “Vet du?” kunne jeg sagt. “Jeg er ikke så fan av grillmat, jeg.” Jeg kunne sagt det i en positiv tone som gikk opp på slutten i et lite hvin.

I stedet brauter jeg ut, bastant og sur, at jeg ikke liker grillet mat. Med trykk på liker. De ser på meg, og jeg vet hva de tenker. Særing. Suring. Hvorfor er du egentlig med?

I en ideell verden hadde jeg sluppet å snakke. Da skulle det trillet ut Toto-låter når jeg åpnet munnen. “Africa” skulle jeg ha spilt.

På den andre siden, hadde de vært ordentlig bergensere de også, hadde de svart med samme mynt. “Likar du ikkje pølsar, siar du? Det ska vi no bli to om!” Også hadde de begynt å spille “Rockmaker”.