Tapere

Jeg vet ikke hva det var i dag tidlig som fikk meg til å tro at pannebånd og støvler går hånd i hånd. Det ligger noe inkonsekvent i det. Det er irrasjonelt – en tap/tap-situasjon. Dersom det regner, blir jeg våt på hodet. Holder jeg manken tørr, vil det si at jeg har gått rundt i støvler en hel dag til ingen nytte. Det finnes ingen vinnere, bare tapere.

Og taper er den som kommer for sent til eksamen. Heldigvis slapp de meg inn. Meg og de femti andre urutinerte bussere som trodde de kunne stole på Tide. Tro om igjen, folkens!

Moralen: Ikke gå med støvler – gå med hatt.

Evig eies kun det tapte osv.

Kjære Julenissen. Til jul ønsker jeg meg: Evig ungdom.

Historien bak dette ønsket? Gårsdagens konsert med Gisle Børge Styve og Heine Totland. Det var flott, Gisle Børge Styve var kjekk, Heine Totland var litt i veien. Men jeg koste meg godt.

Jeg var bare ikke i målgruppen. Med målgruppen mener jeg kvinne 35-70 med tilhørende ektemann, Beat for Beat-fan, overmodne vibrerende eggstokker og høy rødvinslatter.

Underholdningen bestod med andre ord i stor grad av å iaktta de rundt oss. De trampet (eller steppet på et vis) takten, de vugget, danset mens de satt og lo høyt betingelsesløst av alle vitser som ble servert fra scenen.

Hvordan er de blitt slik? Var ikke også de en gang unge og kule? Hvorfor drar alle mennesker over 40 frem vuggebevegelsen hver gang de koser seg på konsert? Jeg håper de bare er et produkt av sin tid, slik at vi som er vokst på 90-tallet, ikke skal behøve å være arvelig belastet. Men jeg har mine tvil.

Derfor, kjære Julenissen, ønsker jeg meg evig ungdom. Og la meg få beholde den lille rytmesansen jeg har selv når jeg passerer 40. Jeg vil ikke bli en vugger!

Knask.

Folk som spiser nøtter på eksamen, burde kanskje ikke få lov til å ta eksamen. I alle fall var det akkurat det jeg tenkte da jenta ved siden av meg i eksamenslokalet åpnet opp Den lille nøttefabrikken-kinamat-boksen sin og begynte å gnafse.

Ja, jeg er nevrotisk. Men det hjelper ikke stort. Alt jeg kan høre er knaskingen, og det går saktere og saktere med skrivingen. Jeg skuler. Det hjelper ikke. Selvsagt har ikke jenta selvinnsikt, hun skjønner ikke at hun holder på å lage jordskjelv i øremembranen min.

For ordens skyld nevner jeg at hun hadde med seg antibac. På skrivepulten, på eksamen! Hva gir du meg? Noen burde i grunnen fortelle henne at bakterier er sunt og at nøtter inneholder store mengder fett. Jeg burde i grunnen fortalt henne det med én gang. Da hadde det kanskje blitt en fredelig og gledelig eksamen for alle oss anspente men akk så hyggelige bokormer.

Våkn opp!

Som vanlig er på forelesning, satt jeg litt henslengt med et kryssord ved min side og hørte bare delvis etter på det foreleseren hadde å si. Mitt fokus var på 4 vannrett, og det var først da han for tredje gang nevne de fire hippieklanene på 80-tallet at jeg skjønte jeg burde følge med.

“De fire første hippieklanene opplevde veldig strenge vilkår,” messet foreleseren. Jeg rynket pannen og rettet meg opp i stolen. “Etter hvert kom det heldigvis flere til, men jeg er ikke sikker på hvordan det står til med dem i dag,” fortsatte foreleser.

Jeg myste bort på tavlen. Der stod mange tall, men ingenting om hippier. Øynene skummet kjapt nedover før de blikket falt på overskrifen:

HIPEC-landene på 1980-tallet

Jeg leste det høyt inni meg. “Hipe – klanene”, tenkte jeg på bergensk. Alt falt på plass, og plutselig kom en scene fra ungdomsskolen tilbake til meg der lille bokorm for første gang lærte om abba-konstruksjonen i poesi. Jeg hadde sovnet, og våknet akkurat i tide til å få med meg lærerens spørsmål om hva abba var for noe.  ”Men, Abba er jo en popgruppe!” ropte jeg entusiastisk. “Vi vet det, ” svarte læreren. “Vi har akkurat snakket om det.”

Den gangen lo de. Nå har jeg lært meg å tie stille. Heldigvis.

Hånd i hånd

Angela Merkel og Nicholas Sarkozy feirer dagen for våpenhvile etter første verdenskrig sammen. “That’s a first!” skriver den franske avisen Libération. Og det er så sant, så sant. 11. november er fridag i Frankrike, men ikke i Tyskland. Jeg lurer på hvorfor, gitt. Var det ikke sånn at det var Frankrike som vant krigen?

Joda. Frankrike vant med et nødskrik. Tyskland ble på sin side totalt ødelagt av den strenge fredsavtalen (den i Versailles), og betalte ned på sin gigantiske gjeld til Frankrike helt frem til andre verdenskrig (da sa de “Drit i! Vi gidder ikke å betale mer”).

Håper Merkel og Sarkozy klarer å legge det bak seg og feire dagen på skikkelig vis. Det er tross alt ikke deres feil at de to nabolandene mistet besinnelsen en gang for  95 år siden. Jeg gleder meg til å få rapport. Lurer på hva de skal spise …

Samfunnets inkompetanse

- Hei, hvisket jeg til bibliotekaren.

- God dag, svarte hun med høy stemme.

- Eh. Jeg får opp feilmelding på samtlige skrivere på biblioteket, fortsatte jeg med hviskestemme.

- Ja. Jeg vet. Det er noe gale med dem.

- Jaaa?

- Du kan jo snakke med it-vakten, han sitter der bak, sa hun over brillekanten.

- Å? Kan jeg skrive ut der? spurte jeg optimistisk.

- Nei, men du kan be ham om å fikse skriverne.

Kjære, lille bilioteksdamen, hvorfor har du ikke selv lettet på de små beina dine, trippet de tjue meterne bort til it-vaktens kontor og gitt beskjed om at skriverne er nede? Får du bare betalt når du sitter i ro? Eller kanskje er du hemmelig forelsket og tør ikke å åpne munnen i nærheten av ham? Men det tror jeg ikke noe på. Jeg tror du er lat. Eller bare inkompetent. Eller begge deler.

MGP-nytt

NrK kan i dag melde at VG-nett kan melde at det blir et stjernespekket MGP-show når semifinalene går av stabelen i januar. Så da er det vel bekreftet at a1 stiller? Ryktene har gått en stund uten at prosjektlederen for MGP i NrK har villet uttale seg. Det vil han fortsatt ikke.

Da er det kjedelig å være NrK-journalist og bundet til taushet om det man vet. Takk og pris at noen har lekket til VG, slik at NrK kan få skrive om saken likevel – sitert fra VG. Det var det der med bekken og vannet igjen da.

Vann

Jeg gikk til frisøren med en forventning om å kommere finere ut enn jeg gikk inn. Det gjorde jeg ikke. “Kanskje det bare er stylingen, ” tenkte jeg, og jeg gledet meg til å komme hjem og dusje ut alt gørret som damen hadde puttet i håret mitt.

Men i gaten min er det et stort, svart hull. Oppi der står det menn i oransje bukser og graver. De river opp rør som om det var spaghettistrå, og fra kranen min kommer det ikke så mye som en dråpe vann ut.

Jeg brukte siste restevann fra morgenens teoppkok til å vaske hendene i. Nå er det tomt, og jeg kan med god samvittighet drikke juice til alle måltider og spise grandis til middag.

Alt går bra, bare jeg ikke ser meg i speilet.

Jeg elsker Dagsavisen

For det er da bare Dagsavisen som kan ha følgende link til sin artikkel om Medvedevs kritikk av Stalin og Sovjetunionen:

Diskuter Sovjetunionen og russisk historie her. 13

Det gjør meg glad at vi kan ha slike nettdebatter også.

Endelig Paris

Lørdag formiddag i parken

Høsttur til Paris. Å, så deilig. Men svært deprimert over å være hjemme igjen allerede. En helg er aldri nok.

Det var så mange ting jeg hadde savnet uten å vite om det. Demonstrasjonen som ventet meg i ankomsthallen på Orly for eksempel. Med trommer, flagg og høye rop om rettferdig lønn. Det så nesten ut som en velkomstkomité. Jeg kjente at jeg ble varm i hjertet.

Eller det faktum at du, dersom du er jente, ikke får en fransk mann til å gå inn døren før deg, uansett hvor mye du gestikulerer og sier det er greit. Høflighet fremfor alt. Og selv når det ikke er din skyld at du har dumpet borti naboen på bussen, sier du “pardon” og smiler. Det samme gjør han.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke hadde tatt med meg noen finsko til Paris denne gangen, men jeg skjønte etter ti minutter at jeg var nødt til å handle. For i Paris hjelper det ikke hvor fin du er i tøyet dersom du ikke har ballerinasko. Damene på gaten måler deg opp og ned, særlig ned – helt til de slitte, men akk så behagelige, tøyskoene. “Men man må lide litt for skjønnheten,” tenkte jeg der jeg humpet avgårde i mine nye, franske ballerinasko. Jeg tror aldri jeg har hatt så vondt i bena noen sinne etter en bytur.

Noe av det fineste med å være i Paris i om høsten er imidlertid at nattefrosten ennå ikke har ankommet og tatt med seg alt liv. Det var blomster i gult, rødt og oransje som frisket opp trærne i høstfarger. Så hjalp det da kanskje også litt på med sol og 15 grader. Det blir med andre ord ikke lenge til mitt neste besøk. Det kan jeg love med én gang.

Datanerder, foren dere!

Jeg lever for tiden et liv uten tilgang til internett hvert eneste sekund. Det er nytt for meg, og det er ikke særlig praktisk. Ei heller frivillig. For eksempel tok meg et døgn før jeg fikk vite at Kristin Halvorsen blir ny kunnskapsminister, og jeg faller helt ut på kulturfronten (Giske, næringsminister?). Så jeg spør med én gang – er det noen som kan forklare følgende:

Dataen sier den har funnet nettverket og koblet til, men nettleseren later som om den ikke vet det og sender ut feilmelding. Jess, det er en utfordring!

Før du spør:
Ja, jeg har restartet maskinen.
Ja, jeg har reparert tilkoblingen et tosifret antall ganger.
Ja, jeg har prøvd å koble meg til et annet nettverk uten hell.
Jeg har til og med prøvd feilsøking i Explorer. Noe som er meget optimistisk, siden jeg til daglig bruker Opera.

Jeg setter min lit til dere kunnskapsrike lesere der ute. Det er alvorlig. Kanskje er det snakk om at min trofaste følgesvenn endelig må kasseres. Det har jeg verken tid eller råd til. Jeg har heller ikke særlig lyst, for den er svært så pen å se på. Jeg tror ikke de selger så pene datamaskiner lenger.

Hjelp!

Fredag.

Jeg har knekt nøtten. Hvordan fortsatt underholdes av NrKs gullrekke og Beat for beat især? Jeg svarer – en halvflaske rosévin gjør susen. Gisle Børge Styve blir kjekkere (no surprise there) og sangen begynner å høres grei ut. Noen ganger føles det til og med okei ut å synge med.

Kanskje er det et resultat av at av jeg ikke lenger har tv, men jeg koser meg alene i høstmørket. I morgen blir det tur i friluft. Så jeg er ikke heeeelt fortapt. For de som lurte.

Personlig byråkrati

Jeg ligger i sengen og skriver etter en lang dag. Egentlig har jeg ikke fått gjort så mye, men det føles som om jeg har utrettet en hel del. Jeg har ordnet så mange ting. Sånne småting som man ikke tenker skal ta tid, men som sluker både energi og motivasjon.

Øynene mine er firkantet etter å ha sittet foran dataskjermen. Eksamensplan, kalender, e-poster og generell oppdatering på verden utenfor. Jeg har hullet forelesningsnotater og satt dem inn i perm. Og jeg har gått igjennom listen over lånte bøker. Den begynner å bli lang nå.

Har du det også slik av og til? At du utretter og utretter uten å komme av flekken? Det er kanskje det som i større sammenhenger kalles byråkrati. Jeg kan ikke si jeg er fan.

Jammen godt jeg ikke har noen skrivebordsskuff. Da skulle den sikkert vært ryddet, den også.