Nok.

Jeg vil ha dette. Nå. Nok snø og elendighet. Savner asfalt.

Still deg i kø!

Det er en god følelse når man kan konstantere at man går og legger seg litt sterkere og litt klokere enn man var da man stod opp. I løpet av dagen har jeg ønsket meg i fosterstilling et par ganger. Jeg har drukket fem kopper kaffe, noe som er ny rekord for meg, og jeg har sagt “fuck” fjorten ganger. Også ny rekord.

Klokken halv elleve svevde det en sort sky omkring mitt legeme. Det løste seg litt opp da jeg møtte på noen som hadde det verre enn meg, men slik lykke er dessverre kortvarig. Halv tolv var derfor hodepinen tilbake, og da klokken nærmet seg to, var jeg så høy på kaffe at tastaturet på datamaskinen gikk varmt.

23:44 skulle klokken bli før jeg skjønte at jeg faktisk ikke er verken dum, inkompetent eller sløv. Jeg takker det offentlige ansatte kvinnemennesket som uten å vite det åpenbarte dette for meg. Læringskurven har vært bratt i dag, og i morgen starter jeg dagen med litt mer ballast og et skarpere blikk på livet.

Men himmel og hav – jeg håper ikke alle dager blir som denne.

Definisjonen på overskudd:

Når du har planlagt tre treningsøkter i løpet av uken, men helt på tampen slår til med en fjerde. Garden neste, sier bare jeg. Lurer på hvor lenge denne energiboosten varer, gitt?

En slik dag

Grønn bølge på vei hjem fra biblioteket hvor ikke mindre enn fem – 5 – bøker fant veien via skranken ned i vesken min. Jeg må ha laget lykkelige knirkelyder og anskaffet meg nye smilerynker der jeg trippet over gangfelt på gangfelt med den grønne mannen i øyekroken.

Det er en slik dag i dag.

Gammelt nytt

Det er vel ingen hemmelighet at jeg misliker nyttårsaften. Mer enn snø, eksamen og røykt kolje på samme tid misliker jeg denne aftenen som synes å være viet hemningsløs festing med folk man verken liker eller kjenner, før klimaks nås med meningsløs oppskyting av dynamitt i ulike fargesjatteringer. En hel kveld viet til å tenke over sine laster og hva man skal kvitte seg med bare klokken bikker over midnatt. Det er ulogisk og urovekkende.

Dagen derpå ligger de fleste med nesen i madrassen mens hodet banker og de lurer på hva de tok seg til på årets siste aften. Nyttårsforsett gikk opp i røyk med rakettene kvelden før, og årets første dag blir årets første lavmål.

Men ikke for meg. For like mye som jeg misliker nyttårsaften, elsker jeg første nyttårsdag. Det er akkurat som om denne dagen bringer med seg lys og fornyet energi. Og det er kanskje derfor jeg allerede har rukket å lese ut årets første bok, begynne på nummer to, vaske bad og kjøkken og bedrive styrketrening til nyttårskonserten fra Wien.

Snart er vårpiffen på vei. Velkommen skal den være. Den er etterlengtet og skal feires med fransk åttitallspop i lakserosa joggedress.

Godt år.

Jeg vil ikke!

Minus 20 grader i tre uker?

Jeg tror dette er tidspunktet for å innrømme det mange kanskje lenge har ant: Jeg er for global oppvarming. Når jeg blir statsminister, skal jeg dessuten nedlegge forbud mot snø i byene.

Akkurat nå nøyer jeg meg med å hente frem gulvteppet fra kjelleren og satse på en diett bestående utelukkende av te, kakao og solbærtoddy de neste ukene.

Actually alene

Er det litt patetisk å se Love Actually alene med strikketøyet på fanget, adventsstaken tent og rødvinsglasset foran seg?

Mulig det. Men bare hvis man samtidig synes synd på seg selv. I mitt tilfelle vil jeg si at det er helt greit. Jeg bygger på julegavefjellet jeg skal gi vekk og koser meg på samme tid. Så får dere heller være tidligere ute neste år, dere andre ulver som også vil se Love Actually. Da lover jeg å stille med rødvin og adventslys. Ja, hvem vet – kanskje julekaker også.

God juleferie, folkens! Kos dere med Pet Shop Boys og deres glade julebudskap. Kostelig.

Så …

“Så … fredag er ikke den beste dagen å handle på Bunnpris,” tenker jeg idet jeg hånden min treffer luft der hvetemelet skulle stått. Jeg bøyer meg ned for å sjekke. Nope. Det er tomt.

Og det er ikke første gang. Mandag er heller ingen god dag. Da mangler de ost. Lørdag er det som regel tomt for smør. Og tisdag kveld kan du ikke vente å finne verken rundstykker eller brød. Jeg kunne fortsatt listen.

Det rare er at det alltid ser ut som om de holder på å få varer. Det er alltid en pappkasse en plass. Eller litt plast. Men aldri noen varer.

Så … hvilken dag er egentlig den beste å handle på Bunnpris? Kan noen fortelle meg det?

Ingen er så trygg

“Man dør ikke særlig mye i militæret,” skriver den franske utgaven av nettmagasinet Slate. “Vil du unngå å dø ung?” spør magasinet. Svaret er enkelt: du må verve deg. Det viser seg nemlig at dødeligheten i militæret i Frankrike ligger rundt 30% under gjennomsnittet for den sivile befolkning. Oppsiktsvekkende! Eller kanskje ikke? Jeg tror ikke tallene er så veldig annerledes fra de vi kunne finne i Norge.

Under første verdenskrig døde ikke mindre enn 1,7 millioner franskmenn, mens 4,2 millioner ble såret. Vanvittige tall. Til sammenlikning er det registrert 2115 dødsfall i det franske militæret mellom 2002 og 2007.

Men så går man ikke til krig i røde og blå uniformer lenger, man går ikke rundt som en levende skyteskive, og suksessen er ikke lenger avhengig av hvor mange som dør, men hvor mange som overgir seg. Dessuten har man nok lært av sine feil – ikke erklær krig dersom du ikke har utstyret, mannskapet eller treningen til å gjøre det.

Én ting har imidlertid ikke forandret seg stort. Vi stoler stadig på at våre amerikanske venner skal komme for å redde oss når noe går galt. Jeg blir svært overrasket dersom de har en like beskjeden statstikk som de europeiske landene. Men noen må vel ta støyten. For krig er krig, og det lar seg ikke gjøre uten at noen må bøte med livet. Uheldigvis.

Tapere

Jeg vet ikke hva det var i dag tidlig som fikk meg til å tro at pannebånd og støvler går hånd i hånd. Det ligger noe inkonsekvent i det. Det er irrasjonelt – en tap/tap-situasjon. Dersom det regner, blir jeg våt på hodet. Holder jeg manken tørr, vil det si at jeg har gått rundt i støvler en hel dag til ingen nytte. Det finnes ingen vinnere, bare tapere.

Og taper er den som kommer for sent til eksamen. Heldigvis slapp de meg inn. Meg og de femti andre urutinerte bussere som trodde de kunne stole på Tide. Tro om igjen, folkens!

Moralen: Ikke gå med støvler – gå med hatt.

Evig eies kun det tapte osv.

Kjære Julenissen. Til jul ønsker jeg meg: Evig ungdom.

Historien bak dette ønsket? Gårsdagens konsert med Gisle Børge Styve og Heine Totland. Det var flott, Gisle Børge Styve var kjekk, Heine Totland var litt i veien. Men jeg koste meg godt.

Jeg var bare ikke i målgruppen. Med målgruppen mener jeg kvinne 35-70 med tilhørende ektemann, Beat for Beat-fan, overmodne vibrerende eggstokker og høy rødvinslatter.

Underholdningen bestod med andre ord i stor grad av å iaktta de rundt oss. De trampet (eller steppet på et vis) takten, de vugget, danset mens de satt og lo høyt betingelsesløst av alle vitser som ble servert fra scenen.

Hvordan er de blitt slik? Var ikke også de en gang unge og kule? Hvorfor drar alle mennesker over 40 frem vuggebevegelsen hver gang de koser seg på konsert? Jeg håper de bare er et produkt av sin tid, slik at vi som er vokst på 90-tallet, ikke skal behøve å være arvelig belastet. Men jeg har mine tvil.

Derfor, kjære Julenissen, ønsker jeg meg evig ungdom. Og la meg få beholde den lille rytmesansen jeg har selv når jeg passerer 40. Jeg vil ikke bli en vugger!

Knask.

Folk som spiser nøtter på eksamen, burde kanskje ikke få lov til å ta eksamen. I alle fall var det akkurat det jeg tenkte da jenta ved siden av meg i eksamenslokalet åpnet opp Den lille nøttefabrikken-kinamat-boksen sin og begynte å gnafse.

Ja, jeg er nevrotisk. Men det hjelper ikke stort. Alt jeg kan høre er knaskingen, og det går saktere og saktere med skrivingen. Jeg skuler. Det hjelper ikke. Selvsagt har ikke jenta selvinnsikt, hun skjønner ikke at hun holder på å lage jordskjelv i øremembranen min.

For ordens skyld nevner jeg at hun hadde med seg antibac. På skrivepulten, på eksamen! Hva gir du meg? Noen burde i grunnen fortelle henne at bakterier er sunt og at nøtter inneholder store mengder fett. Jeg burde i grunnen fortalt henne det med én gang. Da hadde det kanskje blitt en fredelig og gledelig eksamen for alle oss anspente men akk så hyggelige bokormer.

Våkn opp!

Som vanlig er på forelesning, satt jeg litt henslengt med et kryssord ved min side og hørte bare delvis etter på det foreleseren hadde å si. Mitt fokus var på 4 vannrett, og det var først da han for tredje gang nevne de fire hippieklanene på 80-tallet at jeg skjønte jeg burde følge med.

“De fire første hippieklanene opplevde veldig strenge vilkår,” messet foreleseren. Jeg rynket pannen og rettet meg opp i stolen. “Etter hvert kom det heldigvis flere til, men jeg er ikke sikker på hvordan det står til med dem i dag,” fortsatte foreleser.

Jeg myste bort på tavlen. Der stod mange tall, men ingenting om hippier. Øynene skummet kjapt nedover før de blikket falt på overskrifen:

HIPEC-landene på 1980-tallet

Jeg leste det høyt inni meg. “Hipe – klanene”, tenkte jeg på bergensk. Alt falt på plass, og plutselig kom en scene fra ungdomsskolen tilbake til meg der lille bokorm for første gang lærte om abba-konstruksjonen i poesi. Jeg hadde sovnet, og våknet akkurat i tide til å få med meg lærerens spørsmål om hva abba var for noe.  ”Men, Abba er jo en popgruppe!” ropte jeg entusiastisk. “Vi vet det, ” svarte læreren. “Vi har akkurat snakket om det.”

Den gangen lo de. Nå har jeg lært meg å tie stille. Heldigvis.